Lite synlig kjempe

– Det hadde vært å foretrekke om man faktisk bedrev kunstkritikk i Norge, konstaterer Gro Kraft. Hun forstår ikke den manglende oppmerksomheten rundt Koros prosjekter i fagpressen og blant folk flest.

Kunstforum har intervjuet Gro Kraft, administrerende direktør for Kunst i offentlig rom (KORO), om institusjonens definisjonsmakt og manglende kritikk av kunst i det offentlige rom.

KORO (tidligere Utsmykningsfondet), er statens fagorgan for kunst i offentlige rom og er landets største kunstprodusent. I 2009 hadde institusjonen et totalforbruk på om lag 50 millioner kroner. KOROs kunstprosjekter møter daglig et stort publikum over hele Norge, og Kraft understreker at kunst i offentlig rom vurderes langt høyere i dag enn bare for noen år siden.

KORO bedriver en virksomhet som er i voldsom utvikling og som interesserer stadig flere. Likevel sliter institusjonen med å skape engasjement blant kunstkritikere og diskusjon blant folk flest.

Manglende interesse

KOROs kunstprosjekter er mange og svært varierte. Organisasjonen har ansvaret for samtlige kunstprosjekter i alle statlige bygg bygd av Statsbygg, og når det er aktuelt med kunstprosjekter, også i Forsvarsbygg. I 2008 hadde dette resultert i ca. 743 kunstprosjekter i statlige bygg og institusjoner, tilsvarende ca. 6000 kunstprosjekt. Mandatet inkluderer videre kunst i offentlige uterom. Siden 2001 har KORO gitt tilskudd til hele 71slike prosjekter.

Kraft er derfor ikke i tvil om den betydningen KORO har.

-Vi er der folk er – i det offentlige rommet, både inne og ute. Dette er en arena der publikum forventer at vi skal være. Kanskje tenker de ikke over kunstens tilstedeværelse, men de merker det hvis det ikke er der.

KOROs kunstprosjekter preger hverdagen til et stort publikum. Kraft har derfor ikke noe godt svar på hvorfor ikke pressen interesserer seg mer for KOROs prosjekter.

-Jeg forstår ikke hvorfor de ikke interesserer seg mer for feltet. Kunst opptar alle på et eller annet nivå, men det reflekteres i forstemmende liten grad i media. Det som drøftes når man diskuterer offentlige rom, er gjerne arkitektur, og selv det er en begrenset diskusjon. Oslo bygger ut hele Bjørvika og det er knapt noen som snakker om annet enn hvor høye eller lave bygningene skal være. Men hva skal for eksempel gjøres med fellesområdene? Hvordan engasjerer man mannen i gata?

-Hva slags debatt er det dere etterlyser fra pressen?

-Vi ønsker en mer prinsipiell debatt rundt hva samfunnet, både nasjonalt og lokalt, vil med kunst i offentlige rom. Dette burde være like interessant i kulturmedia som enkeltkunstneres utstillinger. Denne kunstformen berører faktisk alle og skal gjerne være utplassert i lengre tid, i motsetning til de mer forbigående utstillingene.

-I Billedkunst no. 5 2009 etterlyser du også engasjement fra folk flest. Men har folk flest i realiteten noe de skulle sagt i forhold til KOROs kunstprosjekter?

-Det har de selvsagt. Men det er umulig å bedrive et kunstprosjekt etter en håndsopprekning der alle skal være enig. Da kan man stort sett glemme et hvert eksperimentelt kunstverk. Vi er nødt til å forholde oss til noen som snakker på vegne av andre.

Felt i utvikling

I løpet av de siste tretti årene har kunst i offentlig rom utviklet seg fra det tradisjonelle Utsmykningsfondet som ble opprettet i 1977, til det mer eksperimentelle KORO fra 2007. Nyskapning har med årene også blitt et av KOROs overordnede mål.

-Vi kan ikke være over alt, til det er Norge for stort. Men det er vår visjon at vi skal være synlige, og at vi ikke skal presentere likegyldig kunst, men kunst som engasjerer mennesker.

Kraft mener KORO og kunstordningen i Norge er fabelaktig.

-Fordi vi har denne statlige ordningen ligger kunstproduksjonen både på et kvalitativt og omfangsmessig solid nivå. Stor offentlig byggevirksomhet medfører det store omfanget av kunstprosjekt, store byggebudsjetter gir store kunstbudsjetter som igjen gir oss mulighet til å ta betydelige og synlige grep. Vi produserer ekstremt mye kunst, og den kunsten kvalitetssikres gjennom den måten vi er organisert på.

-Du sier at KOROs struktur sørger for kvalitetssikring. Men i alle deres kunstprosjekter er det KORO som til syvende og sist har den beslutningstagende funksjonen. Er ikke det problematisk?

-Vi vurderer kunstprosjekter etter innspill fra våre kunstutvalg der både arkitekter, kunstnerne, statsbygg og kunstkonsulenter er med. Så tar vi den endelige beslutningen om hvorvidt en kunstplan skal gjennomføres slik den er foreslått eller ikke. Det er stor autonomi i kunstutvalgene. Muligheten for påvirkning fra brukerinstitusjonen, kunstnerne og konsulentene er betraktelig. Det er svært sjeldent at vi returnerer en kunstplan. Vi ønsker ikke å overkjøre, men går inn i drøftninger når vi anser det nødvendig.

-Dere har uansett en betydelig definisjonsmakt?

-Man skal ikke undergrave den makten som ligger bak vårt arbeide, men valgene er hele tiden tatt på bakgrunn av faglige samtaler. Vi har til en hver tid mellom 300 og 450 kunstnere i arbeid for oss både som kunstkonsulenter og som kunstnere, og det er klart at makten da blir fordelt og desentralisert.

På tross av massiv kunstproduksjon, og ofte svært synlige plasseringer, forteller Kraft at KORO sjeldent opplever kritikk for de prosjektene de utfører.

-I grovt gjettet 95-98 % av kunstprosjektene våre får vi ingen kritikk i det hele tatt. Og egentlig er vi ikke så fornøyd med det, nettopp fordi vi ønsker mer debatt. Ikke på et sånt ’like- eller ikke like-nivå’, men en mer kvalifisert diskusjon. Vi får gjerne oppmerksomhet rundt de største og mest spektakulære verkene våre. Det du hører om, er de få gangene det oppstår konflikter.

-Har dere noen evalueringsmåte for å finne ut om brukerne er fornøyde?

-Nei, det er ikke den type evaluering vi bedriver. Det vil være utidig om vi selv gjorde slike undersøkelser. Ville noen ta KOROs egne evalueringer av vår vellykkethet på alvor? I stedet for at vi skal evaluere egne kunstprosjekter er det å foretrekke at andre bedriver kunstkritikk av vårt kunstfelt i Norge.

She lies

Den 11. mai ble det flytende verket She lies av Monica Bonvicini avduket av dronning Sonja i vannet utenfor Operabygget. Verket en tredimensjonal tolkning av Caspar David Friedrichs maleri Das Eismeer (1823-1824). Bonvicini vant den internasjonale konkurranse i 2007, etter at juryens valg falt enstemmig på hennes verk. I etterkant av avdukningen har She lies mottatt negativ omtale både i Dagbladet og Aftenposten.

-Her fikk KORO mye kritikk, oppfatter dere disse omtalene som seriøs kritikk?

-Når aviser gjennomfører en begrunnet kritikk og du leser ut av innholdet at de har brukt tid til å sette seg inn i verket – i hvert fall noe ut over det åpenbart visuelle – er jeg fornøyd. Også om kritikken er negativ. Når kritikken reduseres til et spørsmål om pent og stygt, om noen får begrensede eller begrensende personlige assosiasjoner eller om kunstverket var verd pengene, er det lite å bli imponert over.

-Mange av deres prosjekter er utenfor Oslo. Tror du  KORO får mindre oppmerksomhet enn kunstinstitusjoner som også har sin virksomhet i andre deler av Norge,?

-Om museer og institusjoner får bedre pressedekning enn KORO eller om de i det hele tatt får adekvat pressedekning i nasjonale media, har jeg ingen kvalifiserte meninger om. KOROs prosjekter rundt om i landet får ofte interessert og positiv omtale i de lokale mediene. Det er selvfølgelig hyggelig for oss, men først og fremst veldig bra for publikum. Det viser også det jeg hevder: At kunst er omfattet med stor interesse fra dem som skal leve med verkene i dagliglivet. De færreste lokale media tar seg likevel råd til kunstkritikere som bygger opp sin kompetanse over tid. Musikk, film, dataspill – de kan få solid og velbegrunnet kritikk. Kunst nyter ikke samme posisjon. Det er synd.