Anna Daniell gjenåpner Prosjektrommet

På det nylig gjenåpnede Prosjektrommet kan man nå oppleve Anna Daniells problematisering av skulptur. Men det er ikke bare kritiske tanker rundt skulptur som ligger til grunn for utstillingen Regissørene; film spiller også en rolle i Anna Daniells univers.

Skulptur spiller hovedrollen i Daniells utstilling i Prosjektrommet på Galleri Trafo, og det er ikke første gangen den klassiske skulpturen stilles til veggs. På Høstutstillingen 2010 viste hun verket Sculpture Today, som var en bok plassert under en hvit sokkel. Boken var ”Sculpture Today” som omhandler nettopp skulptur i dag. I dette verket var det usikkert hva som var skulpturen; boken, sokkelen, eller begge deler sammen. Regissørene er på mange måter en videreføring av denne tanken, men her er det abstrakte organiske former som møter en.

Ikke bare en skulptur
De abstrakte, organiske objektene trigger assosiasjonene i retning av alt fra halvmåner og giraffer, til puslespillbiter. Gjennom ulike utforminger, plasseringer og variasjon i materialbruk legger hun frem en problematisering av skulpturen. De ulike skulpturene er plassert rett på gulvet, på gulv bak glass og ramme, lent inntil veggen, hevet opp på luftige, høye sokler av treverk eller tilsynelatende nonchalant plassert i døråpningen som dørstopper.

Skulpturene #1 og Skulpturene #2 er montert på slanke sokler av tre. Ved å heve skulpturene opp på denne måten brytes det ikke bare med den modernistiske opphøyelsen av det autonome kunstverket på en tung hvit, i utgangspunktet «nøytral» sokkel. Det skapes også en følelse av et svevende objekt, noe som passer godt til disse skulpturene.

Skulptur bak ramme er, som tittelen tilsier, en skulptur plassert rett på gulvet bak en ramme lent inntil veggen foran skulpturen. Andre arbeider, som Skulpturer mot vegg, er ikke ”rammet inn” i det hele tatt, men kun lent inntil veggen. Konsekvensen av disse ulike plasseringene er at man som betrakter også blir oppmerksom på hvordan en skulptur presenteres og hva man oppfatter som ”riktig” montering.

Gjennom ulike materialvalg går Daniell dypere i sin utforskning og problematisering av skulpturen. Drama er en skulptur som er laget av silikon som opprinnelig hang svevende ned fra taket med en loddsnor festet til seg. Nå ligger den sammensunket på gulvet, ”angrepet” av en marmorbit, med loddsnoren ved siden av seg. Med marmorbiten og loddsnoren dannes igjen referanser til kunsthistoriens klassiske skulptur og dens tilblivelsesprosess og utforming, som på mange måter står i sterk kontrast til det Daniell presenterer her.

De fleste skulpturene er laget av gips, noe som ikke er spesielt oppsiktsvekkende i dag. Tradisjonelt var gips likevel noe som ofte forbindes med kopier, mens originalene ble utført i marmor. Daniell har på sin side anvendt dette klassiske materialet på kun én av skulpturene; Klump, som er plassert i døråpningen . Den er ikke lenger bare kunst for kunstens skyld, men er også gitt en funksjon utover det å være kunst; Den er en dørstopper. Slik er den på et vis ”degradert”, i alle fall i noens øyne.

Skulpturen i dag – mellom billedkunst og film
Klump tydeliggjør dermed hva det er som undersøkes her. Ved å plassere en skulptur av en marmorblokk på gulvet som dørstopper utvider Daniell problematiseringen av skulpturen fra å dreie seg om utforming og plassering til også å dreie seg om skulpturens funksjon og rolle. Og med tanke på referansene til filmen som er underliggende for utstillingen i sin helhet kan man stille seg spørsmålet om ikke disse skulpturene også fungerer som rekvisitter. Hva er forskjellen på en skulptur og en rekvisitt? Når man så får vite at disse skulpturene er tiltenkt roller, på lik linje med mennesker, i en av Daniells fremtidige filmer, blir spørsmålet rundt skulpturen (rekvisittens) funksjon desto mer interessant. Hvilken rolle vil disse innta? Hvordan vil de fungere på ”settet”?

Med Regissørene synliggjør Daniell med andre ord en relasjon mellom film og billedkunst, om enn mer indirekte og subtilt enn direkte. Mens disse referansene er ganske så subtile i skulpturene, kommer de desto mer til uttrykk i et av verkene som befinner seg på gulvet. Seks fotografier i ramme er lagt på gulvet, satt sammen i et irregulært mønster. Fotografiene viser abstrakte og tidvis organiske former i hvitt, svart og blått. Det er umulig å si hva dette skal forestille. Men et raskt blikk på verkslisten avslører at titlene på fotografiene er henholdsvis Thomas Winterberg, Harmony Corine, Guy Maddin, Michael Haneke, Werner Herzog og Claire Denise. Det er med andre ord regissører som er portrettert, om enn på en særdeles abstrakt og underfundig måte. Herzog for eksempel er portrettert som en sort, bueformet sak, med noe som kan minne om en høretelefon i ene enden. Og Guy Maddin i form av et lite sort bueformet objekt plassert oppå et hvitt, større bueformet objekt.

Dette med andre ord langt fra realistiske portretteringer av mennesker, men poenget her er mer at problematiseringen av skulpturen er til stede her også. Både gjennom de ulike abstrakte, avfotograferte objektene, men også med fotografiene selv. Får de her en funksjon som en skulptur plassert på gulvet?

Regisserte skulpturer
En utstilling er alltid regissert i en eller annen grad, enten av kunstneren selv eller kuratoren, eller i samarbeid. Det er interessant å påpeke dette med regi i denne sammenhengen, når referansene til filmen er så mange. Regien her tydeliggjøres spesielt av at alle skulpturene er holdt i materialenes originale farge. Hvilket betyr hvit gips, hvit marmor og hvit silikon. Kun avbrutt av noen sorte, blå eller rød detaljer, men da med klare rene farger. Resultatet er et gjennomført og rent visuelt uttrykk. Det er en tydelig regi, noe som kanskje blir desto viktigere i et rom som Prosjektrommet disponerer. Det er ikke alt for stort, men kombinasjonen av montering og en gjennomført regi gjør likevel at dette fungerer bra. Skulpturene får ikke så stor plass, men samspillet dem i mellom er så godt at dette egentlig ikke blir noe problem.

Så får man bare håpe at Prosjektrommet kan bestå denne gangen. Med Daniells utstilling gjenoppstår Prosjektrommet, Askers eneste(?) visningsrom for unge og nyetablerte kunstnere, etter å ha vært stengt siden i høst på grunn av manglende støtte. I vinter lysnet det imidlertid igjen for Prosjektrommet, og galleriet mottar nå støtte via Stiftelsen Galleri Trafo. Enn så lenge. Med et allerede fastsatt program frem til og med desember, og med standarden som er satt med Anna Daniells utstilling, er det bare å krysse fingrene for at Prosjektrommet får bestå.

Utstillingen står til 13. mars på Prosjektrommet v/ Galleri Trafo.