De ulike verkene utstilt på Vestfossen Kunstlaboratorium behandler på forskjellig vis aspekter ved frykten, om enn med varierende tydelighet. Kanskje fordi vi ikke frykter det samme.
Matti Kalkamo, Destination Salvation, 2008
Utstillingen har treffende nok tittelen Skrik – en utstilling om frykt – en tittel som umiddelbart genererer assosiasjoner til Edvard Munch og hans ikoniske bilde på frykten manifestert i Skrik, selve urbilde på frykten i norsk, kanskje også europeisk, kunsthistorie.
En så eksplisitt tittel legger imidlertid en del føringer på hvordan utstillingen oppfattes, og i dette tilfellet blir man gående på stadig leting etter det fryktsomme i de ulike arbeidene. Spesielt når flere av verkene tilsynelatende ikke handler om frykt i det hele tatt. Og de som eventuelt handler om frykt; hvem sin frykt er det tale om? Er det kunstnerens? Betrakterens? Eventuelle personer i kunstverket? Eller kanskje en mer universell frykt i samfunnet?
Tuktens frykt
Man får seg en støkk allerede i møte med det første verket; en gruppe mennesker sitter på benker med senkede hoder og kledd i sorte kapper. Noen har også dekket hodene med kappene. De ser skremmende levende ut, derav støkken. For hva gjør en gruppe sortkledde mennesker i et galleri?
Matti Kalkamos Destination Salvation (2008) avstedkommer assosiasjoner i flere retninger. Tittelen antyder en frykt for ikke å oppnå frelse. Med sorte kapper som minner om munkekapper kan det hende refererer til middelalderens strenge religiøsitet. Like fullt kan kappene minne om burkaer og dermed føres vi til vår egen tid og samtidens mange diskusjoner rundt islam.
Samtidig viser det seg at det ikke er kirkebenker personene sitter på, men skolebenker, og assosiasjonene går hen til en streng skolehverdag. Fellesnevneren for assosiasjonene kan være oppdragelse eller den tukt som både skole og religion på sett og vis representerer.
Man kan lese aktuelle temaer ut fra verket, og nettopp det er tilfelle med flere av arbeidene her. Jakten på det fryktsomme blir det uunngåelige i møte med utstillingen.
Ricard, “Mikey Mouse”, 2008
Krig og fred og sånn
For hva det er som genererer frykt? Ukjente situasjoner er en ting. Uroligheter i samfunnet en annen. I år er det 10 år siden World Trade Center, og siden den gang er frykten for terror noe som angår den vestlige verden i langt større grad en tidligere. Ricard tar til dels opp dette i sine bronseskulpturer, og særlig er det krigshandlinger som ser ut til å være omdreiningspunktet for arbeidene.
De tre skulpturene Helicopter, Mickey Mouse og The House (2008) danner nemlig ganske så eksplisitte bilder av krig og grusomheter som medfølger. The House forestiller en bygning, eller i alle fall et skall av en bygning, hvor mennesker raser ut.
Helicopter på sin side spiller også populærkulturelle referanser; den umiddelbare assosiasjonen til dette verket er ikke utelukkende krigshandlinger som sådan, men scener fra Hollywood-produksjoner som har skapt ikoniske bilder av krig; for eksempel Apokalypse Now, Platoon og Black Hawk Down. Mens i Mickey Mouse møter man merkelig figurasjoner av mennesker med Mikke Mus-attributter som snuta og ørene. Med våpen i hånd sleper de seg i flokk og følge gjennom en gjørmete masse som hele tiden holder de igjen. Er det ondskapen som hele tiden trekker dem ned igjen?
Illusjonen trues
Det «skremmende» Disney går igjen i Pilvi Takala’s video The Real Snow White (2009). Eller, er det noe skremmende med en kunstner som kler seg ut som en Disney-figur?
Pilvi Takala, “The Real Snow White”, 2009
Spørsmålet får Pilvi Takala svar på i The Real Snow White (2009) der hun har kledd seg ut som Snøhvit, og er klar til å entre Euro Disney utenfor Paris. Men hun kommer ikke inn…, for hun er ikke den ekte Snøhvit. Et pussig utsagn i seg selv kunne man hevde, for hvem eier vel en tegneseriefigur? Og kan ikke hvem som helst få lov til å kle seg ut og gjøre som man vil? Hadde et barn kledd seg ut hadde ingen reagert. Men når en voksen gjør det så lurer man straks på hva som er galt med vedkommende. Ikke minst uttrykker vakten i videoen bekymring med hensyn til at barna kan forveksle den «ekte» Snøhvit med den «falske».
Så var det denne frykten som utstillingens tittel stadig oppfordrer til en søken etter. Hvor er den i The Real Snow White? Videoen i seg selv fortoner seg som en kommentar til illusjonen om en idealverden, en idyllisk fantasiverden hvor man kan flykte fra hverdagen og fra verdens grusomheter. Disney representerer en slik verden, og hva skjer da når noen forsøker å komme seg inn kledd ut som den «falske» Snøhvit? Illusjonen brister.
I overført forstand er det fristende å tolke verket i retning av politikk. Flyktingpolitikk er et gjentagende tema i Vesten, og det blir aldri enighet om hvor restriktive man skal være med hensyn til innvandring. Det foregår en stadig avveining mellom det å være human og medmenneske og slippe folk inn, og å begrense mottaket. En begrensning argumentert for med ofte uholdbare argumenter, som egentlig dekker over en fremmedfrykt og en frykt for at ens egen verden, idylliske verden skal briste dersom «de andre» trer inn i den.
På jakt etter frykten
I den stadige jakten på frykten er det interessant å møte noen verk som ikke eksplisitt uttrykker dette, som tilsynelatende ikke en gang omhandler temaet i det hele tatt. Men ut fra tittelen på utstillingen må vi anta at det på et eller annet vis dreier seg om frykt, om det så like gjerne er mekanismer som fører til frykt, problematisering av frykten og andre aspekter ved frykten. Og ofte er de mer subtile, fordekte tilnærmingene de mest interessante.
Et eksempel er Nadja Bournonevilles fotografier. Vidt ulike utsnitt av omverdenen er fotografert, men til felles har de et snev av surrealisme og litt ubehag her og der. En jente sitter med et hestehode i fanget, en annen jente sitter naken på gulvet med en masse epler foran seg på gulvet, på en stabbursvegg henger rever klare til avpelsing, en tom og mørk klostergang ser alt annet enn innbydende ut og en bratt klippe ved sjøen fremstår på samme tid som majestetisk og faretruende. Med andre ord en hel rekke motiver som til dels kan tematisere en frykt, men likevel ikke helt. Serien i seg selv er tvetydig; hva er det egentlig kunstneren formidler her?
Fotografiene i seg selv er resultater av fotografens subjektive blikk, uten å virke fryktinngytende av den grunn. Det er mer en stemning, til dels ubehagelig, som Bournonville legger an til. Bildene er fragmenter av noe vi som betrakter ikke kjenner til, som i seg selv både kan skape nysgjerrighet men også gjøre en usikker.
Kuratorens frykt
Skrik – en utstilling om frykt er kuratert av Göran Green, og han har plukket arbeider som (i hans øyne?) «på ulikt vis undersøker, tematiserer og problematiserer fryktens vesen.» Da er det interessant å merke seg hvordan dette på langt nær kommer til uttrykk i alle verkene.
Frykt er som så mye annet subjektivt og individuelt, og her har nok også kuratorens subjektive mening om hvorvidt de ulike verkene handler om frykt (på en eller annen måte) fått råde, i noen tilfeller kanskje uten hensyn til hvorvidt dette egentlig er kunstnerens opprinnelige intensjon?
Til syvende og sist er det likevel slik at enhver vil ha ulike opplevelser av de ulike verkene, og man vil ikke finne de samme arbeidene fryktinngytende, uavhengig av kunstner eller kurators intensjoner.
Samlet sett
Så hva er det egentlig som samler utstillingen? Evner fryktkonseptet å gjøre det? Det lykkes i alle fall å knytte de ulike verkene sammen gjennom at man som betrakter på sett og vis gis en oppgave å lete etter frykten. Men like mye som frykt kunne det også vært snakk om en generasjon som er samlet; så godt som alle kunstnerne er født på 1970- og 1980-tallet.
Frykt eller ei, man kan hevde at utstillingen gir et (av mange?) bilder av samtidskunsten i dag, hvor «tilfeldigvis» en god slump av denne på ulikt vis handler om frykt. Noe jeg jeg vil påstå er mer enn grunn god nok å vende nesen i retning Vestfossen i sommer.
Utstillingen Skrik – en utstilling om frykt vises til 2. oktober 2011.