Oslo: Teaterforestillingen Pool (No water) er en satirisk og morsom fremstilling av kunstnermyter.
Teaterstykket pool (no water), som er skrevet av briten Mark Ravenhill i 2006, ble vist i oversettelse og regi av Birgitte Strid på Black Box store scene helgen 1.- 4.oktober. Stykket beskriver en slags reunion av et tidligere kunstnerkollektiv hjemme hos den eneste av kunstnerne som har hatt en suksessfull karriere. Hun har flyttet til L.A. og fått seg villa med svømmebasseng.
Stykket er skrevet som en sammenhengende tekst uten navngitte karakterer og i denne versjonen er det fire kunstnere som forteller historien, to kvinner som ble spilt av Rebekka Nystabakk og Nina Eileen Sponnich, og to menn som ble spilt av Morten Johannes Beyer Olaussen og Jo Adrian Haavind (som også står bak konseptet). De refereres aldri til ved navn og måten historien fortelles på kan den gi inntrykk av å være en indre monolog. Protagonisten, som eier huset med bassenget, får vi aldri møte i stykket, men det er rundt henne alle historiene utspiller seg.
Forhistorien er at medlemmene av det tidligere kunstnerkollektivet får en e-post med bilde av svømmebassenget som vedlegg og invitasjon til å komme å bruke det når som helst. På hver sin kant bestemmer de seg for å dra til L.A, akkurat samtidig, og besøke den suksessfulle venninnen som en gang var deres likeverdige i kunstnerkollektivet.
De fire kunstnervennene har tilfelles at de både er nostalgiske til den tiden da de fem var idealister, og bitre og misunnelige på protagonisten som har gjort internasjonal suksess. Nå er de fire antikapitalistiske idealister som bl.a. jobber for å bedre livsvilkårene til narkomane babyer gjennom sine kunstnerskap. Den vellykkede kunstneren har derimot gitt opp idealismen og blitt kynisk og kalkulerende. Med dette som bakteppe drar de fire til L.A. med forhåpninger om at gjengen igjen skal bli en samlet helhet, sånn det var før, for ti år siden.
Tjene penger på lidelse
Den natten de ankommer bestemmer de seg for å ta opp kollektivtidens tradisjon med nakenbading. Men bassenggutten har tømt bassenget for natten og den suksessfulle hopper med ansiktet først rett i flisene. Hun ender i komatøs tilstand på sykehuset. Mens hun ligger der former seg en idé i hodene på de andre kunstnerne. De begynner å dokumentere utviklingen hennes dag for dag, med tanke på å lage et kunstverk. Ettersom arbeidet fremskrider begynner de å se for seg at kunstverket skal sørge for deres eget gjennombrudd.
pool (no water) problematiserer kunstnerens samvittighet og stiller spørsmål ved det etiske i å bruke andres lidelse til egen suksess. Her er en parallell til protagonisten som fikk sitt gjennombrudd ved å lage et verk av blodet, bandasjen og kondomene til en kamerat som døde av Aids. Prosjektet ender i en ironisk tvist når den hospitaliserte våkner opp av komaet og tar over idéen. Alt de andre har jobbet med blir absorbert inn i hennes eget kunstnerskap, og de fire middelmådige kunstnerne må se seg slått på målstreken.
Idéen til stykket kommer fra Nan Goldins fotobok The Devil’s Playground og Goldin er jo nettopp en kunstner som i utpreget grad bruker egen og andres lidelse som motiv i bildene sine. Men det er en strategi som preger mange kunstnerskap i mer eller mindre grad, også hos forfattere som skriver tett opptil livet og benytter omgivelsene som inspirasjon. Og lidelse selger jo. Underveis i stykket vises bilder fra kunsthistorien projisert på den bakre veggen, og vold og lidelse går igjen i mange kunstnerskap fra antikken til idag.
Satirirsk rundt kunstnermyter
Historien er enkel og scenografien (om enn glimrende gjennomført med en passe dose L.A.glam) er sparsommelig noe som gjør karakterene til det fremtredende. Selv om de fire er så smeltet sammen at de fortsetter og avslutter hverandres tanker og setninger – noe som forøvrig gir en følelse av at de er fullstendig avhengig av gruppeidentiteten (og nesten gir inntrykk av at det er snakk om en indre monolog) – har de distinkte stereotypiske trekk. De doper seg, drikker, puler, nakenbader og jobber med narkomane barn – altså klisjéer innenfor typiske kunstnerroller – samtidig virker de ureflekterte og naive, noe som kontrasteres av hvorden protagonisten (hun som eier bassenget, men som er fysisk fraværende gjennom hele stykket) fremstilles som kynsik, kald og beregnende. Stykket må karakteriseres som en fin satire over kunstnerroller som vi kjenner litt for godt igjen i våre egne omgivelser. Kontrasten mellom kunstneren som etiker og pedagog – de svakes forskjemper og underdogen – og den suksessfulle entrepenøren med penger på bok og menn i kulissene, synes å være den moderne kunstnerrollens evige dilemma.
Forestillingen pool (no water) ble spilt på Black Box Teater i perioden 1. – 4.oktober.
Tekst: Mark Ravenhill. Oversettelse: Birgitte Strid, Konsept: Birgitte Strid og Jo Adrian Haavind. Medvirkende: Rebekka Nystabakk, Nina Eileen Sponnich, Morten Johannes Beyer Olaussen og Jo Adrian Haavind. Regi: Birgitte Strid. Produsent: Jo Adrian Haavind. Co-produsent: Kai Kenneth Hanson. Scenograf/video/foto: Tonje Alice Madsen. Lyd/Musikk: Johann Prell. Lysdesign: Joakim Foldøy.