Utenfor gallerirommet finnes det en hel verden

Trondheim: White Horse to Cabin X er kanskje et av de mest fornøyelige utstillingene på Galleri Blunk på lenge, selv om prosjektet kanskje kunne vinne på å utbrodere seg selv litt mer.

Men Blunk er et lite visningsrom og ville fort blitt overfylt. Arbeidene i Emma Wright og Tommy Høviks utstilling kommuniserer ikke lett med publikum, men skaper like vel et lite mystisk rom for undring og understreker de flyktige trekkene ved kunst.

På veggene henger fem collager av dører eller en slags portaler. Fire av disse er satt sammen av matte fargeflater og gir et inntykk av nostalgi. Formene gir assosiasjoner til portaler til noe utenfor, men de oppleves som stengte mot den tykke, hvite papirbakgrunnen. Den siste collagen fremstiller også en dør, men også tydelig en naturverden inne i en kirke. Collagene er ikke særlig kommuniserende verken i billedspråket eller i den lille informasjonen som blir gitt, men fungerer ved å spire undring for hva disse verkene faktisk behandler.

På gulvet i utstillingen befinner det seg fire skulpturer eller rettere sagt bearbeidede ready-mades. De er flasker og en nøkkelanordning som på hver sine måter vekker nysgjerrighet og innehar en mystikk for opphavet og bruksområdet. En flaske er fylt med en brun veske, en annen fyller en pinne som er akkurat stor nok for flasketuten, og sikret fast med en stor skrue ned i flaska. Disse verkene virker mer inkluderende fordi det visuelle spiller med logikken. Dermed får publikum et festepunkt lenge nok til at persepsjonen får løpe fritt med tankene.

Et annet verk som må trekkes fram, er en skulptur på veggen i form av en hvit leirform med en bryter på. Den fremstår nærmest som en utvekst av veggen. På en annen del av veggen nede ved gulvet er det malt en svart x. Er det en del av utstillingen eller en etterlatenskap fra tidligere bruk av utstillingslokalet? Utstillingstittelen tilsier det første, men det gir likevel en enkel grobunn for usikkerheten som er til stede i alle arbeidene – som om kunstnerne ville understreke konseptet for publikum.

Det er uklart hvor langt samarbeidet til kunstnerparet strekker seg i utstillingen.  Det finnes ingen informasjon om opphavsmann eller titler, men arbeidene i utstillingen er tydelig todelt i det som befinner seg på veggene, og skulpturene på gulvet. De to mediene står på hver sine særegne stiler, men sirkler seg rundt det som virker som den samme fasinasjonen av det underlige. Hva befinner seg bak dørene? Hva skjer om bryteren slås på?

Både Wrights og Høviks arbeider får publikum til å undre på hva som skjuler seg under overflaten. Flere av verkene griper på denne måten et av kunstens trekk hvor verkene ofte er et flyktig resultat av en ukonkret prosess, og hvor betraktningen er i konstant bevegelse med stadig nye innvirkninger fra publikumets tankebagasje.