Edsvik Konsthall utenfor Stockholm viser en stor utstilling med norskt figurativt maleri fra en alternativ kunsthistorie – den såkalte Osloskolen. Men utstillingen sliter med å tilby noe mer enn avansert dekor.
I sommer vises en uvanlig stor mønstring av norsk figurativt maleri på Edsvik Konsthall i utkanten av Stockholm. Men det er ikke en hvilken som helst form for figurativ kunst det rettes fokus på, det er en tradisjon som går tilbake til før impresjonismen for å hente sine forbilder. Arbeidene her skriver seg inn i en tradisjon av naturalistisk maleri som man kanskje helst forbinder med Caravaggio, Rembrandt, Rubens og andre mestere fra gammelt av. Kunstnerne som deltar her hører til et kunstnerisk miljø som kretser rundt det tidligere galleri Frie Kunster og gjerne kalles for Osloskolen fordi spinner ut av Odd Nerdrums kunstneriske virke og de figurative professorene på Statens Kunstakademi på 1990-tallet
Den maleriske stilen og motivene oppleves fjernt fra det som vanligvis forbindes med samtidskunst. Naturlig nok er det flere Nerdrum-elever med i utstillingen, og det er fokus på følelser, menneskekroppen og de evige temaene. Å komme inn her er nesten som å stige ut av samtiden og inn i et musealt rom, men bare nesten, for innimellom er det noe som skurrer i tidløsheten. Og det er denne skurringen som gjør utstillingen mest interessant.
En alternativ kunsthistorie
Utstillingen viser 32 hovedsaklig Oslobaserte kunstnere med rundt 80 arbeider tilsammen og kommer i sammenheng med utgivelsen av boken “Figurationer – romantik och realism i norskt samtidsmåleri”. Boken er skrevet av Johan Lundberg og Christopher Rådlund som også er kuratorene bak utstillingen. Mens boken beskriver en spesiell genre av den figurative malertradisjonen i Oslo fra 1960-tallet til idag som vital og egenartet, fungerer utstillingen som en illustrasjon av denne historien.
Dette er fortellingen om en del av kunsthistorien som er blitt neglisjert i modernismens og postmodernismens scenelys, en
slags romantisk-realistisk åre som har ligget søvnig på sidelinjen og som ble vekket til live i 60- og 70-tallets maleri med kunstnere som Odd Nerdrum, Karl Erik Harr, Terje Moe og Jan Valentin Sæther. Gjennom disse kunstnerne, og særlig Odd Nerdrum som har blitt en viktig aktør i legitimeringen av det grandiose figurative maleriet i senmoderne kunst, har det ifølge boken vokst frem et unikt miljø for figurativ kunst i Oslo. En figurativ kunst som ikke er ironisk, kommenterende, analyserende eller konseptuell og dermed står så langt fra Andy Warhol og “the return of the real” som man kan komme.
Historiefortelling og polemikk
Boken har åpenbart to formål. For det første ønsker den å fortelle en kunsthistorie som knytter det figurative maleriet i Oslo til en klassisk og det de kaller naturalistisk malertradisjon som dominerte før impresjonismen. For det andre er boken en polemikk mot den modernistiske og postmodernistiske kunsttradisjonen. Rådlund & Lundgren beskriver denne utviklingen som 
evolusjonistisk i motsetning til den utviklingen som begynte med impresjonismen, som de mener er preget av bevisste brudd med tidligere tradisjoner. Christopher Rådlund er selv en figurativ maler med utdannelse fra Statens Kunstakademi i Oslo og en sentral skikkelse i et kunstnerisk miljø som opplever den naturalistiske figurative kunsten som en subkultur innen samtidskunsten. Bokens hovedfortelling er konstruert som en klassekamp der samtidskunsten ses som hegemonisk ekskluderende i forhold til en kunst som setter følelser, mennesket og det å kunne male en hånd i sentrum.
Det å fremstille seg selv som subversiv og de andre som mainstream er en strategi som jeg personlig synes er lite hensiktsmessig. Det er like kjedelig om det er Odd Nerdrum eller Matias Faldbakken som gjør det. Selv om det er en virkningsfull strategi som er med på å skape identitet blant de figurative kunstnerne, føles det litt utdatert (og noe konspiratorisk) å hevde at den modernistiske og postmodernistiske kunsttradisjonen undertrykker den romantiske og realistiske kunsten.
Til tross for dette grepet er både utstillingen og boken kjærkomne supplementer til samtidskunsten. Når man har vært på Veneziabiennalen og stort sett kjedet ræva av seg med politiske installasjoner og utvannete samtidskunststragier er det fascinerende å se et knippe kunstnere som driver med noe som er ganske anderledes i form og innhold. Det som vises her er forholdsvis forutsigbart i utførelsen og samtidig såpass fjernt fra det man kan vente seg i en gruppemønstring av norsk samtidsmaleri. Det oppleves rett og slett urovekkende uvirkelig.
Opptakt
Edsvik Konsthall har store lokaler, noe som trengs for å vise et bredt utvalg av det norske figurative samtidsmaleriet. Likevel er 
det ikke helt ideelle omgivelser for denne utstillingen. Det er for mange arbeider som henger for tett sammen til at de virkelig kommer til sin rett. Og selv om dette svarer bra med en tradisjonell måte å vise denne typen arbeider, skurrer det allikevel da kunsthallen er en hvit kube. Dette oppleves som et paradoks i en utstilling som prøver å synliggjøre en alternativ rute i kunsthistorien som har gått uavhengig, eller på tross, av den modernistiske kunstens dominans.
Kuratorisk er utstillingen delt opp på en måte som tilsvarer boken. Det første rommet i andre etasje fungerer som en innledning eller opptakt til resten av utstillingen. Her finner man verker av blant annet Christer Karlstad, Sverre Bjertnæs og Helene Knoop. Verkene henger litt spredt uten synlig tematisk sammenheng og prøver vel først og fremst å gi et raskt anslag og vise variasjon og bredde i den unge generasjonen figurative malere, og gi en forsmak på det jeg opplever som høydepunktene i utstillingen.
Center pieces
De neste rommene er kuratert med verk som passer bedre sammen tematisk og visuelt. Dette rommet skaper nesten en mytisk helhet og blir på mange måter kjernen i utstillingen, uten at det inneholder de mest interessante arbeidene. Men det er 
kanskje i dette rommet man opplever størst harmoni mellom påstandene i boken om en alternativ figurativ tradisjon som er avvisende ovenfor modernismen. Bildene her er laget av Odd Nerdrum og hans tidligere elever som Harald Kolderup, Even Richardson og Trine Folmoe. Sverre Bjertnæs har også et tidlig arbeide her, som for å påminne om at han en gang var en dedikert Nedrum-elev, nesten som et vidunderbarn å regne, men nå nærmest kan ses som Lucifer – den fallende engelen som har gått mer og mer inn i samtidskunstens tjeneste.
Det som kanskje fascinerer mest er at elevenes arbeider roterer rundt mesterens uten umiddelbart å føles svakere i form eller innhold. Det kan tenkes at Nerdrum vanskelig kunne befestet sin posisjon så sterkt hvis han ikke hadde hatt elever som kunne spre hans kunstsyn både verbalt og visuelt. Mens Warhol brukte sin fabrikk for å spre sitt dekadente konsumerbudskap, har Nedrum brukt sin skole for å spre en kritikk av den modernistiske kunsten. Noe lærte da Nerdrum av sitt besøk på The Factory på 1960-tallet selv om han ikke kunne utstå Warhol hverken som person eller maler.
Samtidig men historisk
Neste rom viser flere typer maleri, portretter, akt og landskapsmaleri. Sammenhengen her synes å være at det er unge malere 
som har penselen godt festet i et tradisjonelt formspråk og en før-impresjonistisk palett. Her vises blant annet bilder av den eneste svenske kunstneren som er med i utstillingen. Johan Patricny er tidligere Nerdrum-elev og utdannet i Oslo, men bildene hans har ikke det mytiske tilsnittet som de andre arbeidene av Nerdrums elever som vises her. Tvert imot er de jordnære portretter av mennesker som vi kan ane er fra vår tidsepoke. Malerstilen skiller seg også fra Nerdrums og har mer til felles med David og neo-klassisismen enn med Rembrandt.
Disse arbeidene samt landskapsmaleriene til Marius Moe, Terje Moes sønn, har en viss styrke og skaper en liten spenning mellom det tradisjonelle og det samtidige uten at dette på noen måte bukker over i samtidskunstens domene. Til motsetning fra det neste rommet hvor den idylliske romantikken slår sprekker og konseptuelle tilnærminger strømmer ut gjennom malingslagene, har arbeidene i dette rommet fremdeles en klar forankring i historisk maleri.
Mer enn dekor
Det siste rommet i andre etasje viser den nye generasjonen figurative kunstnere med Sverre Bjertnæs, Christer Karlstad, Frank Brunner, Marianne Wiig Storås og Sverre Malling. Deres arbeider punkterer noe av den konflikten som boken legger opp til mellom det naturalistiske maleriet og samtidskunsten. Gjennom en utvisking av skillet mellom det romantisk tilbakeskuende og appropriasjons strategier, klarer disse kunstnere i stor grad å gå det nødvendige skrittet videre for at det figurative maleriet skal bli interessant å snakke om som noe annet enn avansert dekor.
Christer Karlstad er på mange måter blitt utstillingens gallionsfigur i og med at han pryder bokens forside og utstillingsplakaten med sine bilder. Det er en lekenhet tilstede i arbeidene hans som antyder en viss ironisk tilnærming til det maleriske virke. Sverre Bjertnæs følger opp her med en regnbuefarvet Kristusfigur. Kombinasjonen av regnbuen som symbol på homofil frigjøring og det klassiske lidelsesmotivet kan oppleves som en humoristisk appropriasjon av et av kunsthistoriens mest kjente motiver.
Sterkest i dette rommet står nok Sverre Mallings tegning av en rusten folkevognbuss i et skogholt. Med en eminent kullteknikk 
klarer han å gi en følelse av at folkevognen sakte men sikkert forvandles til natur. Her opphører distinksjonen mellom natur og mekanikk, nasjonalromantikk og urbanitet. For meg blir denne tegningen stående som et symbol på hvor sammenvevd det naturlige og det kulturelle er, og i siste instans som en avvisning av utstillingens premiss: At det autentisitetssøkende maleriet er mer ekte og naturlig enn den modernistiske tradisjonen.
Epilog
Etter å ha vært gjennom utstillingen noen ganger gikk det opp for meg at jeg hadde gått glipp av noen arbeider. Jeg visste at Per Ung, Karl Erik Harr og Ida Lorentsen var representert, men brukte litt tid på å spore dem opp. De var plassert i første etasjen, i et rom man kom til fra en annen inngang enn resten av utstillingen. På sett og vis passet det utstillingen at de var gjemt bort i og med at deres arbeider står i et noe skjevt forhold til den dominerende historien som fortelles gjennom rommene.
Harrs landskapsmalerier, Lorentsens interiører og Ungs skulpturer synes som et nødvendig onde. De var kunstnere som kretset rundt i det samme miljøet som Nerdrum og deltok på atelierutstillinger som gikk under tittelen “romantikk og realisme”, hvorfra boken og utstillingen på Edsvik har lånt sitt navn. De beveger seg innenfor en figurativ tradisjon som ikke tilhører samtidskunsten, samtidig som de ikke helt står i den samme naturalistiske tradisjonen som Nerdrum og hans etterfølgere. De måtte med, men kunne med god samvittighet skyves litt ut i periferien.
Appendix
“Figurationer – romantik och realism i norskt samtidsmåleri” er på mange måter en utstilling som sier noe om at et lineært tidsbegrep ikke lenger er gyldig. Vi står på status quo, historiens dialektiske og progressive ånd har saktet ut. Den store narrasjonen som har feid over det vestlige riket fra gammelt av har stoppet opp og splittet seg opp i mange små biter. Det er legitimt å strekke seg utover egen tid og kultur for å hente motiver, stilarter og kunstneriske teknikker. Dette betyr at enhver tidligere tidsperiode kan være tilstede samtidig, noe som kan sies å være kjernen i denne utstillingen. På en måte er nok utstillingen adskillelig mer postmoderne enn kuratorene og mange av kunstnerne ønsker å innse.