Veneziabiennalen: Den latviske paviljongen byr på dekonstruksjon av fotografiet samt en nitidig undersøkelse av naturen.
Under tittelen “Fragile nature” stiller de unge latviske kunstnerne Evelĭna Deičmane og Miks Mitrēvics ut installasjoner, foto og video i den latviske paviljongen. Mens Deičmane bruker enkle, suggererende grep for å undersøke naturen, og da i særlig grad snøen, dekonstruerer Mitrēvics’ video og fotografi på en effektiv måte.
Poetisk dekonstruktivisme
Mitrēvics’ videoarbeid viser et utsnitt som kunne vært et helt vanlig postkort. Vi ser ryggen av et par og en utsikt mot stranden. Plutselig brytes bildet av at mennesker beveger seg frem og tilbake mellom paret og stranden. Det er noe galt i proposjonene mellom menneskene som passerer og paret som gjør det hele absurd. I neste rom får vi forklaringen.
Videoen er konstruert ved hjelp av en scenografi inne i gallerirommet og overføres i real time. Paret er et utklippet fotografi plassert nærme linsen og resten av stranden og himmelen er satt sammen av et fotografi, noen greiner og en strandstol.
Verket minner oss om at det vi ser i fotografi og video ikke alltid har noen opprinnelse i virkeligheten. Det kan være lag på lag med iscenesettelse og scenografier som tilsammen gir et helhetlig resultat som virker mer virkelig enn virkeligheten selv. Tanken er ikke ny, heller ikke det kunstneriske grepet, men likevel fungerer det overraskende godt.
Kanskje fordi det har et noe poetisk tilsnitt som gir en viss glede. Verket er vakkert og i innstallasjonen blir påminnelsen om fotografiet som fabrikasjon mer morsom enn ubehagelig. Det er vel strengt tatt ingen som blir fornærmet av å bli minnet på at virkeligheten er et sett med strukturer. Det er blitt en del av vår daglige tale.
Seasons in the snow
I videoinnstallasjonen som kalles “Season sorrow” undersøker Deičmane lyden av snø. Vi hører en knitrende lyd som av noen s
om knuger sammen en snøball eller ruller den bortover snødekket. Høytalerne ligger på gulvet i et hvitt rom og når man går over gulvet mot videoskjermen bakerst i rommet høres den lyden som avgis hvis man begynner å synke i en snøfonn.
I videobildet ser vi hodet av en mann som har hele kroppen dekket av snø. Snøen får gjennom denne installasjonen en truende dimensjon, nesten som om den er en slags kvikksand som er i ferd med å sluke en menneskekropp. Verket er såpass godt gjennomført at det makter å overføre den skremmende stemningen fra synkende mannens kropp til min betrakteren. Jeg får en ubehagelig følelse av å vite hvordan det er å synke i en snø som ikke har noen bunn, å bli slukt hel så og si.
Når Deičmane går inn i lyden av naturen på denne nitidige måten, vekkes en bevissthet hos betrakteren (lytteren) om forholdet mellom lyden av noe og assosiasjonsrekker de medfører. På en måte tangerer dette Mitrēvics’ videodekonstruksjon. Vi blir oppmerksomme på hvordan vi blir lett manipulert av audiovisuelle medier og hvor ladete bilder og lyd kan være med assosiasjoner som føles naturlige, men helt klart er kommet til gjennom systematisk strukturering over tid.