Tromsø: 18. Februar inviterte kunstsosiologen Dag Solhjell til debatt om kunstkritikkens kår i Nord-Norge.
Inntil Hanne Hammer Stien, som skriver kritikker for bladet Billedkunst og kunstkritikk.no, nylig ble tatt opp som medlem i Norsk Kritikerlag, har den landsdekkende interesseorganisasjonen for kritikere i Norge ikke hatt noen aktive medlemmer nord for Trondheim. Derfor så dr. philos Dag Solhjell det på sin plass å sette søkelys på manglende kunstkritikk i Tromsø og Nord-Norge.
Den 18 februar ble det invitert til kritikersalong på Tromsø Kunstforening, hvor Solhjell var debattleder. I stedet for den tradisjonelle paneldebattformen var det lagt opp til en «fishbowl», altså at en gruppe personer drøfter et eller flere tema seg i mellom foran et publikum.
I «bollen» satt blant annet førsteamanuensis Svein Aamold, fagavdeling for kunstvitenskap Universitetet i Tromsø, direktør Knut Ljøgodt, Nordnorsk Kunstmuseum, Amalie Marie Selvik som skriver for Kunstforum , Hanne Hammer Stien som er skribent for Billedkunst og kunstkritikk.no og Helga-Marie Nordby, instituttleder ved Kunstakademiet ved Universitet i Tromsø.
Det ble lagt frem en rekke spørsmål som utvalgte deltagere i «bollen» var invitert til å komme med et forberedt innlegg til. Det ble deretter åpnet for diskusjon. Nedenfor kommer noen av spørsmålene.
Trenger Nordnorge kunstkritikere?
Trenger nordnorsk kunstliv kunstkritikk og kunstkritikere? Hvor lenge skal Nord-Norge være uten kunstkritikere? Er det i Tromsø forutsetningene er best for å bygge på en regionalt basert kunstkritikk?
Svein Ingvoll Pedersen mente at Tromsø er i en særstilling i forhold til resten av Nord-Norge, byen har flere aktører, og han rettet spørsmål rundt hva dette mangfoldet i Tromsø kan tilføre kunstlivet i Nord-Norge. Pedersen fortalte at kunstlivet i hele regionen er lite med små aktører og store geografiske avstander, men at regionens kunstliv også har stor selvtillit. Det han savnet var en offentlig samtale omkring kunst, og et forum hvor man kan diskutere seriøst. Imidlertid minnet han om at det ikke er nok å skrive om i Tromsø for å bli en finslipende kritiker. Hans konklusjon ble derfor at det ikke spiller noen rolle hvor kritikerne kommer fra, bare de kommer.
Svein Aamold var mer bastant. Hans svar på om Nordnorsk kunstliv trenger kritikere var et rungende «ja», og han mente behovet var akutt. Aamold understreket at det var behov for andre journalistiske genre innenfor kulturfeltet. Hvis kritikerne fikk dekket reiser til utstillingene var Aamold av den oppfatning at det ikke spilte noen rolle hvor de er basert. Aamold mente også at det er behov for kritikk flere steder enn i Tromsø. I tillegg påpekte Aamold den etniske utfordringen i forhold til for eksempel samisk kunst og reiste spørsmålet om det bare er samer som har kompetanse til å kritisere samisk kunst.
Jenny-Marie Johnsen mente det viktigste var behovet for språklig refleksjon rundt billedkunst. Hun opplever kritikk som et viktig redskap for formidling, og at manglende kritikk gjør kunstnerne i nord usynlige. Hennes løsning var at media må være flinkere til å knytte til seg fagfolk med kunstfaglig bakgrunn. I motsetning til foregående innlegg var hun klar på at Tromsø har de beste forutsetningene for å bedrive forskning og kunstteoretisk refleksjon siden man her har faglige institusjoner som Nordnorsk Kunstmuseum, Kunstakademiet, Universitetet og Tromsø Kunstforening.
Men selv om «alle» ønsker seg mer kritikk står ønsket ikke i forhold til realitetene. Kritiker Hanne Hammer Stien påpekte at institusjonene heller vil ha en kjent kritiker fra Oslo på besøk enn en som skriver lokalt. Samtidig bemerket også hun at neppe er nok jobb for to kritikere å skrive om kunstlivet i Tromsø.
Amalie Marie Selvik, som skriver for Kunstforum, påpekte at hun bare var blitt kontaktet fra medier som hadde tilholdssted i Oslo og ikke lokalpressen.
Kulturredaktør i Nordlys, Christine Hansen, svarte at det er lettere å få tak i kritikere til musikk og litteratur og at de ikke har noen i staben som kan kritisere kunst. Hun føyde til at hun heller aldri har fått henvendelser fra publikum som savner av kunstkritikk. Bare fra kunstnere. Leserne var mye mer opptatt av at utstillingene fikk forhåndsomtale, enn en kritikk i etterkant.
Hvem bør kritisere?
Hvem bør kritisere kunstutstillinger, kunstnere, utsmykkinger, utstillingarrangører og kuratorer i Nord-Norge: uavhengige kritikere, kunstnere, kuratorer, kritikere fra Sør-Norge, kulturjournalister eller andre?
Christine Hansen (Nordlys) understreker at Nordlys ikke har noe ansvar å trykke kritikker, men ville gjerne trykket det. Utfordringen ligger i å ha kompetente folk som både kan kunstfaget og journalistikkfaget. Hun mente at det er viktig at kritikeren først og fremst anmelder for publikum og leserne, ikke for galleriene og kunstnerne. Dessuten hevdet hun at det er vanskelig å finne uavhengige kritikere, som ikke har noe forhold til utstilleren.
Dette provoserte salen. Hanne Hammer Stien fortalte at hun var svært nøye med hva hun skrev om, for ikke å være inhabil. Om hun skriver en tekst kontakter hun kunstneren, ikke ved en kritikk. Hun påpekte også at det er vanskelig og ikke kjenne noen, Tromsø er et lite sted.
Jenny Marie Johansen mente alle måtte ta ansvar for egen habilitet, så vurderes av pressen/redaksjonen.
Nord-Norsk Kunstmuseums direktør, Knut Ljøgodt, mente det var et luksusproblem at er vanskelig å få omtale. Når det er sagt fortalte han at han ofte hørte fra tilreisende kritikere at siden de ikke fikk støtte til å reise til Nord-Norge hadde de ikke råd. Hva med å lage et fond spurte han? Isåfall ble spørsmålet hvem som skulle opprette dette? Fylkeskommunene og kommunene?
Hvilket brakte salongen over på et siste spørsmål:
Hvem finansierer?
Hvem har ansvar for å finansiere en nordnorsk kunstkritikk? Bør for eksempel 1% av den statlige stipendie- og vederlagspotten til billedkunstnere gis til kunstkritikere? Bør hele landsdelen dekkes, og eventuelt hvordan? Er Tromsø stor nok til å beskjeftige en kunstkritiker?
Vibeke Ek, kultursjef i Tromsø kommune, hadde forberedt et svar. Hun mente at Tromsø er stor nok til å klare å beskjeftige flere kritikere, og hun mente det var et offentlig ansvar. Regjeringen har pekt på nordområdene som satsningsområdet, men har ikke satt av penger til kritikere. Selv hadde hun vært i kontakt med departementet og mente hele landsdelen bør dekkes, det bør være reisestipend, geografiske tilskudd og det offentlige burde dekke store deler av det. Ikke bare de faglig beste som burde ha kritikeransvaret.