Oppløsningens tiår?

Det siste tiåret har vært preget av sterk vekst innen kunstfeltet. Kunstforum ser tilbake før vi ser fremover.

Nytt år med nye forsetter for mange. Også Kunstforum. Det er viktig å ha ambisjoner og man kan alltid bli bedre. Men før vi avslører hvor ferden går videre for nettsiden og papirutgaven av Kunstforum, føles det nødvendig å oppsummere.

Hva har preget kunstfeltet i Norge siden begynnelsen av 2000-tallet? Har vi sett noen tendenser? Og hvor står vi nå?

Vi kan med trygghet si at prosjektet med å utvide kunstfeltet og gi rom for nye ytringsformer og medier som startet med de uavhengige galleriene på 1990-tallet, har slått ut i full blomst. Siden midten av 2000-tallet har vi også sett en sterk vekst av kommersielle gallerier. Paradoksalt nok har Museet for Samtidskunst, som var en bastion på 1990-tallet og dengang hadde en enorm definisjonsmakt, ligget i narkose gjennom store deler av tiåret.

Mye av grunnen til det kan nok være konfliktene i forbindelse med sammenslåingen av de store museene i Oslo til ett nasjonalt museum. Samtidig kan det se ut som vinden har snudd noe for begrepet samtidskunst. I retning av andre strategier enn de Museet for Samtidskunst var gode på på 1990-tallet. Sånn sett kan utstillingen Shocked into Abstraction av Matias Faldbakken i fjor sommer oppleves som at Museet for Samtidskunst prøver å rette ryggen og gradvis begynne å ta tilbake sin posisjon.

Konfliktenes tiår
På mange måter har det vært et konfliktfylt tiår. Det synes unødvendig å nevne Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design. Definisjonsmakten i kunstfeltet er blitt delegert til nye aktører og alle har ikke vært like fornøyde med det.

Som Kunstforum skrev om i første papirutgave, har Office of Contemporary (OCA) skapt en del misnøye og Preus museum i Horten har vært en slagmark om fotografi som håndverksmessig disiplin og historie og fotografi som segment av samtidskunsten. Det har på mange måter stått mellom senmodernisme og postmodernisme. Hvor senmodernismen fremdeles var materialbasert og koblet til diskurser om mediet, med tyngde i maleri og skulptur, har postmodernismen representert en fri flyt av strategier og tilnærminger til det å lage kunst.

Amerikansk + norsk samtidskunst
Disse konfliktene er nok ikke over, men i bunn og grunn har samtidskunsten fått større innpass i offentligheten. Dette er ikke minst synlig i de høye besøkstallene på Astrup Fearnley Museet. De har benyttet tiåret til å gå gjennom noen av den nyere kunsthistoriens mest nyskapende internasjonale kunstnere og samtidig pløyd ny mark. Med store utstillinger av Yoko Ono, Andy Warhol, Charles Ray, Jeff Koons og Richard Prince har den norske offentligheten fått god kjennskap til den nyere amerikanske kunsthistorien. En kunsthistorie som står i stor gjeld til Marcel Duchamp og hans begreper om ready-made og found object.

I tillegg til denne oppsumeringen av samtidskunstens pionerer fra 1950 og fremover har museet vært flinke til å vise hva som skjer på kunstfeltet idag. Både unge amerikanske, kinesiske og indiske kunstnere har deltatt i store gruppeutstillinger og gitt et internasjonalt preg. Men også yngre norske kunstnere har jevnlig fått stille ut og Astrup Fearnely Museet prøvde i utstillingen Lights on – norsk samtidskunst, som eneste store institusjon, å oppsummere norsk samtidskunst på 2000-tallet.

Nykonseptualisme
Andre aktører som har markert seg i løpet av 2000-tallet er Sørlandets Kunstmuseum, Bergen Kunsthall, Bergen Kunstmuseum og Nordnorsk Kunstmuseum. Vi kunne nevnt flere.

Veldig forenklet kan vi si at noen strømninger har preget det siste tiåret. I 2003 definerte Jonas Ekeberg trespannet Marius Engh, Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson som nykonseptualister etter en utstillingsrekke på Fotogalleriet under Eivind Furnesviks kunstneriske ledelse.

To ting kan være verdt å reflektere over her. Det ene var at Fotogalleriet befestet sin posisjon som et galleri for kamerabasert kunst, eller fotografi i utvidet felt, det andre er at Furnesvik befestet en ledende posisjon innen kuratormakten. Et år etter at Furnesvik takket for seg på Fotogalleriet, åpnet han galleriet Standard (Oslo) som siden har vært et ledende galleri.

Emo-konseptualisme
Som motvekt til den stramme, minimale og gestuelle estetikken og den rasjonelle institusjonskritikken til nykonseptualistene, oppstod det kunstnerdrevne galleri Galuzin, senere T.A.F.K.A.G. (The artspace formerly known as Galuzin), med Ivan Galuzin og Kristian Skylstad i spissen. De viste en generasjon kunstnere som var opptatt av det emosjonelle, det subjektive og i varierende grad det ekspressive.

Dette var i 2006, og ikke lenge etter definerte kunstkritiker Kjetil Røed dem som emo-konseptualister. Innenfor dette feltet falt Galuzin og Skylstads egne kunstnerskap samt Kristian Øverland Dahl, Jorunn Myklebust Syversen, Simen Dyrehaug, Christian Bould og Munan Øverlid, med flere.

Tegning og romantisme
Et fenomen som gikk parallelt med og innvevd i disse strømningene var en fornyet interesse for tegnemediet. Maleriet hadde en slags renessanse på begynnelsen av 2000-tallet uten at det helt ble noen klar tendens, mens tegningen fikk en helt annen oppblomstring med Tegnebiennalen og diverse gruppeutstillinger med fokus på tegning over hele landet. Her kom kunstnere som Martin Skauen, Ane Graff, Sverre Malling, Johannes Høie, Christian Bould, Ane Mette Hol og Kristin Nordhøy frem i lyset med forskjellige innfallsvinkler.

I forlengelsen av interessen for tegning og emo-konseptualisme ble det økt oppmerksomhet rundt det figurative og det håndverksmessige. Maria Veie Sandvik konkluderte vinteren 2008 med at vi var over i det hun definerte som romantismen. Hvis vi skulle prøve oss på en presisjon kunne vi si at til forskjell fra emo-konseptualismen, dreide romantisismen seg mindre om konseptuelle tilnærminger til det følsomme og det mytologiske, og mindre om prosessuelle strategier. Emo-konseptualismen var også mer opptatt av diskursive strategier enn romantismen synes å være.

Performance
I tillegg til en ny interesse for tegning, har vi fra omtrent 2006 en ny interesse for det performative. Kunstnere som Jon Løvøen, Monica Winter, kunstnergruppen D.O.R., Lars Brekke, Sverre Gullesen, Tori Wrånes, Eva Drangsholt, Ane Lan og Sigmund Skard har kommet frem med en rekke ulike tilnærminger til performancebegrepet.

Et omdreiningspunkt for kunstverk strukket ut i tid og rom og vist i sanntid, som også inkluderer lydkunsten, var det kunstnerdrevne galleriet Rekord.

Alternativt kunstsentrum
I året som gikk var en av de mest spennende historier om Bergen, som holder på å plassere seg som “det andre” kunstsentrum i Norge.

Sentralt i Bergens posisjonering var den internasjonale biennalekonferansen som ble avholdt i byen i september. Men en konferanse alene skaper ingen vinner. Vi vil våge den påstand at kunstscenen i Bergen er preget av en “can do”-attityde som gjør at scenen får sterk løftekraft, og bidrar til at kunstnere, kuratorer og direktører tør å satse.

I tillegg er byen tverrfaglig, noe som kanskje er et resultat av sterke tverrfaglige institusjoner som BIT, BEK og USF. 2010 vil gi oss det så langt siste tverrfaglige tilskudd med Bergen Kjøtt som har atelierrom og øvningslokaler for kunstnere og musikere.

Også Trondheim begynner å bli en aktiv by på kunstfeltet med åpning av nye visningsrom og etableringen av www.trondheimkunsthall.com.

Kunstforum håper den positive veksten fortsetter i 2010 og ønsker alle våre lesere et fremgangsrikt år.

Billedtekster:

Ole Martin Lund Bø: (Deceptive outward appearance), i utstillingen Lights on – norsk samtidskunst på Astrup Fearnley Museet i 2008. Foto: André Gali

Matias Faldbakken: Cultural Department (2006). fra utstillingen Shocked into Abstraction på Museet for Samtidskunst i 2009. Foto: André Gali

Marius Engh: Center of the World, fra utstillingen Center of the World på Preus Museum i 2009. Foto: André Gali

Andy Warhol by Andy Warhol, bilde fra åpningen på Astrup Fearnley Museet i 2008. Foto: André Gali

Christian Bould: oversiktsbilde fra utstillingen Visions of Sub Unified Scales på T.A.F.K.A.G. (The Artspace Formerly Known As Galuzin) i 2007. Foto: André Gali

Tegnebiennalen: oversiktbilde fra Tegnebiennalen 2008 på Kunstnernes Hus. Foto: André Gali

Tori Wrånes: Zombie Atlantic, fra performanceprogrammet under Freshness of being på Galleri Rekord i 2009. Foto: André Gali

Bergen Biennalekonferanse: fra debatt mellom Paul O´Neill, Ute Meta Bauer (moderator), Maria Hlavajova og John Clark under Bergen Biennalekonferanse i 2009. Foto: André Gali