Nøkkelen til kontroll

Verkene på utstillingen Sense of Echoes på Sørlandets Kunstmuseum handler om smerte, nytelse, stemninger og kontroll. Dette er gjennomgangstema hos den danske kunstneren Maiken Bent. Selv kaller hun utstillingen et ”Maiken Bent univers”.

– Det er første gang jeg stiller ut i Norge, derfor tenkte vi at det passet med en retrospektiv utstilling, jeg er jo 30 år gammel, sier Maiken Bent(f.1980) og ler.

Til utstillingen Sense of Echoes har hun, i samarbeid med Sørlandets Kunstmuseum, hentet verk fra utstillinger hun har hatt de siste fire årene. I tillegg er det et rom som består av helt nye verk. Dette er første gang hun ser alle verkene samlet.

– Det føles som et “Maiken Bent univers”. Jeg kan sitte midt i utstillingen å se Maiken Bent på alle kanter. Det er litt rart.

Smerte og nytelse
Den tidligste utstillingen hun henter verk fra fra er Principles of Pain and Pleasure som var på galleriet Bendixen Contemporary i København i 2008.

– Det var en meget vanskelig utstilling. Jeg tenker meg at jeg jobber i et rom, og det første jeg må gjøre er å definere rammene for rommet. Altså må jeg okkupere rommets hjørner. I Principles of Pain and Pleasure okkuperte jeg det brutale rommet.

I utgangspunktet utløser kroppen det samme stoffet, endorfiner, i forbindelse med smerte og nytelse. Hun fant en parallell til dette;
– Hvis du søker på gapestokk vil du se at halvparten av treffene er knyttet til det gamle avstraffelsesinstrumentet, mens den andre halvparten er knyttet til et sexleketøy. Slik kan den samme gjenstand knyttes til både smerte og glede – historie og samtid.

Hun tar en kort pause før hun fortsetter;
– Og i begge tilfeller er det snakk om at kroppen blir utstilt eller satt til skue. Her er kroppen fraværende og det er skulpturen vi må dømme.

Og du mener vi ser et symbol på glede og smerte?
– Ja, for vi må anta at de som bruker gapestokken nå til dags har glede av det. Uansett så følte jeg at jeg måtte ta det skrittet i mitt prosjekt og lage gapestokken. Derimot har jeg laget den meget estetisk. Inni selve gapestokken er det rosa lys. Så kan man låse seg fast i gapestokken, sier hun.

– Også søylen er låst. Jeg tror jeg har en form for fetisj for det å låse og samle noe. I mange av mine verker har jeg også kroker. Jeg liker å fikle med det for å finne ut hvordan ting henger sammen. I en krok henger det gjerne noe.

Allikevel synes Bent det er litt festlig at alle tenker på sex når de ser disse verkene.

– Man kunne like gjerne sett på det som en landbruksutstilling, med seletøy og rideutstyr, ler hun.

Hva er kunst?
I det neste rommet finner man noe som minner om en gymsal. Verkene her kommer fra utstillingen Every Room has a Smell som ble vist på galleriet IMO i 2009. Det mest spektakulære er de tre ribbeveggene i forskjellige farger, som det også er festet små kroker på.

– Denne utstillingen representerer et forsøk på å okkupere et nytt hjørne. Jeg spør meg selv hva som gjør at noe blir kunst, og at noe kun er en bruksgjenstand. Hva er det som gjør at noen gjenstander er mer verdt? Og hva skjer der når man vender opp og ned på de hierarkiene?

Her har hun bygget og malt ribbevegger og polstret bukker. Referansen til gymsalen er glassklar. Men Bent understreker at det ikke kun er små endringer hun gjør og viser til at hun også her jobber med historiske referanser.

– For eksempel er ribbeveggene en trypticon. Det er en klassisk referanse, men som sagt; Det jeg virkelig undersøker er hvor langt kan man gå før noe ikke lenger er kunst. Hvis jeg for eksempel ikke viste ribbevegger i et galleri, men en benk i en park, sier hun.

– Disse verkene benytter seg også av det virkemiddelet at kroppen husker og ”tenker” selv når den står overfor en gjenkjennelig form. Kroppen kobler seg helt automatisk til objektet og derved kickstartes en erindring eller fortelling.

Kontroll
Disse verkene handler ikke bare om å låse noe, men de handler vel også om kontroll. Kontroll over kroppen?

– Ja, jeg er opptatt av kontroll. Jeg oppfatter ønsket om kontroll som en dyp menneskelig følelse. Jeg tror det også er derfor jeg er opptatt av det med å låse noe. Når man låser noe får man kontroll, men det er en dobbelthet for det blir også lukket. I livet er det ofte slik at man kan være glad i noe, samtidig som det man er glad i lammer en.

Det er gymsalen man kommer inn i først, der man kunne tenke seg å hoppe bukk eller klatre på ribbeveggene. Dette rommet er et av flere forskjellige typer utstillingsrom hun tenkte på da hun satte sammen utstillingen.

– Gymsalen, er på en måte likt det klassiske gallerirommet. Her er det hvite vegger, ganske kraftig belysning, objekter på veggene og skulpturer på gulvet. Jeg lagde også disse verkene for gallerirommet på IMO i København, så det passer med et slags ”gallerirom”.

Forskjellige typer museer
Da hun så de andre tre rommene som lå ved siden av hverandre tenkte hun først på en leilighet der rommene lå i en suite.

– Deretter begynte jeg å se for meg forskjellige typer utstillingsrom. Det første rommet du kommer inn i etter at du går fra gallerirommet tenkte jeg som et slags historisk museum. Det blir litt som et nasjonalmuseum. Her lagde jeg montre i mørkt tre, hvor jeg stiller ut redskaper og sikkerhetsutstyr med en fortelling om at de ble brukt av arbeidere når de lagde Øresundbroen.

Hun har sydd dem i arbeidsredskapene i forskjellige farger, men de er stilt ut i en klassisk setting. Derfor er det lette å få assosiasjoner til at man ser på redskaper fra 2000 tallet, slik man også ser på gjenstander fra vikingtiden. I tillegg har alle gjenstandene fått ett mannsnavn og blir derved til en form for portretter. Igjen en klassisk kunstdisiplin.

– Rommet innenfor tenkte jeg mer som et folkemuseum. Der finner du blant annet gapestokken og serien, African Masks. Jeg ser for meg at når du besøker dette museet tenker du at her bor det et litt merkelig folk. Derfor har rommet også trepaneler, for å skape en slags folkelighet. Og for å utforske en form for skandinavisk og hjemlig estetikk.

Det siste rommet er svakt opplyst, mens verkene er teatralsk belyst med spotlights i forskjellige farger. Rommet er tenkt som et skattekammer og det er dette rommet som inneholder de nye verkene.

– Jeg så for meg et at her kom du inn til skattene. Det kunne også være en form for inngangsrom til en hemmelig klubb. Eller et rom til rituelle handlinger.

– Det er ikke i så sterke farger som de andre verkene, men verkene er belyst med farget lys. En annen måte at skape stemninger og fortellinger i rommet på.

Det er altså skatten man finner på slutten av denne utstillingen. En utstilling som er en dokumentasjon over fire års arbeid.
-Fire meget intense år, påpeker Maiken Bent.

Sense of Echoes, Sørlandets Kunstmuseum, 19. februar til 3. april.