Øystein Sjåstad rapporterer fra Paris der det enda er tid til å få med seg høstens kunsthøydepunkter. Temperaturen ligger rundt milde null grader, og byen fortoner seg nærmest som Syden for en nedfryst nordmann.
Høstens største slager er utvilsomt den store retrospektive utstillingen med Claude Monets (1840-1926) malerier på Grand Palais. Det er nøyaktig tretti år siden forrige gang den velkjente impresjonisten fikk hele sin kunstneriske karriere presentert, så det er på høy tid å ta et nytt blikk på hans imponerende produksjon. Monet er, etter min mening, tross alt på kunsthistoriens topp ti-liste.
Pressebilde fra Grand Palais.
Mektige Monet
Riktignok har det kanskje vært en Monet-trøtthet de siste par tiårene med alle Monet-plakatene, Monet-postkortene, Monet-coffee-table-bøkene, og alt annet Monet-ditt–og-datt. Selv om man har sett mye av det som er samlet i Grand Palais før i de store museene verden rundt, er dette en unik mulighet til å se verkene i sammenheng og ved siden av hverandre. Og man glemmer fort Monet-trøttheten og alle reproduksjonene i billige plastrammer som er spredd i de tusen hjem og venterom. De originale bildene er alt annet enn trøtte.
Monet fremstår som en kunstner som tar de virkelig store sjansene i møte med malemediet – og han vinner alltid. Han makter å skape bilder som ikke bare er vakre men til tider også ubegripelig sjokkerende. Øynene blir sultne, mens hodet og beina følger det grådige blikket som beveger seg fra lerret til lerret – over 200 til sammen. Se opp for lange køer!
Twomblys gesturae mesterverk
Ikke langt unna Grand Palais har Larry Gagosian i høst åpnet det siste tilskuddet til gallerikjeden sin, og ikke overraskende er det Cy Twombly(f. 1928) som får æren av å være første kunstner ut. Det virker også naturlig og logisk å se på Twombly etter Monet. De er begge malerenes malere som, bokstavelig talt, forstår mediet til fingerspissene.
De nye bildene til Twombly har farger og gesturale strøk som minner mer om storbyens grafitti enn det han har gjort tidligere, og det skaper fine kontraster til det nokså sakrale og minimalistiske gallerirommet. At en kunstner over 80 år fremdeles greier å holde koken og fornye seg når levetiden begynner å renne ut er fascinerende og beundringsverdig. Det er også noe han har til felles med Monet.
Oversiktsbilde fra utstillingen Camino Real av Cy Twombly. Foto: Mike Bruce/ Gagosian Gallery.
Fargerik palett
På Musée d’Orsay, impresjonistenes hjem, har den store Jean-Léon Gérômes (1824-1904) retrospektive utstilling ankommet fra solrike California, palmesuset i Los Angeles og Getty-museet. I Paris er det alt annet en sol og palmesus, men Gérômes bildet fascinerer og forundrer.
Akademisten er på sitt beste en av de mest interessante 1800-tallsmalerne. På sitt verste, i bildene som er mer kitsch og pornografi enn noe annet, er han fremdeles en uangripelig dyktig maler. Han har en teknisk briljans og fargekontroll som tar pusten av undertegnede. Han skaper lerreter som er umulig å få grep på verken med blikket eller språket. Jeg står framfor bildene – de er ti centimeter unna – jeg vet hva jeg ser, men jeg skjønner det likevel ikke. Det er i slike stunder man innser hvorfor man gidder å reise langt, betale penger og stå i køer for å oppleve maleri. Det er slike øyeblikk og opplevelser man jakter på.
Jean-Léon Gérôme, Pollice Verso fra 1872. Olje på lerret, 97,5 x 146,7 cm. Phoenix Art Museum, © Phoenix Art Museum.
Det er paradoksalt hvor fargesterke og koloristiske Gérômes bilder er – og det er overraskende hvor grå og platte van Gogh og neoimpresjonistene blir i resten av Musée d’Orsay etter at blikket har blitt vant til Gérômes orientalske bilder. Det er disse bildene Matisse burde sett på da han ønsket å intensifisere paletten sin. Glem Signac! Det er Gérôme som gjelder.
Sex, dop og tenåringer
Mer maleri er det på Musée d’art moderne på Jean-Michel Basquiats (1960-1988) retrospektive utstilling. Om han er en viktig 1900-tallskunstner skal jeg ikke si, men man har i hvert fall muligheten til å gjøre seg opp noen antagelser i denne store presentasjonen.
Årsaken til at jeg tok turen til Musée d’art moderne var derimot Larry Clarks (f. 1943) retrospektive utstilling. Clark er en kunstner som har hatt flere tilbakeskuende utstillinger de siste årene, blant annet på Preuss Fotomuseum sommeren 2007, og han har for lengst blitt kanonisert. For det brede publikum er han vel mest kjent som regissøren av generasjonsfilmen Kids (1995). En kultfilm for alle oss som vokste opp på 90-tallet: stoff, sex og banning i fri utfoldelse. Dette er også en god oppsummering av utstillingen i Paris.
Larry Clark Jonathan Velasquez fra 2004. Luhring Augustine, New York and Simon Lee Gallery, London.
Clarks gjennombrudd kom med fotoboka Tulsa i 1971, som var en dokumetnasjon av hans egen omgangskrets destruktive liv, med fokus på stoffbruk, vold og sex. Bildene fra denne fotoboka er tatt i perioden fra 1963 til 1971. Vi får se bilder fra Tulsa-perioden som ikke har vært vist og over førti minutter med videoopptak av karakterene fra fotoboken – inkludert Clark selv. Her kommer figurene vi kjenner så godt fra fotografiene til live. De har sex, ruser seg, drikker, kjører bil, og henger, akkurat som i fotoboka. Filmen er nokså kjedelig, men vi gjenkjenner mye av det vi ser i Clarks senere spillefilmer som alle handler om tenåringer, stoff og sex. Det er som om Clark prøver å gjenskape den samme tilstanden i alle filmene sine som i disse lydløse videofragmentene: tenåringstilstanden.
Det som er ekstra morsomt er at vi får se den typen bilder Clark begynte å ta som ung, da han hjalp fotografforeldrene sine. Disse bildene viser babyer og hunder i diverse humoristiske og søte situasjoner, gjerne iført kostymer. Det skaper en morsom kontrast til bildene av tenåringer som har sex i alle varianter i neste rom.
Ufokusert visning av tegneserier
Byens arkitekturmuseum, Cité de l’architecture & du patrimoine, viser en utstilling om arkitektur i tegneserier. Utstillingen er så populær at den er utvidet med over en måned, og blir et vitnesbyrd på tegneseriens popularitet i Frankrike.
Poenget med utstillingen er å vise hvordan arkitektur blir brukt i tegneserier, men som så ofte med slikte utstillinger er den ufokusert og har ikke noe ordentlig grep. Det virker tilfeldig og rotete, ikke ulikt science fiction-utstillingen på Nasjonalmuseet i Oslo. Men det som er gøy for en tegneserienerd som meg selv er å se originale tegneseriesider fra store mestere som Winsor McCay, George Herriman, Jack Kirby, Will Eisner, Hergé, Franquin, og mange flere.
Grand Palais: Claude Monet
Utstillingen står til 24. Januar 2011.
Gagosian Gallery, Paris: Cy Twombly: Camino Real
Twomblys bilder henger til 23. desember.
Musée d’Orsay: The Spectacular Art of Jean-Léon Gérôme
23. Januar er siste utstillingsdag.
Musée d’art moderne: Jean-Michel Basquiat og Larry Clark: Kiss the Past Hello
Begge utstillingene står til 2. Januar 2011.
Cité de l’architecture & du patrimoine: Archi & BD: La ville dessinée
Siste mulighet til å få med seg utstillingen er 2. Januar 2011.
La Ville dessinée er håndgripelig nok, både med og uten tekst! ( Her er vi også så heldig å få med oss noe på engelsk også, franskmenn ser seg ellers frabedt å nedverdige/anstrenge seg språklig…)Hvor fokusert kan et sånt stykke kunst bli egentlig? Det var tom illustrert et historisk kart over en hel vegg som tegnet og forklarte de forskjelleige epokenes begivenheter i tusj så det holdt! Men det kan kanskje forholde seg ustrukturetrt for en kultur som ikke har særlig tradsisjoner for tegneserie som kunstart. Band dessinée – kunstnere sendes stadig i beste sendetid her, og sjelden har jeg sett kultur-program med større respekt for tegningen og narrativens uendelige univers. Den er historisk mangfoldig, Fra Little Emo in Slumberland til Nicolas de Crécy – klassiske tegnestriper fra 1900 til i dag – Ny, Tokyo, Paris: Og poenget er vel å se denne fusjoneringen av arkitektnes visjonære streker speilet i tegneseriens fantastiske stor-byrom, og omvendt. Utstillingen var ment å tas ned den 28 november 2010, men står nå til over nyttår – det sier da litt om interesse og aktalitet, -med stor respekt for Monet – for all del!
Kjære Edvarda,
jeg er enig i det du skriver om BD, men jeg vil fremdeles hevde at Archi & BD. La ville dessinée er en litt middelmådig utstilling. Men der er masse spennende verk og innfallsvinkler. Jeg savner dog et mer stramt grep på materiale – slik som vi f.eks. kunne se det i fjor på Kunstverein Hamburg med utstillingen “Where’s the wind when it isn’t blowing? – Political graphic novels from Albrecht Dürer to Art Spiegelman”. Problemet med denne utstillingen var derimot en stor mangel på originaltegninger og bruk av faksimiler. På Archi & BD får vi i det minste se mange originaler.
Det er klart at å utstille tegneserier er utfordrende, og man har gjort mange forsøk – og Archi & BD. La ville dessinée er absolutt et av de mest vellykkede forsøkene. Det er også derfor jeg har valgt å nevne utstillingen som et høydepunkt fra Paris i høst. Jeg er glad jeg fikk med meg utstillingen og jeg har stor glede av katalogen som nesten er bedre enn selve utstillingen i måten stoffet er presentert på.
Mvh
Øystein Sjåstad