London: I oktober gikk Frieze Art Fair av stabelen. Kunstforum har gjort en kort oppsummering av årets messe.
Fra Standard (Oslo)s messestand på Frieze (foto: André Gali)
Frieze Art Fair er en kunstmesse som finner sted i Regent’s Park i London i oktober hvert år. Messen drives av Amanda Sharp og Matthew Slotover som er utgiverne for Frieze Art Magazine og i år gikk messen av stabelen for syvende gang 15.-18. oktober med 165 av verdens ledende gallerier for samtidskunst fra 30 land. De viste nye arbeider av over 1000 kunstnere.
I tillegg til vanlige messestands tilbyr Frieze Art Fair også spesielt bestilte prosjekter, et foredragsprogram med kjente kunstnere, kuratorer og lignende, et filmprogram, en skulpturpark, et utdanningsprogram i samarbeid med Royal College of Art og utdeling av kunstpriser. Nytt av året er Frame, en del av messeområdet dedikert til separatutstillinger av kunstnere på gallerier som har mindre enn seks års fartstid.
Av norske gallerier var det i år bare Standard (Oslo) som deltok på messen. Men det var flere norske kunstnere på andre gallerier. Bjarne Melgaard viste arbeider på det amerikanske galleriet Greene Naftali, Elmgreen & Dragset hadde verker på det spanske galleriet Helga de Alvear og på det japanske galleriet Taka Ishii, og Matias Faldbakken var representert av Standard (Oslo) og det amerikanske galleriet Reena Spaulings Fine Art. Foruten de norske kunstnerne på hovedmessen deltok Per-Oscar Leu på Frieze Projects og Ida Ekblad hadde separatutstilling i kraft av det franske galleriet Gaudel de Stampa på Frame.
Ungkarsmaskinen
Frieze Projects er et program for bestilte verk kuratert av Neville Wakefield. Blant de syv utvalgte i år var Per-Oscar Leu med prosjektet “The Bachelor Machine” som fant sted i Koening Bookshop. Her arrangerte Leu en boksignering av Franz Kafka, 85 år etter Kafkas død ved hjelp av en automatisk signeringsmaskin. Kafka publiserte ingen av romanene sine mens han var i live og derfor var dette første gang Kafka “signerte” sine egne bøker. Denne maskinen ble først laget i 1803 for at politikere kunne signere dokumenter mens de var ute og reiste.
Til eventen hadde han trykket opp nye kopier av “Prossesen” basert på førsteutgaven fra 1925 som han solgte for £12 stykket. Tittelen er tatt fra Marcel Duchamps berømte verk “Bachelor machine”, og verket fungerer både som en komisk kommentar på salgsmesser som fenomen og som en mangefasettert kommentar på problematikken rundt original og kopi.
Det er forøvrig ikke noe nytt at Leu har en viss interesse for Franz Kafka. På utstillingen “Like a Dog!” på UKS i fjor var tematikken også hentet fra Kafka. I presseskrivet forklarer Leu at interessen for Kafka er knyttet til at han døde ung og uten å oppnå anerkjennelse i sin levetid. På grunn av at Kafka selv aldri har hatt mulighet til å påvirke lesningen av verkene har arbeidene hans alltid vært åpne for tolkning. Leu konkluderer med at det ikke finnes noen riktig eller feil måte å lese Kafka på og verket kan forstås som en mulighet til nylesning og gjentolkning av Kafkas litteratur og kunstnerskap.
Kakafonisk form med lekne referanser
Man kan knapt snu seg i kunstverden for tiden uten å se navnet Ida Ekblad. Hun har den siste tiden hatt en separatutstilling og deltatt på to gruppeutstillinger i New York, hatt en separatutstilling i Frankrike, en i Basel og en i Oslo og vært med på den femte Momentum-biennalen i Moss. Nå sist var ansiktet hennes på forsiden av tidsskriftet Kapital (nr.19 – 6. oktober 2009) sammen med Matias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson og Sverre Koren Bjertnes som unge kunstnere det er verdt å investere i. Hun er også en av fire kunstnere nominert til StatoilHydros kunstpris i år.
Da Ekblad hadde utstillingen “Silver Ruins” på Fotogalleriet i fjor ble nettopp Einarsson og Faldbakken nevnt som naturlige referanser for hennes arbeider. Siden det har hun beveget seg bort fra den type konseptuelle strategier mot mer materielle og estetiske prosjekter, og utstillingen på Frame viser arbeider som ligner mer på verkene hun hadde på Momentum i år enn på verkene på Fotogalleriet i fjor.
Verkene på Frame var skulpturelle komposisjoner basert på funnet materiale. På en utstilling på studentgalleriet “Annen Etage” tidligere i år viste hun en video av seg selv som klatrer rundt i en søppeldynge. Sett i lys av den videoen er det naturlig å anta at hun fråtser i andres søppel som hun så bearbeider til sine røffe skulpturer.
Skulpturene kan slik sett ses som tradisjonell utforskning av form, komposisjon og materiale. Ting som stoler, speil, videotape, blomsterpotter med blomster i, sko, et hvitløksknippe, betong, fliser, metallstenger, bøtter og annet skrap er satt sammen til kakafoniske konstruksjoner.
I tillegg er det et lekent element av referanser og kommentar tilstede i arbeidene. For eksempel er den ene skulpturen dandert med videotape så det kan gi assosiasjoner til Matias Faldbakkens skulptur “Video Sculpture”. I samme skulptur har Ekblad plassert et polaroidfotografi av to maskiner som står ved siden av hverandre og minner om Jeff Koons støvsugere fra “The New”-serien.
En Dash kunst
Med Dash Snows premature død tidligere i år var det ikke overraskende at Peres Projects hadde flere av arbeidene hans med seg. Selv synes jeg kanskje at den sterkeste kunstneren Javier Peres tok med seg til London i år var Terrence Koh med verket “Boy By The Sea” som ble vist på Yokohama-triennalen i fjor.
Et av høydepunktene på hovedmessen for min del var Raqs Media Collective med arbeidet “Now, Elsewhere” på Fith Street Gallery, et sett med fem store klokker hvor tallene var byttet ut med ord som remorse, nostalgia, anxiety og exstacy. På galleri Victoria Miro viste Conrad Shawcross verket “Slow arc inside a cube IV”, en kube av netting med en lampe som beveget seg frem og tilbake og kastet skygger i rommet. Verket var hypnotisk og en enkel lek med lys og skygge som fungerte overraskende godt.
Også Elmgreen & Dragsets “L’homme qui ne marche pas” på Helga de Alvear, en kopi av en Giacometti-skulptur med en stor hvit kule lenket til foten skilte seg ut som en god opplevelse. Den glatte, designede hvite kulen sto i en fin kontrast til den røffe taktiliteten til Giacometti, samtidig som det ble en fin humoristisk kommentar.
Alt i alt hadde Frieze Art Fair mye lekkert å tilby. Med så mange kunstnere og kompetente gallerier er det vanskelig å gi noen analyse av markedet og si noe om hvorvidt kunsten beveger seg i noen spesiell retning. Flere av enkeltverkene var verdt å se, og det er gledelig at unge, norske kunstnere markerer seg i utlandet. Vi får bare håpe at det blir flere norske gallerier enn Standard (Oslo) på Frieze Art Fair til neste år.
Bildene er tatt av André Gali. Flere bilder kan ses på GaliBlog.