En ny rapport fra Norsk Kulturråd om kunstnere i kulturnæringens tidsalder spør om kunstnerrollen endrer seg. Men det skrives ikke om billedkunst. Og hva skjer med kulturnæringene om veksten uteblir?
Nytt konserthus i Stavanger
De skandinaviske landene har ifølge en rapport av Trine Bille og Mark Lorentzen i 2008 vært blant de som har vist størst interesse for kulturnæringenes vekstpotensial i økonomien. Det skriver Sigrid Røyseng, førsteamanuens ved BI, i et notat kalt “Kunstnere i kulturnæringenes tidsalder” nylig utgitt av Norsk Kulturråd.
Det er ikke vanskelig å være enig med påstanden. Så godt som alle større norske byer, kanskje med hederlig unntak av Oslo, har en eller annen strategi for kulturnæringer. Bergen skal bli best i Norden på samtidskunst. Trøndelag skal bli den mest kreative regionen i Europa. Kristiansand skal bli et internasjonalt kultursentrum og Skien skal bli kunstnerbyen Skien.
Man kunne ramset opp alle kulturbyggene planlegges, men det holder å nevne nye Kilden, Stavanger Konserthus, Tou Scene, ny kunsthall i Trondheim, nytt Nasjonalmuseum og Munchmuseum, for å få frem poenget.
Dette er naturligvis helt utmerket, men det er noe begrunnelsen: Man ønsker å styrke den kreative industrien. Altså, ikke kultur for kulturens skyld, men kultur for vekst, byutvikling og synergieffektens skyld. Og Røyseng viser til Richard Floridas bok The Rise of the Creative Class som et referansepunkt for strategisk tenking i norske fylkeskommuner, eller som hun skriver, en bok som forandret verden.
Omtrent på samme tidspunkt kom også Pine II og Gilmors bok The Experience Economy: work is theatre & every business a stage (1998). Det kan være interessant å påpeke at Nicholas Bourriauds Relational Aesthetics kom samme år (den franske originalutgaven kom i 1998, på engelsk i 2002). Den relasjonelle estetikken påpeker jo også merverdien som skapes rundt opplevelsen av kunstverket. Så dette med merverdi fra kultur er i høyeste grad tanker i tiden.
En næring i vekst
Røyseng bruker ganske mye tid på å forklare forskjellen mellom opplevelsesøkonomien, kreative næringer og kulturnæringer. Rapportene hun viser til bruker alle begrepene. Hvis vi skal forenkle kommer man frem til en sektor som innebærer alt fra all norsk medievirksomhet, reklame og pr, men også museumsvirksomhet. Noe av problemet med dette begrepet er at det er så vidt, at det er vanskelig å si noe generelt om det.
Grovt sett, og det kommer også frem sist i notatet, kan entusiasmen for kulturnæringene deles i tre punkter. Kulturnæringenes har et verdiskapingspotensial, kulturnæringene kan bidra til å skape attraktive byer og regioner og kulturnæringene kan fungere som rollemodell for andre næringer.
Ifølge en rapport skrevet av Tone Haraldsen med flere fra 2004 har kulturnæringene en omsetning på 33 mrd og er større enn skogbruk eller næring og nytelsesindustrien. Dette tallet inneholder som nevnt all norsk medievirksomhet, reklame / pr og samt all offentlig støtte til kultur.
Medievirksomhet og reklame / PR er i høyeste grad en industri, vil jeg mene, og den kan i stor grad være kreativ, men kan man trekke ut konklusjoner om kunstneres vilkår fra denne sektoren, eller hva som en kunstens rolle?
Bransjen vokser, den må nødvendigvis vokse bare på grunn av økte offentlige bevilgninger. Siden 2001 har de kommunale bevilgninger til denne sektoren økt fra 5.1 mrd til 9,7 mrd til 2008, og de statelige bevilgninger har økt fra 3.3 til 4,9 mrd i 2008.
I notatet vises det til at kulturindustrien kommer til å fortsette å vokse, og begrunnelsen er den vanlige argumentasjonen, vi har mer fritid og blir mer individualistiske, samt at kulturindustrien kan skape merverdi.
Men hvor er billedkunstneren?
Røyseng har gått igjennom en rekke rapporter. Av disse handler tre om musikk, en om film og multimedia og en om informasjon om musikk, film arkitektur og media. Deretter er det en rekke rapporter om forvaltning og næringslivets syn på kultur. Det påfallende her er at det ikke er noen av disse rapportene som omhandler billedkunst. Men det kan være symptomatisk for at kunstmusikk og billedkunst ikke regnes som næring.
Endringer i kunstnerrollen
Det var en lang innledning, temaet for notatet er imidlertid om kunstnerrollen kommer til å forandre seg som et resultat av det økte fokus på kulturnæringene. Det vektlegges at forhold mellom kunstnere og samfunnet har forandret over tid, og til en viss grad kan man lese ut av rapporten at det til nå har forandret seg til det bedre, om en det ikke sies eksplisitt.
For notatet vektlegger en forståelse av at en profesjons viktighet knyttes til hvor stor grad av autonomi faget har. Hvis faget oppfattes som viktig har gruppen større tyngde til å kreve autonomi. Men det er også andre momenter som viser prestisje og legitimitet. Evnen til å skape arbeidsplasser, etterspørsel, og at det rekrutteres nye til faget er viktig
Det er lett å tolke notatet som om kunsten har blitt mer autonom over tid, og ja, det er jo flere som arbeider innenfor kulturfeltet i dag enn på 1800 tallet så dette kan da ikke være så ille.
Sentralt for forståelsen av kunstnerrollen (i notatet) er etableringen av den karismatiske eller romantiske kunstneren, det er denne kunstnerollen som har dominert fra romantikken til i dag. I rapporten skrives det at endringen skjer når kunstneren trer frem fra håndverket og signerer sine verk, jeg skulle gjerne problematisert dette, men plassen tillater det ikke. I notatet påpekes det også at kunstnerens privilegier i samfunnet (autonomi) har vært knyttet til den karismatiske kunstneres, som klarer å utfordre samfunnet.
For den romantiske kunstneren har en spesiell inspirasjon som kommer innenfra. Røyseng viser til en rapport av Donatella de Paoli fra 2006 som mener at den romantiske kunstneren er på hell. Røyseng oppsumerer:
”Siden kunstnerisk virksomhet defineres som en del av opplevelsesindustrien, innebærer dette en konseptualisering av kunstnerisk virksomhet som bryter med noe som tradisjonelt har vært et viktig premiss for produksjonen av kunst, nemlig at det kunstneriske produktet ikke skal tilpasses et mulig marked, men være et fritt og genuint uttrykk for kunstnerens skaperkraft. Slik er opplevelsesøkonomi en betegnelse som indikerer en postmoderne eller seinmoderne kultursituasjon hvor kunstens opphøyde status er et mer eller mindre tilbakelagt stadium”
Røyseng fortsetter å referere til de Paoli, som hevder at kulturindustri (entertainment) og kreativ kultur (kunst) blir ført sammen. Motpolen blir en rapport av Per Magnset (2004) hvor det hevdes at den romantiske kunstneren sterkere enn forventet, mens Anne-Britt Gran slår fast i en rapport fra 2003 «Den unge generasjonen kunstnere er tilsvarende pragmatisk i forhold til hvor pengene kommer fra, og de kan drive økonomisk og kreativt vekselbruk mellom kunsthus og næringsliv» Forskjellige meninger med andre ord.
At teaterviteren Gran har dette perspektiv er heller ikke så rart, for akkurat scenekunsten har gått gjennom en kjempeendring de siste årene med en betydelig økning i antall freelance-skuespillere, og en sterk vekst i antall private teatre i Oslo.
I forhold til billedkunsten kan man kanskje se noe av den samme effekten, det etableres flere gallerier og utdannes flere kunstnere. Det er mer prestisjefylt å bli tatt inn på et godt galleri enn på et kunstnersenter, men gir et sponsorat fra Statoil større status enn Statens Kunstnerstipend?
En fin gjennomgang.
Notatet er en fin gjennomgang av forskningen på kulturnæringer, og det er i og for seg symptomatisk at ingen har tatt seg bryet å se på den visuelle kunsten innenfor kulturnæringer, selv om den visuelle kunsten faktisk har en betydelig privat industri knyttet til seg i form av auksjonshus, gallerier og messer. Den visuelle kunsten skiller seg også ut i denne sektoren som et investeringsobjekt, og verdifullt utsmykning.
Personlig mener jeg at kunstnerrollen kan forandres av det økte fokus på kulturindustrien, men jeg er usikker på om det er industriens ”skyld” eller om det heller henger sammen med norske politikeres ønsker om at kulturindustrien skal redde nedslitt byer, og skape arbeidsplasser. Slik skapes et instrumentelt kunstsyn på det politiske nivå, noe som nok har mer å si for endringen av kunstnerrollen, enn at medie- og pr-bransjen har gode dager.
Samtidig preges forskningen av en stor optimisme, noe som gjerne går igjen i dette feltet. Det er ikke unaturlig for de som forsker på feltet arbeider også innenfor feltet, men det blir litt som å spørre Statoil om å analysere oljens fremtid.
Det gjenværende problemet, innenfor dette feltet, er hva som skjer hvis satsingen på kultur innenfor kulturnæringene feiler. Personlig har jeg problemer med å forstå hvorfor kulturnæringene skal vokse raskere enn den maritime industrien i Rogalandsregionen, når Norge er verdensledende på maritim industri? Er det slik at ingeniører innenfor maritimindustri heller bruker sine penger innen kulturindustrien enn innfor nytelsesindustrien, på å pusse opp hus, nye duppeditter eller reiser?
I rapporten “Kulturnæringenes betydning for norsk økonomi” gjort av byråene Menon og Perduco for handelsdepartementet lagt frem 16.juli kommer det frem at veksten innenfor de kreative næringer har vært synkende fra 2000 til 2009.
Her kommer vi til en problemstilling som vi innenfor kulturen bør ta litt alvorlig: Når politikere og kunstnere begynner å begrunne bygging av kulturhus, museer og generell støtte med at det skal gi økonomisk vekst, hva vil skje med støtten til feltet hvis veksten uteblir?