Flere spennende verk i problematisk utstilling om Afrika. KIASMA har villet bryte med en stereotyp oppfatning om afrikansk kunst og i stedet presentere ”Afrika som kulturelt fenomen”.
Barthélémy Toguo, “Climbing Down”, 2005 – 2009
Den åttende utgave av ARS vises for tiden på Kiasma i Helsingfors. Utstillingen er utelukkende tilegnet afrikansk samtidskunst. Over fem etasjer vises verk laget av kunstnere født i et afrikansk land eller av kunstnere som på ulikt vis arbeider med ett afrikansk tema. I pressmaterialet beskriver utstillningsteamet sin målsetning som en utvidning av det snevre bildet av afrikansk kunst som man mener finnes i vesten. Man har villet bryte med en vedvarende stereotyp oppfattning om ”anonyme tidløse tradisjoner” som bare ”imiterer vestlig modernisme” – og i stedet presentere ”Afrika som kulturelt fenomen”.
Selv om målet såvisst er godt – og utstillingen gir en god mulighet til å se interessant samtidskunst (uansett utgangspunkt) – kjennes formuleringen ”kulturelt fenomen” smertefullt ubekvem og til og med utdatert. Forstill deg det omvendte – hvorfor lage en utstilling om ”Europa som kulturelt fenomen”? Jeg sier ikke at det ikke kunne vært interessant, men stiller spørsmål om det i det hele tatt er mulig å snakke om, det være seg Europa, eller Afrika som et enhetlig begrep? Og hva ville man i så fall vinne på det? I det her tilfellet – en utstilling.
På Kiasma er man klar over at generaliseringer er uunngåelig og artiklene i katalogen gir flere kritiske alternativer til forutinntatte beskrivelser av Afrika. Den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainainas subtilt ironiske tekst ”How to write about Africa” er foreksempel ett tragikomisk mesterstykke som virkelig dissekerer alle tenkbare fordommer. Og Jan-Erik Lundström, forhenværende direktør for Bildmuseet i Umeå, konstaterer selvsagt at: ”Afrika finnes – og finnes ikke. Den afrikanske kunstneren finnes – og finnes ikke.” Jeg antar att han mener at det ikke eksisterer ett Afrika, ikke en gang flere – men ett uendelig antall ulike afrikanske erfaringer.
J.D. ’Okhai Ojeikere, Hairstyles, Courtesy of Foto Ojeikere
Disse ulike uttrykk har man samlet i en utstilling som inneholder mye fotografi – både dokumentarisk og iscenesatt (foreksempel Samuel Fossos suverene medieportrett av afroamerikanske pionerer) – noen større romsinstallasjoner, videoer av performanser og til og med gatelyd fra Lagos, som høres ved inngangen til Kiasma. I innehold og til og med kronologisk spenner utstillingen fra J. D. ´Okhai Ojeikeres (1936) fotografier fra 50 tallet til Pieter Hugos (1976) fotografier. Ojeikeres optimistiske dokumentasjon av hårmote, arkitektur og arbeidsliv i Nigeria fra sent 1950-tall frem til i dag finner sin motpol i Hugos filmiske dramatiske nåtidsportrett av menneskers kamp for og tilværelsen på en gigantisk røkfylt søppelfylling. Ojeikeres stolte modeller fylt av livsglade får sin skarpe kontrast i Hugos seiglivede mennesker som leter etter elektronisk avfall. Hugos teknisk sett uklanderlige bilder er på grensen til å være utleverende, men det menneskelige blikk trenger igjennom overflaten.
Pieter Hugo, Agbogbloshie Market, 2009, Courtesy of Stevenson, Cape Town/Johannesburg
Kunstnere som El Anatsui, Romuald Hazoumè og Nandipha Mntambo arbeider med storslagne skulpturelle uttrykk som med tradisjonelle teknikker og materiale bearbeider dagens situasjon. Av Caps, haler og funnede plastgjenstander bygger de visuelt imponerende verk, men som likevel fremstår som ganske endimensionale. Da har Barthélémy Toguos og Georges Adéagbos materialansamlinger mer av en politisk ladning – dessuten en mer direkte kobling til Finland og landets innvandringspolitikk. Adéagbos plasspesifikke installasjon er en ekstravaganse av hverdagslige gjenstander og spesialbestilte kunstverk fra afrikanske land og Finland, med mål om å undergrave nasjonale grensedragninger, mens Toguos kretser rundt nomadens usikre livssituasjon. Toguo har tidligere forsøkt å komme inn i Finland uten visum, men blitt avist umiddelbart. Begge kunstnere anvender en slags surrealistisk praksis som fremkommer i deres detaljerte fantasifulle rommiljør.
Vincent Meessen, Vita Nova, 2009,Courtesy Normal, Brussels
En dyptloddende video av det mer filosofiske slaget viser Vincent Meessen. ”Vita Nova” handler om hans forsøk på å finne en barnesoldat som på 1950-talet var omslagsbilde på magasinet Paris Match. Fortellerstemmer leser utdrag fra Roland Barthes bok ”Mytologier”, som delvis handler om det samme bildet, og Meesen klipper sammen eget materiale med dokumentarisk materiale. Kombinert med et utdrag i faksimile fra det aktuelle nummeret av Paris Match skapes en suggestiv studie over minnets funksjon og Barthes egen arv fra kolonitiden.
Den finske kunstneren Laura Horelli bearbeider i filmen ”Terassen” egne barndomsopplevelser fra Afrika. Familiealbumets foto blir hennes vei tilbake til oppveksten. Hennes slepende ensformige stemme forteller saklig om huset der familien bodde, om barnepiken, om pappaens kontor. Fotografiene viser det hun husker eller har glemt – eller som hun har glemt at hun husker. Som voksen forstår hun hvilket beskyttet liv familien levde i Kenya, noe hennes video ”The Way You Walk” indirekte tar opp. Filmen består av en diskusjon mellom noen FN-ansatte om deres adferd – hvor regelmessig deres hverdag er og hvor lite kontakt de egentlig har med lokalbefolkingen.
Tilslutt noen ord om Alfred Jaars film ”Muxima” som for meg sammenfatter denne omfattende utstillingen og som har gitt meg den overlegent sterkeste opplevelsen derfra. Gjennom ulike innspillinger av den populære sangen, som har gitt filmen sin tittel, forteller Jaar med nesten plagsomt vakre poetske bilder om Angola. I ti kortere episoder skildres blant annet en minesveipers arbeide når han for hånd graver i den røde jorden og barn som ser utover vannet. Landets plagsomme historie illustreres indirekte gjennom Jaars til tider altfor overtydelige bilder, men den patos som han gir uttrykk for kan man ikke gå glipp av. ”Muxima” inneholder en uimotståelig blanding av vemod og håp – av afrikanske rytmer og vestlig påvirkning – som preger det beste på ARS 11.
ARS 11, Kiasma, Mannerheimgatan 2, Helsingfors, Finland. T o m 27 november.