Sett fra Kunstmuseenes perspektiv er det vanskelig å se at museumsreformen har vært vellykket. Uklar ansvarsfordeling, rigide mål og tvang har aldri vært en suksessoppskrift.
Panelet (fra venstre): Mona Gjessing, Lotte Sandberg, Åsmund Torkildsen og Svein Olav Hoff. (foto: André Gali)
Tirsdag 1. desember arrangerte kunstseksjonen i Kritikerlaget en kritisk salong om museumsreformen og dannelsen av Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design. I panelet satt kunstkritiker i Aftenposten, Lotte Sandberg, direktør ved Drammen Museum, Åsmund Torkildsen og direktør ved Lillehammer Kunstmuseum, Svein Olav Hoff. Ordstyrer og initiativtager til debatten var Klassekampens kunstkritiker, Mona Gjessing. Gjessing hadde klart å lokke to respresentanter for ABM-utvikling, Espen Hernes som er seniorrådgiver for avdeling museumsutvikling, og Randi Ertesvåg som er avdelingsdirektør, til å komme, noe hun skal honnør for.
Før man diskuterer museumsreformen kan man understreke premisset: Under Kultur og Kirkedepartementet (KKD) var det tidligere ca 600 museer, mange av dem små, og dårlig drevet. Samtidig ønsket man sterkere institusjoner som kunne arrangere store internasjonale utstillinger. Noe måtte gjøres…
Løsningen man valgte var museumsreformen, også kalt ABM-reformen, hvis mål var “å etablere sterkere fagmiljøer som vil styrke museene som aktive og aktuelle arenaer for kunnskap og opplevelse.” Dette skulle skje gjennom sammenslåing av regionale museer, også kalt konsolidering. Antallet skulle først gå fra ca 600 til 100, idag er målet at antallet skal helt ned i 60.
Det var nok riktig å slå sammen mange av de mindre enhetene, selv om man kan diskutere om det ville vært mer gunstig å legge noen av dem ned, men det betyr ikke at reformen som sådan har vært en suksess.
Et godt utgangspunkt for en analyse av reformen kan være å starte med reformens målsetning. Målet med reformen var å styrke fagmiljøene i museene, og å redusere byråkratiet. Det motsatte skjedde.
Ifølge en undersøkelse av Norges Museumsforbund i 2008, mente over 40 prosent av lederne ved de sammenslåtte museumsinstitusjonene at museumsreformen hadde ført til mer byråkrati, samtidig som under 30 prosent mente institusjonene var faglig styrket.
I tillegg kan man tilføre at ABM-reformen har skapt ABM-utvikling, et monstrum med 201 millioner i budsjett (Nasjonalmuseet fikk til sammenligning 223 millioner i 2008 over Statsbudsjettet) og 80 ansatte. Det må vel kunne karakteriseres som et tilleggsbyråkrati, og man kan diskutere om det er en positiv nyskapning.
Generelt kan vi altså se at museumsreformens suksess er begrenset. Det er også særdeles vanskelig å se at den har gavnet kunstinstitusjonene. Hovedeksempelet her er selvsagt Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design. I debatten var det delte meninger om Nasjonalmuseet var en fiasko på grunn av reformen (Lotte Sandberg) eller på grunn av dårlig ledelse (Åsmund Torkildsen). Det uomtvistelige faktum er at Nasjonalmuseet ikke hadde vært en fiasko uten reformen.
Et gjennomgående trekk ved debatten var ABM-utviklings uvilje i forhold til å svare konkret på ubehagelige spørsmål vedrørende Museumsreformen. Dette bekrefter noe Kunstforum har påpekt tidligere, nemlig at det er vanskelig å få oversikt over hva som er ABM-utviklings faktiske rolle. Hernes besvarte Gjessings konkrete spørsmål om ABM-utvikling er et rådgivende organ i forhold til departementet eller et utøvende, men det kom ikke tydelig frem hva det innebærer i praksis.
Derimot svarte ikke ABM-utvikling på hvilken gevinst man så for seg ved en sammenslåing av et kunstmuseum og kulturhistoriske museum, for eksempel Sørlandets Kunstmuseum, Vest Agder Museet og Agder Naturmuseum. I mange tilfeller har det vært åpenbart at museene selv ikke har sett den store fortjenesten, og man kunne forvente at ABM-utvikling hadde gode grunner til tvinge reformen igjennom. Spesielt når de ansatte stritter imot.
Noen gode grunner for tvangskonsolidering klarte ikke ABM-utvikling å synliggjøre, det vil si; Hernes parerte med at museene hadde dårlig datautstyr og at enkelte av dem trengte en konservator. Hvis det er den eneste åpenbare gevinst med en konsolideringen, med risikoen at museenes særpreg forsvinner, må det være mulig å finne andre løsninger. En løsning kunne være at museene for eksempel outsourcet enkelte tjenester, som konservering, til et annet museum, og deretter kjøpte tjenesten av det museet.
I bunn og grunn viser det hvorfor museumsreformen ikke har vært heldig. Både Svein Olav Hoff og Tron Wigeland Nilsen, generalsekretær i Norges Museumsforbund, påpekte at tvangsaspektet nok har vært en viktig faktor i Nasjonalmuseets problematiske historie. Samtidig har ABM-utvikling fulgt et relativt rigid løp hvor flere kunstmuseer er blitt konsolidert uten å forstå hvorfor.
ABM-utvikling kunne heller ikke bringe på bane noen grunn til optimisme rundt fremtiden til Nasjonalmuseet. Om det skulle gå bra med Nasjonalmuseet fremover kan det virke som det snarere er til tross for reformen enn på grunn av den. Og det oppsummerer også det hele. For i dag går det bra med mange norske museer. Kunstmuseene i Bergen og Drammens Museum, som er en del av reformen, men også for Astrup Fearnley Museet, Det Jødiske Museum, Lillehammer Kunstmuseum og Henie Onstad Kunstsenter. Spørsmålet blir derfor om museumsreformen har noe å gjøre med suksessen.
Foto:
1) Panelet (fra venstre): Mona Gjessing, Lotte Sandberg, Åsmund Torkildsen og Svein Olav Hoff. (foto: André Gali)
2) Lotte Sandberg, Åsmund Torkildsen, Svein Olav Hoff og Espen Hernes. (foto: André Gali)
3) Espen Hernes. (foto: André Gali)