ILLUMInations, Veneziabiennalen 2011

Bice Cruiger leverer en trygg, vagt formulert og ganske ensartet utstilling med sitt kuraterte bidrag ILLUMInations til årets Veneziabiennale. Kun unntaksvis stikker egenrådige enkeltverker seg frem og gir en noe å brynes på.

Utstillingen begynner lovende og helt på linje med tematikken til Veneziabiennalens kurator Bice Cruigers hovedutstilling ILLUMInations. Lyset er strålende, både illusorisk og fysisk. Innenfor inngangen til den store paviljongen i Giardini henger Phillippe Parrenos Marquee – en baldakin av blinkende glødelamper på speilglass. En glamorøs start som leder videre inn til et mer anonymt gjennomgangsrom der en av utstillingenes av absolutt viktigste verker dessverre risikerer å gå de besøkende hus forbi. Bak et tungt svart teppe, og uten tydelig markering, vises det gjenskapte verket Spazio elastico av Gianni Colombos som ble vist på biennalen allerede i 1968. I Colombos svarte kvadrat utgjør ultrafiolette linjer et tredimensjonalt rutemønster som sakte rører på seg og deformerer sine egne rettsnodde linjer. Med enkle mekaniske bevegelser gjør verket meg usikker på min egen romoppfatning. Sammen med Jack Goldsteins korte animasjon The Jump fra 1978 av en dykkende kropp som forvandles til glødende punkter, bygges det en lovende opptakt som viser til en undersøkelse av en form for optisk romlighet.

Uventede unntak
I utstillingens avgrensede og sentrale rom spiller Cruiger deretter ut sitt beste kort. Tre malerier av den venezianske 1500-tallsmaleren Tintoretto. Hans religiøse motiver er fulle av forvridde og illusorisk selvlysende kropper og åndevesen som svever rundt i kraftige bevegelser. Alt avbildet i sterke kontraster mellom lys og mørke. Billedrommet har en merkelig oppløst fasthet og en makeløst fri penselføring. Å stå å betrakte disse mesterverkene innebærer en stund med stille henførelse.

På motsatt vegg og helt i skyggen av Tintoretto henger Bruno Jacobs Invisible painting, verket består av et A4 papir hvor motivet skapes i samspill med lyset som faller over papirets overflate. Nesten som en usynlig skrift av vann og dugg. Spor etter en aktivitet. I katalogen indikeres det at verket skal vises sammen med materialet det er lagd av. Men det ser ut til at dette er ryddet bort. Jacobs prosessartede maleri er nesten immaterielt og hadde gjort seg best i et eget rom. Syns verket overhodet her inne?

Med disse innledende kunstnerne utvikler Cruiger en interessant tematikk rundt bildenes samtaler seg i mellom. Og i disse første rommene fungerer også hennes konsept bra gjennom en intelligent sammenstilling av verk som åpner hverandre. Deretter mister utstillingen dessverre ganske fort fokus. Det er kun noen få verk som tar opp igjen denne tematiske tråden – som Monica Bonvicinis åpne rominstallasjon med direkte referanser til Bebudelsen et annet maleri av Tintoretto. Bonvicinis trappefragmenter i speil og lamper av sammenbundne lysrør avslutter utstillingen i Arsenale like elegant som den begynte.

Selvsagt leder James Turrells Ganzfeld, som består av et rom der vegger og gulv løses opp og bader i et altoppslukende farget lys, den røde tråden videre. Akkurat som Haroon Mirzas mørklagte og lydisolerende studio er egenartet og leder tankene hen mot de diskrete bevegelsene i Colombos lysverk. Mirza benytter seg av og forsterker lysets akustiske egenskaper på en urovekkende direkte måte. En sirkelrund LED-lampe formasjon henger ned fra taket. Og etter hvert som lampenes lysstyrke øker sender de ut en mer og mer øredøvende lyd. Det er både plagsomt og fasinerende. Det er nesten som å delta i en form for perseptuelt eksperiment. Med flere verk som dette kunne utstillingen levert det den lover. Nå virker de mer som uventede unntak.

Upresis kuratering
Istedenfor å presisere sin kuratering viser Curiger frem en slags allmenn salongvisning av samtidskunst. Verk etter verk har en hard grafisk fremtoning og mye ligner nesten på kunst som forsøker å etterligne en reklameestetikk som allerede er passé. Et slags abstrakt fargeskjær i malerier og fotografier som leder tankene hen til illustrasjoner. I katalogen snakkes det om ”et system av replikker” og det har virkelig denne utstillingen mange eksempler på. Curigers tittel ILLUMInationskan virke som en replikk til middelalderens tradisjonelle illuminasjoer. Disse illustrasjonene utført med utsøkt presisjon og håndverk i håndskrevne bøker er et historisk eksempel på en utsmykning som i bunn og grunn ofte var en kopiert original i seg selv.

Verkene som på tross av en opphopning av referanser i dagens billedsirkulasjon allikevel klarer å fanget oppmerksomheten min er Elad Lassrys anonyme fargefotografier, Seth Prices vakuumrelieffer av tauknuter og R. H. Quaytmans silkeskjermer. Alle tre bearbeider med sine nøyaktige formeksperimenter et snevert og avgrenset malerisk område. Deres konstruktive forståelse av maleriets senere utvikling har en del fellestrekk med Sigmar Polke og Rosemarie Trockel. De finnes representert i utstillingen og kan virke som en slags konseptuel forgjenger, der Trockels tredimensjonale billedkombinasjon er enestående bra.

ILLUMInations mangler nesten helt og holdent verk med en mer åpen politisk brodd. Unntaket er Dani Gals video Nacht und Nebel som med et suggesivt filmatisk billedspråk gjenskaper natten da nazisten Adolf Eichmanns aske ble spredt i internasjonalt farvann i Middelhavet. Uten å åpne for dialog skildrer Gal en hendelse som har blitt sammenlignet med hvordan det gikk når Osama bin Laden nylig ble begravd i all hemmelighet.

David Goldblatts dokumentariske svarthvittportrett av eks-kriminelle som fotograferes på stedet de har begått forbrytelser bearbeider Sør Afrikas nasjonale traume gjennom ensidig terapeutiske handlinger. Han har over lengre tid skildret det rasistiske apartheidsystemets på et hverdagslig nivå. Verkene hans inkluderer også et flyfoto av Johannesburg som tydelig redegjør for hvordan segregeringen fortsatt sprer seg.

Para-paviljonger
Goldblatts fotografier er en del av Monika Sosnowskas ”Para-Paviljong”. ”Para-Paviljongene” er et vellykket grep fra Curiger side, hvor hun inne i utstillingen har invitert fire kunstnere til å oppføre mindre arkitektoniske konstruksjoner med plass til verk av andre kunstnere. Sosnowskas stjerneformede veggstruktur rommer i tillegg til Goldblatt, en installasjon av den tidigere nevnte Haroon Mirza.

Franz West sin ”Para-Paviljong” er en vrengt installering av sitt eget kjøkken i naturlig størrelse, komplett med verker han venner har laget. West ble forøvrig belønnet med Gulløven for sitt livsvirke som kunstner. En salig blanding av kunst kommer sammen i et rom hvor til og med tapeten er kunst.

De to øvrige ”Para-Paviljonger” er Song Dongs system av sammenføyde garderobeskapdører og Oscar Tuazons betongvegger som lener seg mot hverandre og former en boks hvor den ene siden er dekorert av Ida Ekblad. Begge bygger på tankevekkende omrokkeringer av indre og ytre rom. ”Para-Paviljongene fungerer som vitaliserende punkter i utstillingen. Gjennom disse utspilles mer intensive møter mellom kunstverkene.

I det heletatt er det vekselvirkningen mellom rom og sammenstillingen av ulike kunstneres man finner de største overraskelsene ved Curigers ILLUMInations. Denne virkningen trer mest frem i de mindre salene i Giardini der rommet er både åpent og omslutter deg. Der viser Karl Homqvist annet et tekstbasert veggmaleri som står fint til Guy de Cointets grafiske og lekne tegninger og Jeanne Natalie Wintsch okkulte broderier.

Utfordrerne
Til slutt vil jeg trekke frem to kunstnere som begge faller litt utenfor utstillingens tematikk – Josh Smith och Asier Mendizabal. Det vises verker av begge flere steder i utstillingen, Smith har blant annet en enorm dublisering av utstillingen skrevet over hele inngangspartiet på den sentrale paviljongen i Giardini. Et annet verk av samme kunstner er betydelig mer beskjedent. Hans Venice set books er en samling av 200 kunstnerbøker som ligger spredt utover i den avlange pavilljongen som er tegnet av James Stirling ute på Giardini området. Som notatbøker fylt med kladder og stikkord, viser de sin visuelle mantra som en lang håndskreven billedrull.

På den andre siden av utstillingsområdet, i den befriende ville parken Giardino delle Vergini, har Mendizabal innstalert lysbildefremvisningen Soft Focus i en sliten lagerbygning. I en jevn rytme mates uklare fotografier av en slags religiøse bruksgjenstander frem. En samling bilder tatt av en basksisk museumsfotograf. Det var noe nærmest magisk med den flytende visningen av disse aldrende tegnene som passet med takten og rommet de vises i.

Bice Cruigers ganske lukkede utstilling av et utvalg verk som alle peker i samme retning hadde hatt behov for flere egenrådige verker som Smiths utforskninger og Mendizabals billedarkiv. Deres visuelle uttrykk er mer grumsete og levende enn de mange andre verkene i denne vagt formulerte utstillingen.

ILLUMInations står fra 4 juni – 27 november