Se til fortiden for å se nåtiden

Sørlandets Kunstmuseums sommerutstilling, Screaming from the mountains, viser hvordan romantikkens erfaring har preget vårt syn på landskapet, og hvor langt vi har beveget oss fra romantikken. Den gir spennende blikk på nordisk landskapskunst.

Utstillingen, hvis fulle tittel er Screaming from the mountain – Landscapes and viewpoints har, i følge pressematerialet, et mål om og utforske den nordeuropeiske landskapstradisjonen. Utgangspunktet er den romantiske maleritradisjonen, men fokus ligger på hvordan tradisjonen speiles og gis ny kontekst gjennom samtidskunsten. Utstillingen viser både historisk og samtidskunst.

Hvordan betrakteren står i forhold til geografi, historie, kjønn og makt er betydelig i forhold til hvordan hun ser landskapet. Det viktige er hvordan du ser ut – hvordan du ser ut på verden. Kurator, og Sørlandets Kunstmuseums (SKMU) avtroppende direktør, Pontus Kyander har gjort utvalget av verk rundt fire tema. Det er Romantikkens Erfaring, Rase, Kjønn og Perspektiv, Det Kartleggende Øye, og Det Indre Blikk: Landskap og Galskap. Tidvis er disse temaene meget synelige, andre ganger er de mindre synlige

Romantisk startpunkt i inngangen
Utstillingen fyller museets tre etasjer og begynner derved i inngangspartiet, der det er butikk og sittearealer. Jeg har sympati for tanken om at publikum skal møte kunst med en gang de går inn i et museum, men akkurat her synes jeg kanskje ikke alle verkene kommer til sin rett, noe som er synd da de setter utstillingen i et perspektiv.

For det er her finske Susanna Majuris High Tide (2006), som brukes som annonsemateriale henger litt bortgjemt. Et morsomt fotografi, og et godt valg, som gir assosiasjoner til det typisk nordiske. Det nøkterne grå miljøet sender tankene til maritime kunstnere fra den norske realismen som Hans Gude (1825 – 1903) og sørlandskunstnerne Amaldus Nielsen (1838 – 1932) og Johan Nielssen (1835 – 1912) fra 1860 tallet.

Bak en sittegruppe henger Torbjørn Rødlands fotografi Behind (2000) et fotografi kan være en pardong til High Tide. For her går assosiasjonen lenger tilbake, til den tidlige romantikkens landskapsmaleri med varmere farger. Jeg skal nøye meg å påpeke på to åpenbare referanser, til høyre finner vi en død bjerk: Et symbol Johan Christian Dahl (1788 – 1857) brukte i flere bilder, men hvor det mest kjente er Fra Stahlheim (1842). På en bro ser vi en kvinne sitte naken med ryggen til oss skuende inn i naturen, slik som romantikkens skikkelser hos Caspar David Friedrich (1774 – 1840) (dog da ikke nakne) og i det nevnte Fra Stahlheim ser inn i den mystiske, og på det tidspunktet, relativt nyoppdaget natur.

I denne etasjen finner vi også tyske Mariele Neudeckers film Die Winterreise (2003). Verk av Neudecker går finner man gjennom hele utstillingen. Filmen har som de to andre verkene mange referanser til romantikken, den er faktisk inspirert av Franz Schubert sangsyklus som gir det sin tittel og ligger som et lydspor i bakgrunnen. Filmen varer i 45 minutter. Den består av fire deler og viser vinteren i Oslo, Helsinki, St. Petersburg og Shetland Islands. I en del ser man en lang serie av nærbilder av gravsteiner. Man kunne trekke paralleller til det romantiske landskapsmaleriets opptatthet av detaljer, og koblingen mellom vinter og døden, som vi finner igjen hos blant annet tyske Carl Friedrich Lessing (1808 – 1880), videre referere til stemninglikheten i Caspar David Friedrichs Das Eismeer (1823), som forøvrig har vært inspirasjon til Monica Bonovicines skulptur Se Lies (2010) utenfor operaen. Kort sagt, SKMU har fått frem at romantikkens maleritradisjon speiles i samtidskunsten.

Morsomme grep med den historiske kunsten
Snart, i andre etasje, kommer man til det som kalles rokokko rommet, og ikke helt uten grunn. Jukka Rusanens video The Swing (2008) er et blikkfang. Videon er inspirert Jean-Honoré Fragonards (1732 – 1806) Husken (1767) hvor en ung man sitter og ser inn under skjørtene til sin ”venninne” mens hun husker. Rusanens verk er laget med ikke ubetydelig humor, og jeg har likt det siden jeg så den første gang. Men selvsagt ligger en del av humoren i at man kjenner referansen, og det nok det som forklarer et ikke veldig godt maleri i rokokko stil Romantisk landskap med figurer (1810) av svenske Elias Martin (1739 – 1818), det etablerer rokokko stemningen.

Jeg likte også godt ideen om å stille ut Ane Graff’s skulptur av en stein, Generation by division or separation (2007) sammen med Amaldus Nielsens malerier av sørlandskysten. Effekten er på en morsom måte at Nielsens verk trekkes ut i rommet, samtidig som Graff’s verk får en staffasje i bakgrunnen. Man skulle nesten trodd at det var tenkt ut som et verk.

Arktiskhistorie

Screaming from the mountains forsøker å knytte historiesyn, rase, kjønn og ståsted i tid og samfunn til hvordan vi ser landskapet. Et sted dette er synlig er i den ”arktiske” avdelingen av utstillingen. For et norsk publikum blir dette interessant fordi det knyttes så mange nasjonale myter til det arktiske. Det var her vi hadde våre oppdagere (vår Livningstone, Cook og Columbus ), og i motsetning til engelske og spanske oppdagere er Nansen og Amundsen ennå ”rene”, da Arktisk og Norge ikke er plaget av kolonialismens dårlige samvittighet.

I salen vises blant annet Vilde Salhus Røeds The very first image of the true pole (2010), reproduksjoner av fotografier av Cook, Perry, Amundsen og Byrd sporet så langt tilbake som mulig, med tekster som forklarer hva vi ser. Vi har altså etablert det historiske.

I rommet innenfor; en monumental Isaac Julian video True North som viser en svart kvinne vandre i et arktisk landskap. Videoen er en kommentar til de amerikanske oppdagerne Robert Peary og Matthew Henson. Inntil relativt nylig gikk Peary for å ha vært helten som plantet det amerikanske flagg på Nordpolen. I etterkant kan det virke som om det var hans svarte assistent, og tvilen er sådd. Vår fortid kan ha snytt oss for en svart helt, og i stedet gitt oss nok en hvit mann.

Verket er monumentalt vist over tre store lerret, man får litt følelsen av at man trer inn i det arktiske landskapet. Et morsomt poeng, i Screaming from det mountains er videoverkene, blant dem Die Winterreise, utvilsomt de mest monumentale verk. I forhold til Julians verk kan man i denne sammenheng trekke en parallell til den gamle verdirangering innen kunsten da historiemaleriet ennå var den ypperste kunstform fremstilt i monumental stil, mens landskapsmaleriet gjerne var i noe mindre format. Julians verk, som ved første øyekast er et landskapsverk, er da også et moderne ”historiemaleri” og som historiemaleriene fra fortiden gir det en bestemt, om ikke forkjønnet, versjon av historien.

Kjønn og galskap
I tredje etasje kommer vi til temaet kjønn og seksualitet, et perspektiv som ofte kjeder meg. Teamet her er ”den gale natur”. To verk av Henrik Olesen som viser til homofili i dyreriket, blant dem en installasjon av to egg som er resultatet av homofil omgang blant fugler og Preben Holsts fotografier av unge gutter ute i naturen er utstilt. Det er også bilder av den ”gale” svenske maleren Carl Fredrick Hill (1849 – 1911), en installasjon av et ”alvtelt” A house with love in it, shelter av danske Benny Drøscher og et maleri av Johan Christian Dahl…

Jeg hadde stor sans for teltet til Drøscher, som ser ut som det er laget av pinner som det vokser blomster ut av. Det gir et meget skjørt inntrykk, og kan ikke være mye til beskyttelse. Men det er ikke pinner for materialene er kunstig fremstilt. Alver finnes kun i vår fantasi, og for å skape deres telt, må man ty til menneskeskapte gjenstander, dette er helt åpenbart ikke natur, men gir inntrykk av det.

Egentlig er det ikke noe unaturlig med Holst sine gutter. Og det er ikke helt lett å beskrive hvorfor bildene gir en ubehagelig assosiasjon. De viser gutter ute i naturen, ved det som kan se ut som lekegjenstander og hytter. Det er kanskje plasseringen i rommet med “den gale natur”, men mest av alt at vi i vår tid nesten ikke kan se bilder av unge mennesker med lite klær på uten å få assosiasjoner til pedofili. To av guttene til Holst er lettkledde. Det gir et bilde på hvordan verden har utviklet seg fra slutten av 1800 tallet, eller for den saks skyld barokken, da nakne barn (som puttier) ble sett på som det mest naturlige, rene og uskyldige, man kunne vise.

Det historiske er så ”dated”
Dette er utstillingens styrke, for selv om mange av de beste værelsene spiller på romantikkens landskapssyn, tolker vi kunst annerledes i dag. I trappeoppgangen i andre etasje er det en Mariele Neudecker installasjon som på subtilt vis trekker en lignende parallell. Hun har laget et vindu med dobbeltvindu, hvis innhold er fylt med vann og blått fargestoff. I utgangspunktet ser det ut som et abstrakt landskap med blå himmel, men under utstillingen vil fargestoffet synke og vi vet ikke helt hva som kommer til syne (En morsom referanse til at glass innen fysikken er væske som synker overtid…). Det betrakteren ser gjennom vinduet er derfor ikke det samme i september som i juni, selv om innholdet er det samme. Slik er det også med kunsten. Ved å parallellføre den historiske kunsten ved vår samtid får betrakteren anledning til reflektere over historien, men kanskje mest over nåtiden.

Det er åpenbart at Olesens verk ville sjokkert det 19. århundre, det hadde kanskje blitt forbudt, i dag trekker man på skuldrene og smiler litt. Et verk som Julians ville ikke blitt laget. Verdiene var annerledes, vesten var ikke plaget av dårlig selvtillitt, sannsynligvis ville ingen ha kommer på ideen om at en svart mann plantet flagget, og uansett gjorde han det for sin arbeidsgiver, oppdageren Peary.

Screaming from the montains er en utstilling SKMU skal være stolt av, den introduserer en rekke nordiske kunstnerskap som ikke ennå er allment kjent og trekker spennende perspektiver. Her kan man vandre rundt å undre seg, blant annet om hvorfor man har valgt tittelen Screaming from the mountains.