Ekspressivt uten ironi

“Ironi er bare tull. Jeg er dønn seriøs i mitt arbeide og det tror jeg også andre er. Ellers så blir det ikke bra”, sier Sten Are Sandbeck.
André Gali snakker med Sandbeck om utstillingen Oljer og Bronser på galleri GAD.

Olje 11, 2010. Olje på lerret 120 x 170 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

Andre Gali (AG):Når man kommer ned i utstilling blir jeg umiddelbart forundret over hvor forskjellig den er fra andre utstillinger du har laget. Her er det abstrakte, ekspresjonistiske malerier og abstrakte skulpturer i bronse, men uten den overhengende metakommentaren som du hadde på sist utstilling, eller i arbeider som Hvitt flagg der du har gjort om et lerret med blindramme til en provisorisk flaggstang. Ofte har jeg opplevd at du har jobbet litt i en slags tvilsituasjon rundt maleriet som uttrykksmiddel og derfor har valgt å legge inn kommentarer som viser at du er klar over maleriets begrensninger. Men den typen kommentarer finner jeg ikke i denne utstillingen. Kan du si noe om utviklingen fra tvetydige kommentarverk til rene abstrakte og ekspresjonistiske malerier?

Sten Are Sandbeck (SAS): Jeg tror nok mer og tviler mindre. Man kommer bare så og så langt med tvil. Det er som å rive ned, før eller siden må man bygge opp. Jeg har prøvd å lage noe med olje og bronse. Det kan kanskje minne om ekspresjonisme, men det skal egentlig ikke uttrykke noe spesielt. Oljen og leiren er myke medier å jobbe med som har den egenskapen at de stivner, dermed er det en veldig direkte måte å kunne lage ting på. Jeg trengte å korte litt ned på distansen til arbeidene, både fysisk og mentalt.

Oversiktsbilde: Sten Are Sandbeck, Oljer og Bronser. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

Olje 9, 2010. Olje på lerret 120 x 170 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

Olje 6, 2010. Olje på lerret 170 x 120 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

AG:Utstillingen gir et inntrykk av å gå tilbake til en diskurs som var viktig for 50-60 år siden der gester og abstraksjon var en naturlig konsekvens av maleriets utvikling. Samtidig ser vi lignende ting blant dagens unge kunstnere. Hos deg kan man nesten oppleve det som en negasjon i forhold til det konseptuelle. Finnes det en nostalgi her til en måte å jobbe på som er førkonseptuell?

SAS: Olje og bronse som medium er jo veldig ladet igjennom kunsthistorien, så man kan nesten ikke ta i dette uten at det blir lest reaksjonært eller konseptuelt. Jeg var mer opptatt av de rene formale kvalitetene som ligger i materialet og ville rendyrke dette. Så jeg prøvde å gjøre det så enkelt som mulig: Olje rett fra tuben, en type pensel, samme format, en type leiremasse, igjen samme format, noen enkle grep med hendene. Og hvert arbeide er laget i en omgang. Før det stivner. Så det føltes i grunnen veldig her og nå. Når jeg ser arbeidene i utstillingen synes jeg også det virker veldig ferskt. Så det er jeg fornøyd med. Man kan jo jobbe i hjel ting, så fremstår det bare som dødt. Jeg vil at det skal være levende og direkte.

AG:Det har vært en slags trend eller retning i det siste, hvor for eksempel Ida Ekblad er en markant aktør, som lefler med det gestuelle og det ekspressive, men hvor man kanskje likevel aner en slags ironi under overflaten, eller i hvert fall en slags metakommentar. Hvordan plasserer du dine egne arbeider i forhold til denne trenden?

SAS: Kanskje er hun opptatt av noe av det samme som meg? Hun virker i hvert fall veldig interessert i det hun gjør, og det synes. Ironi er bare tull. Jeg er dønn seriøs i mitt arbeide og det tror jeg også andre er. Ellers så blir det ikke bra.

Bronse 5, 2010. Patinert bronse 11 x 29 x 43 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

Olje 7, 2010. Olje på lerret 120 x 170 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

Bronse 3, 2010. Patinert bronse 34 x 24 x 12 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

Bronse 1, 2010. Patinert bronse 34 x 24 x 12 cm. Foto: Øystein Thorvaldsen. Med tillatelse fra: GAD.

AG: Jeg ser forrige utstilling på GAD som en mangefasettert installasjon. Noen av de tingene du introduserte der var humor, iscenesettelse av kunstdiskurser, noe tittelen Teppefall også antydet, og en kompleks historiefortelling. På sett og vis føler jeg den utstillingen i større grad henvendte seg til publikum enn Oljer og Bronser. Med konkrete referanser, figurative bilder, one-liners, puns og en sammensatt historie eller historier manøvrerte du betrakteren gjennom et slags teater. Teatraliteten har jo også vært tilstede i andre arbeider, som i arbeidene Stage-Set for an Abandoned Landscape. Nå har du, hvis jeg forstår deg rett, fjernet deg fra denne leken med de teatrale elementene. Du sier at du måtte være mer direkte i arbeidene dine, implisitt kutte distansen og kommentaren, samtidig virker det som om arbeidene trekker seg tilbake i forhold til publikum. Fra en slags omfattende historiefortelling med referanser og så videre som pekte i alle
retninger, står publikum nå ovenfor en serie lukkete objekter. Hvordan tenker du denne forskyvningen, er du blitt mer innadvendt?

SAS:Tingene på denne utstillingen står jo heller ikke et vakuum. De lener seg hardt på en lang vestlig kunsthistorie, kanskje også noe asiatisk og afrikansk. Så de inngår allerede i en fortelling. Men dette er en samtale basert på ting, på objekter, og de formale og assosiative sammenhenger de opererer i. Så da må man komme med noen eksempler, og lage innspill som klarer å stå litt på egne ben. Forrige gang ble det kanskje litt vel mye utenomsnakk. Denne gangen har jeg gått mer rett på sak og formulert meg mer presist.