Tapt kjærlighet i banken

De nostalgiske gjenstandene man sitter igjen med når kjærligheten tar slutt, inspirerer både performancekunst, litteratur og business.

Performancekunstneren Nate Hill samler inn kjærlighetsklenodier utkledd som en dødsbjørn.

Det var neppe ekskjæresters gjenglemte t-skjorter Ibsen hadde i tankene da han formulerte det etter hvert forslitte uttrykket «Evig eies kun det tapte». Men for dagens menneske har kjærlighetssorg en klar materiell dimensjon, for ikke å si et materielt dilemma. For om man så kommer seg gjennom den verste kjærlighetssorgen, hva skal man gjøre med yndlingsplata fra eksen, bildene fra da man var pinlig nyforelska eller vinflaska man aldri fikk åpnet den kvelden det brått ble slutt?

Å kvitte seg med slike emosjonelt ladede eiendeler kan føles som å viske ut smertefulle deler av egen livshistorie, men det kan også oppleves som å gi avkall på de lykkeligste øyeblikkene. På den andre siden kan det å fortsette å leve med alle disse gjenstandene rundt seg medføre usunne mengder nostalgi og i verste fall gjøre omgivelsene til et kjærlighetsmausoleum. Hva er vel da bedre enn å sette fortida i banken?

Kinesisk kjærlighetsbank

For Beijing-beboere har dette nå blitt en faktisk mulighet. I et lite lokale i det trendy Dongcheng-distriktet åpnet ved nyttår «Dinosaurens kjærlighetsbank» som spesialiserer seg på oppbevaring av minner om rustet kjærlighet. Ifølge gründeren Gong Yelong har pågangen vært stor. Allerede den første måneden åpnet om lag førti kunder, de fleste av dem kvinner i tyveårene, en kjærlighetskonto. For en månedlig sum lar de banken passe på alt fra gamle bilder og kosedyr til skilsmissepapirer, og holder dem samtidig godt ute av både øye og sinn.

Mens gamle kjærlighetsbrev blir trygt lagret så de ikke kan leses, er de andre gjenstandene utstilt i hyller, nærmest som i et bisart museum. De fleste er utstyrt med en lapp som kort og bittert gir en pekepinn om forhistorien. «Jeg brukte all tid på tv-spill og ikke på å elske henne. Hun ga meg to spill før hun dro, men jeg har aldri spilt tv-spill igjen etter at vi slo opp», står det på en lapp skrevet av en ung mann, ved siden av to uåpnede spill.

Eksorsisten Dødsbjørnen

En noe mer dramatisk løsning på problemet tilbys av performancekunstneren Nate Hill i New York. Utkledd som en diger svart bjørn som nok ville skremt vannet av Ole Brumm, kommer han på døra til folk med kjærlighetssorg og tar med seg gjenstander de gjerne vil bli kvitt.

Tanken bak den skremmende fremtoningen til «Dødsbjørnen», som han kaller seg, er å sette en rituell ramme rundt overrekkelsen som skal hjelpe folk å komme videre i livet. «Det å absorberere minnene om andre mennesker er en mørk kunst», skriver Hill på hjemmesiden sin. Gjenstandene lagres ifølge Dødsbjørnen i hans hule frem til evigheten, i virkeligheten i Hills egen leilighet i Øst-Harlem.

Hill, som jobber i en forskningslab på dagtid, driver Dødsbjørn-prosjektet på fritida og tar ikke en dime for oppdragene. Han har imidlertid merket stor pågang, og i anledning Valentine’s Day tok han seg fri fra jobben i fem dager for å pleie knuste hjerter. Noen av kundene hans beskriver ritualet som en slags eksorsisme og sier de føler seg lettet over å bli kvitt gjenstander som tidligere nærmest har besatt dem.

Uskyldighetens museum

Forfatteren Orhan Pamuk har laget et eget kjærlighetsmuseum for sin hovedperson.

For andre er det nettopp oppsamling og lagring av alle minner om kjærligheten som blir en besettelse. I et vindskjevt, hundre år gammelt trehus i det historiske Çukurcuma-distriktet i Istanbul er et unikt museum i ferd med å ferdigstilles. Her åpner i løpet av året det såkalte Uskyldighetens museum som er den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks hjertebarn gjennom mange år. I museet vil han stille ut hårspenner, gamle aviser, olivensteiner, fotografier og 4 217 sigarettsneiper som alle er minner om den tapte, og kanskje til og med umulige kjærligheten.

Det er imidlertid ikke historien om forfatterens egen kjærlighet museet dokumenterer, men den stadig mer besatte kjærligheten til romanfiguren Kemal, som er hovedpersonen i boka Uskyldighetens museum som kom ut i fjor. Som en kjærlighetskleptoman samler han på alt han finner av gjenstander som minner om hans elskede Füsun, i sorg over at han ikke kan få henne. Disse samler han i romanen i et Uskyldighetens museum, etter å ha henvendt seg til «en berømt forfatter ved navn Orhan Pamuk» for hjelp.

Nostalgisk utstilling

Uskyldighetens museum er altså både navnet på en roman og et faktisk museumsprosjekt. De to er imidlertid nært knyttet sammen, og Pamuk kan lett beskyldes for å være en stormannsgal postmodernist. Han har nemlig selv gjennom mange år nitidig samlet opp gjenstander som nevnes i boka, en for hvert av 80 av de 83 kapitlene. Helt til det siste har han saumfart Istanbuls brukthandlere og private hjem på jakt etter gammeldagse hårnåler og autentiske tannbørster fra syttitallet.

I boka finner man både kart over museet og inngangsbillett, men den er mer enn en museumskatalog ifølge forfatteren selv:

«Museet er ikke en illustrasjon av romanen og romanen er ikke en forklaring til museet. De er to ulike representasjoner av en eneste historie, kanskje», sa Pamuk i et intervju med tyske Deutsche Welle. Like mye som fortapelsen i en bestemt person uttrykker Pamuks prosjekt kjærlighetssorgen over en tapt tidsalder i hans hjemby Istanbul: det etter hans mening mer uskyldspregede syttitallet.

I likhet med Dinosaurens Kjærlighetsbank illustrerer Uskyldighetens Museum at tapet av kjærligheten til et annet menneske ofte er nært knyttet til tapet av tid. Kunsten har lenge vært glassklokken der disse følelsene har blitt forsøkt fastholdt og utforsket, mens bankvesenet har konsentrert seg om mer målbare verdier.

Når kunsten og banken, litteraturen og museet nå forenes, er det et uttrykk for en både håpløs og håpefull jakt etter en vei til å kunne gjøre det tapte evig.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i det tverrfaglige studenttidsskriftet argument #3/2010