Erik Werenskiold avsluttet sitt kunstneriske liv og virke et helt annet sted enn der det begynte. Med små og vellykkede grep innbyr kurator Øystein Ustvedt til en nærlesning av et kjent og kjært kunstnerskap.
Nasjonalmuseet gir publikum en mangfoldig kunstopplevelse med utstillingen Erik Werenskiold (1855-1938). Werenskiold er en av våre mest kjente og kjære kunstnere og er godt kjent blant publikum med malerier som En bondebegravelse fra 1885.
De 144 utstilte maleriene, tegningene, skissene og bokillustrasjonene på Nasjonalgalleriet gir publikum en mulighet til å oppleve bredden og mangfoldet i Werenskiolds virke uten alt for mange føringer. Det er spesielt morsomt å se de forskjellige sidene ved hans kunstnerskap satt opp mot hverandre, selv om utstillingen som sådan er temmelig tradisjonelt levert. Tekstene på veggene er diskrete og ikke for lange til å kunne leses underveis, og de er også gjengitt i brosjyren på både norsk og engelsk. Nasjonalmuseet har også sørget for en katalog med gode bildegjengivelser og informative og spennende tekster til en gunstig pris.
Erik Werenskiold, En bondebegravelse (1885). Foto: Nasjonalmuseet.
Realistisk fantasi
I det første av de mindre rommene i utstillingen vises hans tidlige illustrasjoner til eventyrene av Asbjørnsen og Moe. Her er det slående å se hvordan han har bidratt til å skape vårt bilde av figurene i disse eventyrene. Eventyrkonger, nisser og troll ser ut slik som Werenskiold tegnet dem. Det er innprentet i oss for lenge siden.
Werenskiold tegnet de fleste av tegningene til Asbjørnsen og Moes eventyr i München. Det var også her han utviklet sin realistiske stil, selv om han selv aldri vektla betydningen av oppholdet sitt i byen. I 1870-årene bodde han, sammen med en rekke andre norske kolleger, i München hvor det fantes et mer moderne kunstakademi enn ellers i Tyskland og det tiltrakk seg kunstnere fra hele Europa.
Erik Werenskiold, Trollene hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftedes de til å bruke (1878). Foto: Jacques Lathion / Nasjonalmuseet.
Menneskeskildringer
En flott parallell til eventyrtegningene kan man se i monteret som er stilt ut i samme rom. Her er det en rekke små tegninger utført i penn fra München som dessverre ikke kom med i katalogen, som Studie fra kjeglebanen (1880) og Friluftskafé (1878-1880). Disse tegningene viser hans interesse for vanlige mennesker og deres hverdagsliv. Denne interessen preger bildene hans gjennom hele hans kunstneriske liv og var også noe han tok med seg til Norge.
I samme rom som eventyrtegningene vises også flere av Werenskiolds malerier fra årene i München. Her vises blant andre Doffen Dahl sover fra 1878. Fargene kommer frem fra den typiske brune bakgrunnen som Werenskiold senere kritiserte når han kommenterte oppholdet der. Det typiske ”Münchener-brune” ligger som en tett bunnfarge og skinner gjennom og danner skygger. Røyken fra sigaretten ligger som en dis over hodet på den sovende bohemen, tydelig sliten. I rommet mellom betrakteren og motivet oppleves en spenning og en stemning av gjenkjennelse og følsomhet.
Nettopp disse grepene i utstillingen, hvor eventyrtegningene og München-maleriene er satt opp mot hverandre gir små antydninger til sammenhengen og innbyr til en nærlesning av hans kunstnerskap hvis man ønsker det.
Erik Werenskiold, Solberg gård (1889). Foto: Anne Hansteen Jarre / Nasjonalmuseet.
Ut i lyset
Selv om kunstneren fjernet seg fra den mørke malerstilen i München og gikk over til en lysere dagklar og fargesterk koloritt i Paris, beholdt han likevel det realistiske fra München-årene. I den store salen som er et slags sentrum for utstillingen får vi se en rekke eksempler på dette. Her henger også hans berømte bilder fra norsk bondeliv, som September senere omdøpt til det mer nasjonalistisk klingende Fra Telemark (1883) og nevnte En bondebegravelse.
Et overraskende moment er det siste rommet i utstillingen hvor Werenskiolds seneste, for de fleste ukjente, verker er stilt ut. Her vises også hans aller siste maleri, Lensekara fra 1938 som igjen viser et dagligdags motiv av folk i arbeid. Kuratoren for utstillingen, Øystein Ustvedt, sier om dette typiske motivet at kunstneren her har fått ”sin endelige og mest overbevisende utforming”. Her fullendes på mange måter også Werenskiolds sosiale engasjement med en mye mer uslepen samfunskritikk i bilder som Middagsselskapet fra 1930 side om side med bilder i en mer kjølig, dekadent ny-saklighet.
Werenskiold greide å beholde både engasjementet for menneskene og samtidig utvikle seg kunstnerisk i alle sine år som maler og noe av det mest spennende med denne utstillingen er nettopp det at en av våre store tradisjonsbærere kunne være så lite konservativ i sitt virke.
Utstillingen vises fra 10. juni til 11. september.
Erik Werenskiold, Fra Telemark (1883) Foto: Nasjonalmuseet.