Stockholm: Snarere enn “sturm-und-drang” byr Caspar David Friedrichs malerier på stille ettertenksomhet og kontemplasjon i forhold til naturen.
Caspar David Friedrich Självporträtt (Self-portrait) Statens Museum for Kunst, Köpenhamn © SMK Foto
Caspar David Friedrich er blitt selve det kvintessensielle uttrykket for den tyske romantikken i malerkunsten. Vi forbinder ham med sublime skildringer av det lille mennesket som står overfor guds voldsomme natur, gjerne symbolsk eller allegorisk uttrykt. Men hvem var egentlig Friedrich, og hva kan vi si om hans malerier mer generelt?
Utstillingen på Nationalmuseum i Stockholm har tilsynelatende ikke noe annet mål enn å gi en bred framstilling av Friedrichs kunstnerskap. Her finnes ingen spesifikke kuratoriske grep, ingen spesielle problemstillinger som ønskes undersøkt. I forordet til den fyldige katalogen kan vi lese at det er første gang Friedrich vises gjennom en omfattende separatutstilling i Sverige. Og akkurat det kan jo for så vidt godt være et utgangspunkt for en utstilling. Katalogen inneholder blant annet artikler om Friedrichs relasjoner til henholdsvis Sverige, Danmark og Norge. Friedrich var nemlig født i 1774 i et område i Nordtyskland, nærmere bestemt byen Greifswald i Pommern, som i en kortere periode ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet tilhørte den svenske kronen.
Utstillingen, som rommer 92 verk i ulike teknikker, gir inntrykk av en beskjeden og nøktern mann. Overveldende mange av maleriene hans er utført på forholdsvis små lerreter. Teknikken er beskjeden, nærmest naiv i visse tilfeller, malingen er som regel påført i så tynne lag at den avbildede virkeligheten får et uvirkelig skjær over seg. I dette henseende kan det trekkes en sammenligning til vår egen Lars Hertervig. Det finnes mennesker i de fleste av bildene hans, men skikkelsene er stort sett malt slik at de går i ett med naturen som skildres. Det tar en stund før man oppdager at de er der. Og som regel vender de ryggen til billedflaten. Akkurat dette er beskrevet og fortolket en god del.
Malerier av hav, gjerne i måneskinn eller solnedgang, av trær, ofte gamle og forskrudde eiketrær, eller av fjell, hvor en svak dis differensierer mellom de ulike blåfargede åsene, dominerer motivene.
Fra Friedrichs biografi får vi bekreftet inntrykket av beskjedenhet. Han var født i 1774 som sønn av en ikke velstående såpekoker og lysstøper. Moren døde tidlig, allerede da Friedrich var 6 år gammel. En yngre bror som Friedrich var spesielt nært knyttet til gikk gjennom isen og druknet mens begge var ute og gikk på skøyter. Denne hendelsen skal ha gitt Friedrich en skyldfølelse som han bar med seg resten av livet. Man kan uten problemer forestille seg en mann som etter hvert får vanskeligheter med å forholde seg nært til andre mennesker, og som derfor søker et følelsesliv i relasjon til naturen. 16 år gammel begynner han å studere tegning i hjembyen, noe som etter hvert fører ham til Københavns kunstakademi, hvor han studerer mellom 1794 og 1798. Her finner han sin filosofi som handler om å tegne etter naturen, om å “la naturen være læremester”. Gjennom de første tiår av 1800-tallet var København en viktig premissleverandør for utvikling av det europeiske landskapsmaleriet.
Det hører også med til biografien at Friedrich aldri ble rik på sine malerier, at han til tross for en del anerkjennelse fra kunstmiljøet i byen Dresden, hvor han etter hvert bosatte seg og ble boende, levde et liv hvor det var vanskelig å få endene til å møtes. Etter at han døde, vel 64 år gammel, som følge av et hjerneslag noen år tidligere, ble kunstnerskapet hans godt og vel glemt, og forble det forholdsvis lenge.
Katalogteksten om Friedrichs forhold til Norge, som er skrevet av Magne Malmanger, inneholder, foruten en redegjørelse for Friedrichs forhold til vår egen J.C Dahl, for meg nye opplysninger om at det var en nordmann, kunsthistorikeren Andreas Aubert, som først begynte å interessere seg for Friedrichs kunstnerskap på 1890-tallet. I 1906 ble det arrangert en separatutstilling i Berlin som inneholdt 32 malerier og skulpturer. Også surrealistene og de tidlige tyske ekspresjonistene skal ha interessert seg for Friedrich. Interessen ble etter hvert fulgt opp av Nazistene, noe som la en demper på virkningshistorien i etterkrigstiden. Først i 1972 ble han godt og vel innlemmet i den internasjonale kanon, gjennom en stor utstilling på Tate Museum i London.
Som nordmenn er vi selvfølgelig interessert i Friedrichs forhold til Dahl, som var 14 år yngre, og som kom til Dresden i 1818, 20 år etter Friedrich. Malmanger beskriver hvordan de to raskt ble venner, bare måneder etter Dahls ankomst til Dresden, og at de raskt ble ansett som ett radarpar, hvor “den ene malte etter det ytre øyet og den andre etter det indre”. De endte sågar opp i samme bygård, hvor de bodde i hver sin etasje fram til Friedrichs død i 1840. Det er også interessant å merke seg at det også finnes en betydelig interesse for Dahl internasjonalt, og at han og Friedrich sammen blir sett på som de fremste eksponentene for den tyske romantikken i malerkunsten. Denne internasjonale interessen står i kontrast til en holdning her hjemme som anser Dahl først og fremst som interessant bare i kraft av å være den fremste eksponent for nasjonalromantikken (og dermed kanskje ganske uinteressant). Under den kontroversielle nyopphengningen i Nasjonalgalleriet i 2005 ble for eksempel Dahls tilstedeværelse barbert ned til et absolutt minimum, under dekke av at man ville unngå provinsialisme. I virkeligheten er det vel nettopp denne flauheten i forhold til nasjonalromantikken som er provinsialismens sanne ansikt.
Dahl er også representert med et par malerier i utstillingen, og det er interessant å merke seg forskjellen på de to. Mens Dahls former er påståelig og pastost modellert, framstår Friedrichs gjengivelser som gjennomsiktige og nærmest todimensjonale siluetter, som er plassert som skiver innover i billedrommet. Omrisset er for Friedrich langt mer uttalt enn de interne volumene. som i enkelte malerier nærmest ikke er berørt. Dette kan tenkes å skyldes motlyset som ofte er tilstede i Friedrichs motiver. Når du ser i motlys, blir gjerne bare siluetten av objekter synlig. Men det kan også skyldes at Friedrich har valgt motlyset fordi det er det som harmonerer best med hans måte å bygge opp billedrommet på.
Jeg spør meg selv om hvor jeg finner den tyske romantikken i denne utstillingen. Hvor er “sturm-und-drang”-aspektene og den ekstatiske naturopplevelsen som vitner om en tilstedeværende gud i landskapet? Kanskje er det min egen forestilling om den tyske romantikken som er for sjablongaktig og voldsom? Et innledende essay i katalogen, skrevet av Synnöve Clason, kan fortelle at den tyske romantikken har å gjøre med en tilbakevending til det sanselige, med en kritikk av opplysningstidens overdrevne tro på rasjonalitet, og med en oppfordringen om å hengi seg til naturen, både den ytre og den indre. Blant annet.
Friedrich var gjennom hele livet en sterkt religiøs mann, og dette kommer tydelig fram i en del av maleriene hans. Maleriene som framstiller kors og himmelspir, eller andre sterkt symbolske sammensetninger, er vel hans mest velkjente. Men i denne utstillingen er det de mindre voldsomme maleriene som får lov til å dominere. Kanskje framkommer da en riktigere framstilling av hele kunstnerskapet.
“Caspar David Friedrich -den besjelade naturen”, Nationalmuseum Stockholm, står til 10. januar 2010.
Bilder:
1) Caspar David Friedrich Självporträtt (Self-portrait) Statens Museum for Kunst, Köpenhamn © SMK Foto
2) Caspar David Friedrich Morgonlandskap med by (Det ensamma trädet) (Morning Landscape with Village) Nationalgalerie, Staatliche Museen zu Berlin © bpk, Berlin 2008 / Jörg P. Anders
3) Caspar David Friedrich Kvinna i solnedgång (Woman before the Setting Sun) © Museum Folkwang, Essen
4) Caspar David Friedrich Kulle och plöjd åker nära Dresden (Hill and Ploughed Field near Dresden) © Hamburger Kunsthalle
5) Caspar David Friedrich Klipprev vid havsstrand (Rocky Reef on Seashore) © Staatliche Kunsthalle Karlsruhe
6) Caspar David Friedrich Landskap i Riesengebirge (Landscape from Riesengebirge) © State Pushkin Museum of Fine Arts, Moskva
(Anmeldelsen er tidligere trykket i en kortere versjon i Klassekampen 18.10.2009)