Manglende kvalitetssikring

Kunstsosiolog Dag Solhjell mener sterk kunstkritikk er en garantist mot for mange kunstnere og en populistisk backlash mot kulturpolitikken.

– Kunstlivet er en helhet. Hvis det skal fungere optimalt må alle sentrale deler være på plass. Jeg mener at det er et kulturpolitisk ansvar å sørge for at disse delene er på plass.

Utsagnet fra Dag Solhjell kan høres fluffy ut, men det er helt avgjørende for å forstå hvordan han tenker om kulturpolitikk.

– Slik jeg ser det er det tre bestanddeler som er avgjørende innen kunsten, som det mangler en positiv kunstpolitisk holdning til. Den første er markedet.

Solhjell mener at kulturpolitikken i lang tid systematisk har forsøkt å svekke markedet.

– Kulturrådet støttet etableringen av kunstnerdrevne gallerier, der salg av kunst var ansett som helt underordnet. Det publikumsdrevne og kommersielle ble neglisjert Problemet med dette er at det svekker mangfoldet og senker prisen på ny kunst, altså det som det store antall kunstnere skal leve av.

– Transaksjonskostnadene på kunst er rundt 40 prosent. Til sammenligning er transaksjonskostnadden på aksjer 1 prosent.  Kjøp av kunst kommer derfor ut som en svært dårlig pengeplassering. Jeg mener derfor at det er en kulturpolitisk oppgave å sørge for at man kan se på kjøp av kunst som en fornuftig spareform, men uten at staten trenger å støtte galleriene direkte.

Poenget Solhjell ønsker å få frem, er at  økt kjøp av kunst vil gjøre det lettere for kunstnere å leve av kunsten sin, og dermed gjøre seg mer uavhengig av kunstens hegemoniske maktapparat.

– Den andre manglende bestanddel i kunstpolitikken er hva jeg kaller ”kunsthaller”. Kunsthaller er store og profesjonelt drevne og kuraterte visningsrom som har mulighet til å vise en kunstner en stor bredde, altså med mange verk som man kan sette i en kontektst De to fremste kunsthallene i Norge er Kunstnernes Hus og Bergens Kunsthall, men Galleri F 15, Kunstbanken på Hamar og Tromsø Kunstforening er også fremragende kunsthaller. Ingen av dem har en sikret økonomi derimot, slik kunsthallene har i Sverige.

– Kunsthaller er viktige fordi det er de store utstillingene som når frem til et bredt publikum, og derav til politikerne. Det er også disse som lager det jeg vil kalle de mest kritikkverdige utstillingene.

Hvilket etter en lang innledning bringer oss til hovedtemaet i dette intervjuet. Kunstkritikken. For det er kunstkritikken Solhjell definerer som den tredje manglende bestanddel i kunstpolitikken.

Ikke pressens ansvar

Solhjell mener at man må finne en måte å trekke kunstkritikken inn i kunstpolitikken på, hvilket på en eller annen måte innebærer en statsstøttet kunstkritikk.

– Er det ikke media som har ansvaret for å sørge for at vi har god kunstkritikk?

–Nei, kunstkritikken har primært en kunstpolitisk funksjon, og bare i annen rekke en mediepolitisk. I dag bruker politikere over 500 millioner kroner på kunstpolitiske formål, uten at bruken av bevilgningene blir kvalitetssikret av en uavhengig instans

– Du mener at de offentlige institusjoner som godkjenner stipender og utstillinger ikke er kvalitetssikring nok?

– Nei, de er ikke uavhengige. En viktig oppgave for kunstkritikken er å kvalitetssikre kunstneren, kuratoren og kunstpolitikken. Den skal stille spørsmål om det er fornuftig bruk av penger, om kvaliteten på kunsten er god, og om de kuratoriske grep holder høy nok kvalitet. Dette er det kun kunstkritikken som kan gjøre uten hensyn til egne interesser.

Sagt på en annen måte, Solhjell mener det er uansvarlig å bruke enorme beløp over offentlige budsjetter på kunstformål uten at man har denne kvalitetssikringen.  Evalueringene som departementet og Norsk kulturråd setter i gang har han ikke stor tro på.

– En evaluering vil alltid bære preg av å være bestillingsverk. Dessuten er evalueringene hovedsakelig til internt bruk. De når sjeldent ut.

To prinsipper

– I artikkelen ”Jakten på motmakten” i det foreliggende nummeret av KUNSTforum lanserer du to ny prinsipper for kunstkritikk. Den første er at kritikk skal anses som en prøvingsrett for kunstnere, det andre er at den skal være en veiledningsrett for publikum. Hva mener du med dette?

– Jeg mener at kunstnere har en rett til en vurdering som er uavhengig av kunstinstitusjonen. I jussen finner vi et tilsvarende prinsipp. En norsk borger kan få prøvd en norsk dom for den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, altså få en vurdering av norsk lov og rett.

Solhjell mener at en kunstner ikke kan klage over å ikke få stipend, utstillingsplass, innkjøp eller utsmykkingsoppdrag, men at det er rimelig at kunstnere må kunne klage hvis de ikke får en uavhengig og offentlig kritisk vurdering. Denne vurderingen vil kunne korrigere kunstinstitusjonenes lukkede vurderingsformer.

– En veiledningsrett går mer på å gi publikum en sikkerhet for at den kunsten de ser, kjøper og gjennom politikeren bevilgninger penger til, er av god kvalitet, og en beskyttelse mot utilbørlig markedsføring. Her finner vi en parallell forbrukerveiledning og andre former for beskyttelse av forbrukeres rettigheter.

– Du tror ikke at disse to rettigheter vil kunne komme i konflikt med hverandre? Vil en kunstner være fornøyd med en prøvingsrett som skal skrives i et språk som appellerer til det brede lag?

– Jeg tror egentlig ikke det er et problem å skrive kvalitetsmessig samtidig som det er forståelig. Problemet løser seg selv, fordi kunstkritikk skrives i den sjanger som den enkelte redaksjon ønsker for sine lesere. Det kan skrives mer krevende kritikertekster i Morgenbladet og på kunstkritikk.no, enn i Adresseavisen og Nordlys, og avstanden til tabloidavisene er enda større.

Alltid en fare for konkurransevridning

– Du vil altså innføre statstøtte til kunstkritikk. Kan det ikke være et problem at de aktører som får denne statstøtten, vil kunne bruke den til å utkonkurrere andre aktører. Dette ser vi innen teatrene der det offentlige Oslo Nye Teater spiller musikaler og selger billetter til halv pris av hva privatteatrene tar. På denne måten styrker du institusjonen, fremfor å utfordre den?

– Hvis du innfører offentlig støtte, er det alltid en fare at man kan ende opp med konkurransevridning. Jeg mener at man må være bevisst på denne faren, slik at støtten medfører en reell økning i mangfoldet. Hvis ikke vil prosjektet være mislykket.

– En form for konkurransevridning er at enkelte virksomheter får fordeler. En annen er at enkelte genre får det, for eksempel om mediene får statstøtte direkte. Tror du norske aviser og tidsskrifter vil prioritere kunstkritikk utover det de får statstøtte til, altså at du får en sunn og reell prioritering av kunstkritikk?

– Det kan hende at det er et problem, men med tanke på hvor dårlig prioriteringen er i dag så er jeg ikke veldig bekymret.

Backclash mot kulturpolitikken

– Fremskrittspartiets kritikk av offentlig støtte til kulturlivet kommer ved jevne mellomrom, og har relativt bred oppslutning. Du er ikke redd for at en innføring av statstøtte til kunstkritikk vil være totalt uforståelig for store deler av befolkningen? Det har jo et umiskjennelig elitepreg og vil vel kunne føre til en backlash mot hele kunstpolitikken?

– Jeg tror at motviljen mot kulturpolitikken kommer av at folk ikke forstår hvorfor man støtter den kunsten de ser. Det blir som keiserens nye klær. En sterk kunstkritikk i mange medier og i mange sjangre vil i større grad kunne begrunne støtten.

– Det forutsetter vel at kunstkritikken når ut bredt?

– Både ja og nei, jeg tror at en sterkere kunstkritikk vil føre til at antallet kunstnere kanskje vil stagnere, eller kanskje endog gå ned. I de siste 20 årene har antall profesjonelle billedkunstnere (regnet som medlemmer i NBK) økt med cirka 40 i året, og nærmere seg nå 3000.  Jeg tror den sterke veksten i antall kunstnere som får stipend til å skape kunst som de færreste vil kjøpe, irriterer folk når bevilgningen ikke følges opp av en god, offentlig begrunnelse.

– I dag har vi fire kunstakademier, og stadig flere søkere. Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette hvis man ikke sørger for en bredere offentlig kvalitetssikring gjennom kunstkritikk, altså kritikk som går på politikken, institusjonen og kunsten.

– Du mener altså at en sterk kunstkritikk er en forutsetning for å unngå en backclash mot kunstpolitikken?

– Ja, for jeg tror at kunstkritikken vil bidra til at flere kunstnere får større stipend, men at færre kunstnere i alt vil motta stipend det enkelte år. Derimot vil flere få større inntekter fra markedet. Slik vil man prioritere kvalitet i kunstpolitikken, samtidig som en større andel av publikum får sin smak tilfredsstilt. Jevnt over tror jeg at befolkningen er for kvalitet, og spesielt når det er begrunnet. Det vil også være lettere å forklare pengebruken.

Hvilket bringer oss tilbake Solhjells utgangspunkt. For at kunstfeltet skal være sterkt, er det avhengig av flere deler, også av en sterk kunstkritikk. Å bruke 1/2 mrd på en del av kunstpolitikken er uforsvarlig hvis man ikke gjennom kunstkritikk sørger for at både kunstnere, publikum, skattebetalere og politikere er overbevist om at det er kvalitet som teller.

Les Dag Solhjells essay ”Jakten på motmakten” i Kunstforum # 2 – 2010