Based in Berlin

Utstillingen Based in Berlin unngår å bli et politisk utstillingsvindu for ung kunst i Berlin, men peker sobert til et spennende generasjonsskifte.

Videoen viser en gruppe summe maskerte taggere som hurtig maler den ene t-banevognen etter den andre fra topp til bunn. De arbeider raskt og konsentrert, arbeidet med håndtak og stigtrinn virker registrert og koordinert. Taggerne arbeider i T-banetunneler. De lager, og setter igjen, det som i graffitiscenen kalles “TopToBottom” eller “Wholecar,” og gir sine skapere stor respekt.

Vi vet det allerede: Det som av noen blir belønnet som en kunstnerisk prestasjon, blir av andre bøtelagt av som ren vandalisme. Eller det blir smart vist: Gatekunstnere blir høflig invitert til å plassere sine verk på anviste steder (vegger og tog), og gir dermed initiativtakerne et snev av “streetcred”.
Fra „utstillingsvindu“ til Basert i Berlin.
Based in Berlin, den store og omdiskuterte Berlinutstillingen som åpnet 7. juni, ble i fjor initiert av regjerende borgermester Klaus Wowereit. Han sikret også et produksjonsbudsjett på hele € 1,6 mill (NOK 12.5 mill)

I gjennomføringen av utstillingen ble et stort ansvar lagt på kuratorene. Som rådgivere fungerte ingen ringer enn Hans Ulrich Obrist, Klaus Biesenbach (som kuraterte den første Berlin Biennalen i 1998 sammen med Nancy Spector) og Christine Macel (Centre Pompidou, Paris). Disse satte sammen et ungt team av kuratorer (Angelique Campens, Fredi Fischli, Magdalena Magiera, Jacob Schillinger og Scott Cameron Weaver) som fikk i oppdrag å velge ut kunstnere og gjennomføre utstillingen.

Til utstillingen var det planlagt et temporært utstillingslokale ved Humboldthafen, et ennå brakkliggende område i nærheten av Sentralbanestasjonen. Utstillingen hadde den ulykksalige, men betegnende arbeidstittelen Leistungsschau junger Kunst in Berlin (utstillingsvindu for ung kunst i Berlin“)og skulle ifølge Wowereit gi god markedsføring til utvalget av unge Berlinkunstnere, fremme den ennå ikke eksisterende Berliner Kunsthalle (og dermed dens støttespillere, blant annet borgermesteren) og til sist markedsføre Berlin som kunstby.

Som en reaksjon på den åpne søknadsprosessen, hvor kunstnere bosatt i Berlin ble invitert til søke seg til utstillingen, sendte 2500 personer fra Berlins kunstscene et åpent brev til borgermesteren, der de protesterte mot en ustilling initiert av politikk, og ettersøkte en mer bærekraftig og fornuftig måte og støtte kunst.

De skrev:

”Budsjettet til ”- Leistungsschau – utstillingsvinduet” står ikke i forhold til den kroniske underfinansiering av de eksisterende samtidskunstinstitusjonene i Berlin: 1,6 millioner Euro i budsjett for en engangsutstilling må sees i sammenheng med de cirka 4 millioner (NOK 31 millioner) euro som er forespeilet sektoren Bildende Kunst i Berlins årlige budsjett til kunstnere, prosjekter og institusjoner. (Haben und Brauchen – åpent brev av 25. januar 2011)

Dermed ble en langvarig diskusjon om missforholdene i den offentlige støtten til kunst satt igang.

Top2bottom (Respect)
I videoen, hvor taggernes handlinger vises i en fantastisk rytmisk, intens billedfrekvens med bevegelser, hurtige klipp ble av Street artisten Akim kalt, “Leistungsshchau”(utstillingsvindu”). Det er en like pragmatisk som intelligent kommentarer til den foregående og fortsatt pågående diskusjon.

På samme pragmatisk vis har de unge kuratorene forholdt seg til debatten rundt utstillingen. De bestemte seg for å bruke det store utstillingsbudsjettet så bredt som mulig for å støtte kunst og kunstnere. Som følge av dette utsagnet ble det nye og temporære utstillingslokalet ved Humboldthafen erstattet med det allerede bestående og sentrale Atelierhuset i Monbijouxpark. Slik ble viktige institusjoner for samtidskunst vunnet som vertskap for deler av utstillingen.

Med Neuen Berliner Kunstverein, Hamburger Bahnhof, Berlinische Galerie og KunstWerke ble bestående strukturer inkludert og brukt i stedet for å bruke mye penger på å bygge opp temporære strukturer. Det er fortjenesten til det unge kuratorteamet, at de ut av utstillingsspetakkelet, om kjente kuratorer, politikk, støttegivere og utstillingslokaler, klarte å trekke ut det viktigste og på kort tid sørget for at dette er blitt en solid og frisk utstilling.

Generasjonskifte
Faktisk kaster Based in Berlin et nytt, friskt og ganske underholdende blikk på dagens Berliner kunstscene: Verk av ”shooting starts” som Klara Lidén, Cyprien Gaillard, Danh Vo eller Kitty Kraus er ikke plassert der man skulle vente, men fått litt ufremtredene plassering. (Skoddeskulpturen av Kitty Kraus i KW er noe presset inn i et hjørne og ville ha fortjent mer plass og luft).

God plass derimot får arbeidene til yngre kunstnere, eller kunstnere hvis arbeid bare er blitt lagt merke til de siste årene. Selv når noen av dem er så opprørt friske at det vipper over i umodenhet, gir Based in Berlin et godt inntrykk av dagens kunstproduksjon. Den fører tidvis blikket vekk fra kretsen av navn, gallerier og ”scener” som alltid går igjen. Da kommer et generasjonsskifte til syne som også reflekteres i en endring av estetikk. Og denne gang i ser man skiftet i en større sammenheng, enn i et prosjektrom. Det var på høy tid!

Nothing to Hide (and a lot to see)
Utstillingens sentrum er det tidligere atelierhuset i Monbijoupark i Mitte, som skal rives. På lang avstand kan man se det enorme stillaset, som rager høyt over bygningen og skaper en form for utstillingsterrasse. Det er det eneste midlertidige byggeriet som ble realisert for Based in Berlin, og den tilfører lokalet mye. Ikke bare spriter det med en relativ enkel gest opp det underliggende atelierhuset, men gir også sommerutstillingen den nødvendige sol og utsiktsterrasse, i tillegg fungerer den som sokkel for verket av Oliver Laric.

Den østerrisk-fødte kunstneren viser hevet høyt over Berlin, tre SUVer av det kinesiske merket CEO. De er de siste av sitt slag, de kinesiske kopier av den tyske BMW X5 var vel for gode, derfor ble i 2008 import av bilene forbudt i Tyskland.

Mange av kunstnerne har skapt stedsspesifikke arbeider for Atelierhuset. Det gjør også Mandla Reuter. Han har brutt ned en av de utvendige veggene til atelierhuset. De besøkende kaster derfor blikket på de to bakenforliggende atelier: To rom som blir lyst opp av et neonlys sitat, “Nothing to see Nothing to hide” som Reuter har sitert av Alighiero Boetti. Mursteinen og vinduene i nedrevne veggen har kunstneren transportert et par kvartaler og presenterer den som et skulptureltverk i Neuer Berliner Kunstverein.

Også Grekeren Yorgos Sapountzis bryter gjennom bygningens rom: Hans installasjon av aluminiumsbarer som det er festet farverike duker til, trenger seg igjennom taket fra første etasje til rommet over. Overfloden av billedmateriale som Sapountizis video projekserer på klutene i første etasje, står ovenfor en redusert konstruksjon av farveløse stangtupper og gipsavstøpninger.

Rekken av verker i Atelierhuset kommer tett, – det er my pop, massekultur, internettmateriale og mange ”bad taste” objekter som er satt sammen til installasjoner og videoverk. Matthias Fritsch har satt sammen youtube versjoner av “Techno Vikings”: En teknodanser, som han spilte inn under Berliner Fuckparade i 2006, har på youtube gitt opphav til mange etterligner og tolkninger. Asaf Koriat lar i en montasje kjendiser samtidig synge den amerikanske nasjonalsangen på en skjerm, og får således patosen knyttet til medaljeutdelinger, bli å fremstå som en parodi.

På grunn av tettheten av arbeider, er man svært takknemlig for at det unge Off-Space ”PM Galerie”, som normalt gir muligheten til å teste radikalt digitalt materiale, har bidratt med liggestoler og innendørsfontener til overblikkutstillingen…

Fiorucci Made Me Hardcore
I Neuer Berliner Kunstverein (n.b.k) viser Aleksandra Domanovic sitt videoarbeid ”19:30″(2011). Til dette verket har kunstneren satt sammen audiovisuelle vignetter og nyhetssendinger fra landene i Eks Jugoslavia, som hun har latt Dj’s sample sammen til låter. Ved å sette vignettene på en monitor og stille dem ovenfor opptak av unge teknodansere på en annen monitor, lykkes Domanovic med å lage et videoverk som viser forbindelsen mellom tekno, poesi og kollektivt minne, som gir assosiasjoner til Mark Leckeys vidunderlige Fiorucci Made Me Hardcore.

Også Nina Könnermanns forbinder på pregnant vis politikk og pop i sin film om panteflasker og deres samlere. Videoen hennes „Sommerleute“(2009) er produsert som musikkvideoen til det tyske bandet „Söhne Mannheims“ sang „Kraft unsere Amtes“.

Mens arbeidene i n.b.k. utfyller hverandre godt både tematisk og formelt, virker arbeidene i KunstWerke (KW) noe mer vilkårlig plassert. Forventingene som skapes i første etasje av Jeremy Shaws monumentale projeksjon av dansere i en ”Straigh-edge-hardcore-Konsert” i sakte film, blir ikke innfridd i andre etasje. I øverste etasje klarer kun Simon Denny og Yngve Holen med en type dobbelparkour, den ene med labyrintbilder og den andre med halverte husholdningsapparater og generere en hvis spenning og energi.

Top2bottom (work)
I Hamburger Bahnhof sperrer dessverre først et regale av den lokale In – designer Möbel Horzon, for sikten av Ilya Lipkins installasjon. Deretter viser Simon Dybbrøe Møllers sin serie med bilder satt sammen av monokromer og garn. Den museale scenesettelsen (passende til stedet) bryter bare med installasjonen til ”Forgotten Bar Project”, et av fire inviterte off – spaces: De viser et skjevt sammensurium av arbeider som iløpet av de siste årene er glemt, ikke hentet eller gitt bort til i utstillingsrommet.

Til slutt, i det innerste rommet, skult bak en vegg: Akims maskerte taggere, som fremdeles arbeider raskt, konsentrert og underkjent på sitt verk.

Based in Berlin har på en sober måte klart overgangen fra spetakkel til en ærlig og attraktiv sommerutstilling – så forblir arbeidet, deres betingelser og anerkjennelse i den antatte kunstbyen Berlin i sentrum.

Based in Berlin
8. Juni til 24. Juli 2011
Atelierhaus Monbijoupark, KW Institute for Contemporary Art, Nationalgalerie im Hamburger Bahnhof, Neuer Berliner Kunstverein n.b.k., Berlinische Galerie