Utstillingen Sisyfos minigolfklubb utfordrer betrakteren til å grunne over kunstens formålstjenlighet og over det faktum at hvilke perspektiv man velger i møte med verket nødvendigvis former utfallet av verdien man tillegger arbeidet.
Når man trer inn på Galleri BOA, visningsstedet til billedkunstnerne i Oslo og Akershus, blir en raskt og litt overraskende konfrontert med spørsmålet om hvilke perspektiv man bør velge i møte med verket, fremfor hva det er man faktisk ser på gulvet og veggene i galleriet?
Helt konkret er Sisyfos minigolfklubb (MGK) akkurat det tittelen viser til, en minigolfklubb.
Installasjonsverket består av en minigolfbane og er skapt kollektivt av klubbens medlemmer.
Ifølge Norges minigolf forbund (NMF) er minigolf en sport som spilles med kølle og ball på standardiserte baner, i slekt med billiard. Uten å forklare påstanden nærmere hevder også NMF at minigolf er en vitenskap, noe Sisyfos MGK muligens er et eksempel på. For om ikke ordinær minigolf er vanskelig nok, er spørsmålet om hvordan ”sporten” i disse lokalene skal gjennomføres, en utfordring for de modigste. Selv gjemte jeg meg bak en av veggene mens min kompanjong slo ballen, i frykt for at en av de skulle treffe meg i øyet. Var det i det hele tatt en utstilling jeg var der for å skrive om?
Sport og spill
Fellesnevnerne mellom ordinær minigolf og Sisyfos MGK er, bortsett fra bane, baller og kølle, heller få. I disse lokalene eksisterer det standardiserte spillet kun som et vagt minne og selv om kompanjongen min klarte å slå en ball hele veien igjennom loopen i det innerste rommet, er det lite her som gir en følelse av at initiativtakerne/ingeniørene/kunstnerne noen sinne har tenkt at det deltagende publikummet skal kunne gjennomføre spillet. Banen slynger seg fra inngangsdøren til det innerste rommet, dekorert med utskårede og bemalte steinkonstruksjoner og drager.
Banenes utfordringer; uoverkommelige buer, looper og hindringer i form av treklosser er beleilig plassert i motsetning til ballens naturlige bevegelser og tyngdekraften. Slik trekkes assosiasjonene vekk fra den materielle virkeligheten og inn i tv-spillets virtuelle univers. Tenk for eksempel tilbake på det nå klassiske Nintendo-spillet Super Mario Bros fra åttitallet. Banens rustikke karakter danner allikevel en bro mellom tvspillets todimensjonal løsningsorientering og relieffer skapt med tradisjonelle treskjæringsteknikker som i dagens moderne verden er en utdøende kunnskap.
Deltakerorienteringens dilemmaer
Med forankring i prosjektets tittel og i lys av betraktningen over får det ’å handle’ en spesiell betydning innenfor klubbstrukturen. Ikke bare er den en medlemsbasert minigolfklubb hvor alle som vil kan melde seg inn og selv være med å bygge banene. Klubben er også et felleskap dedikert til den mytologiske skikkelsen Sisyfos – mannen som ble idømt den skjebnesvangre straffen og for i all evighet rulle en stein opp et fjell, kun for å miste taket å se den rulle ned igjen. Implikasjonene av klubbens dedikasjon til Sisyfos er dermed også en dedikasjon til meningsløst arbeid, til det ’å handle’ uten at det fører frem.
Det er her spørsmålet om valg av perspektiv kommer tilbake. Hele prosjektet kan betraktes som et utslag av den mye omtalte ”relasjonelle estetikken”, definert her i tråd med klubbens kollektive grunnfilosofi, som deltagerorientert kunstnerisk praksis. Prosjektet bærer dermed også preg av den litt klamme utilstrekkeligheten denne praksisen er lullet inn i, hvor sekstitallets overføring av definisjonsmakt fra verk til betrakter og dematerialisering av kunstobjektet atter en gang vender tilbake til spørsmål om kunstens formål og funksjon. Ikke minst, for hvem? Dette scenarioet fremstår klart og tydelig når man som kunsthistoriker konfronteres med skiltet: Det er lov å ta på arbeidene (!) og ens vante omgang med verket forrykkes. Man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg, man tviler på all tilegnet lærdom og man gjemmer seg, som jeg gjorde, bak nærmeste symmetriske flate. Takk og lov finnes det derimot et annet perspektiv, godt gjemt bak et liv på skolebenken, men allikevel ikke glemt under vekten av bøkene.
Selvets ulike perspektiver
I dette rommet og i møte med denne fantastisk uvirkelig virkelige konstruksjonen – jeg glemmer for øyeblikket at det er et galleri jeg har med å gjøre – bringes jeg tilbake til den daværende største skaterampen i Norge (i alle fall slik jeg husker det) på Konnerud i Drammen. Der satt jeg 14, 15, 16 år gammel og stirra beundrende på skaterne som kasta seg utafor stupet og inn i ingenting. Et ingenting kun definert av reglene de satte sjøl og disse kunne forandres etter eget forgodtbefinnende. Gjøren var målet, som Super Mario uten seier. Til den tiden hvor konkurranse ikke var begynnelsen på slutten, men heller en begynnelse som var og ble en begynnelse. I dette husker jeg alle de utallige timene jeg stod og øvde på skatetriks, som aldri førte frem til annet enn blodige knær, ødelagte bukser og hullete sko. Det ble for meg et Sisyfos arbeid uten like.
Akkurat denne handlingen kommer tilbake til meg i møtet med utstillingen jeg nå står ovenfor. For hva er det man faktisk ser etter her? Eller rettere sagt hva er det man faktisk gjør i møte med verket? Alle som jobber med kunst, enten utøvende eller på annet vis, prøver på en eller annen måte å konstruere mening, selv der mening er vanskelig å finne. Sisyfos MGK understreker og bekrefter denne øvelsen, som et kunstens mikrokosmos. Prosjektet er en vilje til selvråderett og til en forestilling om autonomi, materialisert som en minigolfbane. Du gis en mulighet til å (re)definere rekkefølgen på begynnelse og slutt. Altså en romantisk standarddefinisjon på hva kunst er og samtidig en beskrivelse av forutsetningene som må ligge til rette for at kunsten skal ”virke” slik tradisjonen har definert at den skal. Mellom linjene i dette spillet overføres allikevel spørsmålet om hva verket sier og hvilke funksjon det har, til et spørsmål om hva vi vil med den. Ikke minst setter det spørsmålstegn ved et samfunnsorientert formål hvor verket er et middel for å nå et mål, heller enn et middel i seg selv. Hindringene i Sisyfos minigolfklubbs baner kan derfor leses som en parallell til en av kunstens konstante problemstillinger, som atter har blusset opp i kunstdebatten i dag: Må verket være begynnelsen på en slutt, eller kan det være en begynnelse, som er og blir en begynnelse.
Sisyfos minigolfklubb vises på Galleri BOA fra 3 – 19 desember, 2010.