Frem mot gjenåpningen av Nordnorsk Kunstmuseum 27. mars har museet jobbet systematisk mot samlere og institusjoner for å bygge opp en skattekiste.
Knut Ljøgodt med Knud Baades ”Fra den nordiske sagatid”, Foto: Nordnorsk Kunstmuseum/Jan Martin Berg.
-Andre etasje har vi satt av til samlingen.
Ljøgodt starter i museets senter, fordi samlingen er sentral i et museum, og fordi Nordnorsk Kunstmuseum denne våren velger å fokusere på egen samling.
– Når du kommer opptrappen og går til venstre vil du komme inn til romantikken. I denne salen har vi bevisst valgt å gå bort fra den modernismens hvite kube. Vi har hengt verkene salongmessig og malt veggene grønne.
Han forteller at museet har sett at denne type opphenging begynner å bli mer vanlig, og peker til Statens Museum for Kunst i København.
-I Norge har vi vært litt forsiktige med denne type hengning, jeg synes imidlertid det gir mening å vise verkene i omgivelser, og hengning, som reflekterer tiden verkene ble skapt. Samtidig har det jo også en praktisk begrunnelse. Det gir oss mulighet til å vise flere verk, enn hvis du skulle henge side om side med mye luft i mellom.
Blikkfanget når du kommer inn i dette rommet er Peder Balkes dramatiske Nordkapp (1845).
-Nordkapp er flankert av mindre malerier av Balke og Knud Baade. Meningen med denne veggen er å vise hvordan det Nordnorske landskap ble oppfattet i romantikken, som det ville og dramatiske.
Han forteller at en annen fordel med salongopphengning er at det gir rom for tematiske sammenstillingen.
Der det sentrale kabinettet er viet Nord-Norge, så er det innerste kabinettet viet historiemaleriet.
– Det sentrale maleriet er Peter Nicolai Arbos Slaget ved Standford bridge (1870). Sammen med det vil vi henge to Eilif Peterssen-malerier.
Bilde av nymonteringen, Foto: Nordnorsk Kunstmuseum/Jan Martin Berg.
Valgt å spisse samlingen
Også i neste sal finner vi en tematisk henging.
– Som i forrige sal vil det være et fokus på Nord-Norge. Her finner du store malerier av Gunnar Berg, Otto Sinding, Adelsteen Normann, alle kunstnere som hadde nær tilknytning til landsdelen. Denne salen er malt eggskallgrønn for å vise at vi har kommet inn i en annen tid.
I den siste salen vil man finne et par kabinetter med tidlig modernisme, Axel Revold, Per Krohg, alle kunstnere var i Lofoten. Her vil du også finne Arne Ekelands Lofotfiskere (1935). I forhold til etterkrigstiden får Bjarne Holst en prominent plassering. Siden vi nå er over i modernismen er salen malt hvit og ikke hengt i høyden på salongmanér.
Ljøgodt understreker at derfor vil man indirekte kunne se på kurateringen av samlingen som en historie over utstillingsestetikk – fra salong til modernisme.
– Har dere tenkt på det turistmessige potensial med å selge den nordnorske profilen så sterkt?
– Vi har valgt tematisk hengning. Å fokusere på Nord-Norge ligger i våre statutter, men nå har vi tematisert det, og gjort det mer synelig i hengningen. I all hovedsak handler dette om å spisse samlingen og å fokusere på formidling, men hvis det gjør oss mer interessant for turister er jo det en bonus.
Det siste kabinettet er dedikert til samtidsmaleriet. Her vil vi finne Sverre Bjertnæs, Olav Christopher Jenssen.
Systematisk arbeid mot samlere
Arne Ekelands Lofotfiskere (1935) er et nytt depositum fra SpareBank 1 Nord-Norges Kunststiftelse Museet jobber systematisk mot både private samlere og institusjoner for å få deponert kunst.
– Deposita fra Nasjonalgalleriet, nå Nasjonalmuseet, har i alle år vært et viktig grunnlag for i det hele tatt å ha en fast samling på museet. Til åpningen får vi en blant annet en ny Munch og en Balke. Selv om vi i dag har en egen samling, samt deposita fra mange andre, er samarbeidet med Nasjonalmuseet er fortsatt viktig.
– Slaget ved Stanford bridge er det depositum fra en privat samler, den har vi hatt en stund. Balkes Nordkapp er et depositum fra Sparebankstiftelsen DnB NOR, og i tillegg jobber vi med å få en ny Munch fra Nasjonalmuseet. Siden vi fikk beskjed om at vi kunne utvide har vi bygget opp et lite skattekammer med tanke på utvidelse.
Siste store donasjon er en gave på 12 malerier fra Adelsteen Normanns etterkommere i Tyskland.
– Denne satsingen på å trekke private samlere inn i museet er vel ikke en helt norsk tilnærming?
– I de siste årene har vi sett til hvordan museer jobber i England og USA for å skaffe donasjoner og deposita. Ser du for eksempel på Metropolitan så er flere av de viktige verkene deponier. Vi har forsøkt å overføre noe av denne tankegangen til et norsk museum, og jeg tror vi har klart å gi publikum tilgang til en bedre samling.
Hva med samtidskunsten?
– Første etasje vil heretter være satt av til temporære utstillinger. Akkurat denne våren vil vi vise gaver og nyervervelser i disse salene, som et ledd i fokuseringen på samlingen.
Men Ljøgodt understreker at med de tre salene ”Sjøgata-salen”, ”Det Røde Rommet” og ”Høysalen” vil museet være godt utrustet til å vise samtidskunst.
-I tillegg vår vi et nytt prosjektrom i tredje etasje. Her kan vi vise mindre, selvstendige prosjekter av for eksempel yngre kunstnere.
Formidling og forskning
I tredje etasje kommer vi over i formidlingsavdelingen. Her vil man finne et atelier for barn og ungdom.
I tillegg kommer en ny informasjonavdeling hvor man finner pc-stasjoner og kan lese om samlingen, samt tilgjengelige kunsttidsskrifter og et håndbibliotek.
-Dette er for alle interesserte. Vi håper jo at akademistudenter og kunsthistoriestudenter vil komme innom å lese for eksempel Artforum.
Når det gjelder forskning må man opp i kontoretasjen. Her bygges det ut et flott biblotek.
-Dette biblioteket vil ikke ha ordinære åpningstider, men vil være tilgjengelig for folk som forsker. Det være seg journalister eller studenter.
For det vil Ljøgodt understreke: Nordnorsk Kunstmuseum skal være en forskningsinstitusjon som selv publiserer jevnlig, og som legger forholdene til rette for de som forsker. Derfor satses det på bibliotek. Der har han kanskje hentet litt inspirasjon fra Pinakothekene i München.