Munchs kunst er mer enn byutvikling!

Kunstforum har intervjuet kulturbyråd Torger Ødegaard om byrådets kunstpolitikk, og om Munch. Mest om Munch.

-Jeg har sagt at i min periode som kulturbyråd skal det satses på Deichmann, musikkscenen og Munch-museet. Og jeg er opptatt av å gjennomføre de planene vi har lagt frem, for jeg ønsker å bli vurdert ut ifra de resultatene jeg leverer.

Beslutningen om flytting av Munch-museet og bygging av Lambda er fattet. Men HAV Eiendoms folkemøte på Sentrum Scene 2. mars viste at debatten ikke er over. Riksantikvaren har vært kritisk til arkitekturen, og enkelte arbeider fortsatt for å stanse flyttingen av Munch-museet. Redaktør for Kunstkritikk.no, Jonas Ekeberg, skriver i kommentaren ”Natt på Museet” (18.01.10) at flyttingen av Munch-museet må være Ødegaard og FrP-byrådets ”hevn over det sosialdemokratiske Oslo”. Torger Ødegaard mener Ekebergs kommentar viser at deres syn på kunst er grunnleggende forskjellig.

Kunsten må være fri

-Ekeberg avslører at han har et instrumentelt kunstsyn – en slags byutviklingstilnærming til plasseringen av museet. Tenker man slik, har man ikke skjønt noen ting. Munchs kunst skal selvsagt ikke handle om byutvikling! Det er Oslo kommunes plikt å ta vare på og formidle denne kulturskatten til byen og til landet, men vi har også et ansvar for kunstinteresserte over hele verden! Selvsagt er det viktig med byutvikling, men Munchs kunst er så utrolig mye mer enn utsiktslinjer og arkitektur.

Ødegaard påpeker at det er i den instrumentelle holdningen til kunst man finner det største skillet mellom hans egen kulturpolitikk og kulturministerens.

-Ja. Huitfeld har, slik jeg oppfatter det, også et instrumentelt kunstsyn. Hun mener at kulturpolitikk er sosialpolitikk – et syn som historisk sett kjennetegner det sosialdemokratiske Norge. Man har ønsket å bruke kunsten eller kulturen for å oppnå andre mål, som for eksempel byutvikling eller sysselsetning. Jeg synes det er positivt at kunst og kultur kan bidra til sosial utjevning, men så lenge jeg er kulturbyråd, vil jeg stå fast ved tanken om at kunsten har en verdi i seg selv og ikke trenger noen begrunnelse utover det. Tanken kan virke opplagt, men langt fra alle er enige i dette.

Byråden presiserer at det går an å mene at kunst har en verdi i seg selv og samtidig gå inn for å åpne kulturtilbudene for flest mulig. Så understreker han igjen sin grunnholdning og betydningen av at kunsten beholder sin autonomi:

– Det er opplagt for meg at Hamsun og Ibsens diktning har en verdi som går ut over tid og rom. Å si noe annet mener jeg er horribelt. Kunsten må være fri, for den er i sin natur grensesprengende.

Byens forpliktelse.

Byplanlegging tilside. Årsaken til at Ødegaard vil ha Munch-museet i Bjørvika er at det vil være tilgjengelig for langt flere mennesker der, enn på Tøyen. Museet vil bli liggende i nærheten av Operaen, det nye Deichmanske biblioteket og Oslo S som er byens største kollektivknutepunkt.

-I tillegg vil mer av Munchs kunst komme ut av magasinene og opp på veggene. Ikke minst vil vi endelig få rom til å huse store internasjonale vandreutstillinger i Norge.

–Du sier at man vil få mulighet til å invitere store, internasjonale utstillinger til Munch-museet. Dette er jo også en av begrunnelsene for å bygge et nytt Nasjonalmuseum. Har byrådet intensjoner om å konkurrere med Nasjonalmuseet?

– Det er ikke tenkt slik i utgangspunktet, men en økt konkurranse mellom museene vil være bra og kunne føre til at det kommer enda flere interessante utstillinger til Norge.

Egen etat

Den kunstskatten Oslo besitter gir byen et stort ansvar, understreker Ødegaard. Derfor bør det være en kortest mulig linje mellom den administrative ledelsen på Munch-museet og byrådsavdelingen. Byrådet har av den grunn valgt å gjøre museet til en egen etat, med en egen direktør.

– Direktørstillingen har vært utgangspunkt for mye debatt, men vel så interessant er det at man har valgt å opprette en Munch etat. Ville det ikke vært mer i tråd med Høyres politikk å gi museet full uavhengighet gjennom å opprette en stiftelse, eller kanskje et aksjeselskap?

– Jeg er ikke så begeistret for stiftelsesformen, jeg ser ikke hvilke fordeler den skulle ha.

Oslo kommune eier Munchs kunst. Den skal vi for alltid ta vare på og forvalte. For å understreke alvoret i dette arbeidet oppretter vi en egen etat, og ansetter en egen direktør som skal ha en etatsjefs fullmakt.

Avviser bekymringsmelding

I Aftenposten (15.3) skriver Lotte Sandberg at 41 ansatte ved Munch og Stenersenmuseet har formet en bekymringsmelding. Hovedproblemet er den organisjonsplanen avdelingsdirektør Lise Mjøs har lagt frem. I seks punkter blir den kritisert, blant annet for at «sentrale stillinger besettes før ny museumsdirektør er på plass», at «organisasjonskartet viser en topptung administrasjon» (med vage titler som spesialkonsulenter), og at «organisasjonskartet ikke viser en styrking av faglige stillinger».

-Har du noen tanker om hvordan omorganiseringen skal unngå å føre til mer byråkrati og svekket faglighet?

– Jeg er opptatt av å gjøre ting i riktig rekkefølge. Først å fatte en beslutning om at Munch-museet skal bli en egen etat, deretter starte arbeidet med å skille ut museet fra kulturetaten, og så lyse ut stillingen på ny direktør. Når dette arbeidet er gjennomført skal den nye direktøren organisere virksomheten i tråd med de fullmakter og føringer vedkommende har. Etatsjefen har fullmakt til å organisere virksomheten på den måten som er mest gunstig for å nå de målene man setter seg.

Stenersenmuseet har ingenting å frykte

Det nye Munch-museet vil ikke kun romme Munchsamlingen. Det vil også innebefatte Stenersenmuseet. Til Aftenposten (12.01.10) uttalte Ødegaard at sammenslåingen av Munch og Stenersenmuseet vil styrke Stenersenmuseets profil til tross for at Stenersen må oppgi navnet sitt og dessuten dele lokaler. Hvilke andre fordeler ser han ved flyttingen utover at museet får en mer sentral beliggenhet?

– I dag er Stenersenmuseet lokalisert i en trapp. Sammenslåingen i Bjørvika vil gjøre at museet får langt flere besøkende, samt mye bedre fasiliteter og utstillingslokaler. De to museene vil i tillegg få flere fellesfunksjoner, for eksempel konservering, som er svært viktig.

– Det gir også kunsthistorisk mening at de to museene slår seg sammen, understreker byråden.

-Når man skal stille ut Munch på nye måter er det interessant og vise hans virkningshistorie – hvordan hans kunst har påvirket andre kunstnere – kunstnere fra vår egen tid, og kunstnere som virket etter Munchs død. Ta den aktuelle surrealismeutstillingen ”God natt da du…” på Stenersen for eksempel, der er det representert kunstnere helt fra 1930 til 2010. Jeg mener slike utstillinger vil henge godt sammen med Munch. Hele opplegget er en win-win situasjon for Stenersen.

–Stenersenmuseet har spilt en viktig rolle for samtidskunsten i Oslo de siste fem-seks årene. Etter at Museet for Samtidskunst kollapset, og siden Astrup Fearnley Museet satser på Amerikansk kunst er det Stenersenmuseet som best har klart å opprettholde en dialog med Oslos kunstscene. Kanskje spesielt fungerer museet som en plattform for byens unge kunstnere. Er det ikke fare for at dette viktige samlingspunktet for ny samtidskunst vil komme i skyggen av Munch?

– Nei. Det er en helt ubegrunnet frykt. Stenersen vil hele tiden være det man gjør det til. Museet skal fortsette å videreutvikle seg, men innenfor nye og mye bedre tilrettelagte rammer. Jeg skjønner ikke hvordan man kan frykte det.

Investerer i Vigelandsmuseet

-Samlokaliseringen av Munch-museet og Stenersenmuseet gjør at Vigeland-museet, et av de viktigste museene i Oslo, vil ligge igjen i Kulturetaten – en etat som i hovedsak ikke retter seg mot museumsvirksomhet?

-Det er fremdeles mange store institusjoner og oppgaver igjen i Kulturetaten. Jeg tror derfor ikke Vigelandsmuseet blir svekket av at ikke de også blir gjort til en egen etat.

-Men det vil være det eneste kunstmuseet igjen i en etat hvis hovedansvar er bibliotek, kulturskoler, og musikk. Er det ikke en fare for at institusjonen vil drukne i Kulturetaten?

-Nei. Vigeland-museet har et variert og interessant utstillingsprogram, en rekke aktiviteter for barn og voksne. Samt en populær konsertserie om sommeren. Vi skal de nærmeste årene investere over 80 mill. i nødvendig rehabilitering av bygget, så Vigeland-museet vil på ingen måte komme i skyggen av de andre institusjonene i etaten.

Manglende galleripolitikk

Ødegaard minner om at han i tillegg til å satse på Deichman og Munch-museet er svært interessert i å støtte oppom og tilrettelegge for musikkscenen. Han mener Oslo er blitt Skandinavias musikkhovedstad fordi det nå er flere live konserter i Oslo enn i Stockholm og København til sammen.

– Oslo har også en svært dynamisk galleriscene, og man kan se flere likheter mellom den og musikkscenen. Blant annet blir samtidskunsten i stor grad definert av uavhengige gallerier slik musikkscenen hovedsakelig blir drevet frem av selvstendige aktører. Du bruker en argumentasjon overfor musikkscenen som det kanskje kunne vært mulig å overføre til galleriscenen. Har du gjort noen refleksjoner rundt det?

– Nei vi har ikke noen politikk på dette området. Man er nødt til å prioritere. Mine satsningsområder har vært Munch, Deichman og musikkscenen. Hvis jeg har hatt et såkalt politisk ”program” så har det vært at kunst har en verdi i seg selv, og det vil det være fremover også. Jeg ønsker å bli målt ut fra om vi klarer å realisere det nye Munch-museet og Deichman, og på om flere barn får se Munchs kunst.