En av Norges mest sentrale kunstnere presenteres i disse dager på Stenersenmuseet. De to nedre etasjene er viet Marianne Heskes konseptuelle arbeider og gjennom assemblager, installasjoner og videomalerier får man et innblikk i dette veletablerte og komplekse kunstnerskapet. Både nye og eldre verk vises, men det er ingen tvil om at de tidligste verkene fremstår som de mest interessante.
”Global Groove”, installasjon av Marianne Heske. Foto: Monica Holmen.
Ett ansikt – mange uttrykk
Utstillingen er todelt, og det ideelle er å begynne nederst – det gir mer mening til utstillingens andre halvdel oppe. Nede vises de tidligere arbeidene, hvor flere av arbeidene har et dukkehode som sentral del. Dukkehodet, som er laget av pappmasjé, fant Heske på et parisisk loppemarked på 1970-tallet. Det første man møter er en flokk hoder plassert på et bord midt i trapperommet. Ved første inntrykk fremstår ikke dette som en god plassering, likevel gir nettopp en slik plassering en unik mulighet til å betrakte dette verket, “Global Groove”, ovenfra. Inntrykket er et helt annet enn når man står side om side med bordet hodene stilles ut på. I enden av bordet troner originalhodet, bokstavelig talt ett hode høyere enn de andre. De mange andre hodene har Heske fått laget underveis på sine mange reiser, av lokale håndverkere og kunstnere på stedene hun har besøkt. Slik har det oppstått uventede resultater og nye kommentarer på dette ene objektet som skaper så mange ulike assosiasjoner. Slik uttrykker verket noe mellommenneskelig, ikke minst fordi det er skapt gjennom interaksjoner mellom mennesker.
”Gordian knot”, installasjon av Marianne Heske. Foto: Monica Holmen.
I ”Gordian Knot” danner dukkehodet et slags perlekjede, mens i ”Blue” er mange hoder montert fast på en ramme liggende på gulvet et mørkt rom. Blå sommerfuglvinger flakser over rammen, som i et stadig forsøk på å slippe fri. En krok er fylt opp med et ras av knuste porselenshoder i verket ”RAS”, og vi minnes om det forgjengelige og skjøre ved dukkehodet, og det det representerer: en svunnen barndom, tapte minner?
I ”Museum Paris” dukker hodet opp igjen. ”Museum Paris” utgjør et eget rom hvor assemblager, materialbilder og mindre installasjoner vises. Samtidig er rommet i seg selv en installasjon. Dukkehodet har sin plass i det hele, montert inn i ulike sammensetninger. Med sine sortmalte vegger som ramme for de ulike arbeidene byr ”Museum Paris” på en kompleks, sanselig opplevelse, fullendt takket være den melankolske men stemningsfulle musikken fra en spilledåse. Dette er uten tvil utstillingens sterkeste del, visuelt så vel som kuratorisk.
”Blue”, installasjon av Marianne Heske. Foto: Monica Holmen.
Kunstverk som mulig rekreasjon
Det er en bredde i Heskes uttrykk, noe som kommer til syne på denne utstillingen. Fra installasjoner med et dukkehode som utgangspunkt, beveger hun seg over i arbeider hvor orgonenergi er et annet utgangspunkt. Med på utstillingen er nemlig Heskes orgonakkumulatorer, eller orgonskap som de også kalles. Heske har bygd disse «skapene» etter William Reichs teorier om den såkalte orgonenergien. Skapene, bygget av en kombinasjon av uorganiske og organiske materialer, skal etter sigende skape en atmosfærisk energi som har avslappende, «oppladende» effekt på mennesket. Her tilbys man altså ikke bare en kunstopplevelse, men mulighet til rekreasjon, og ikke minst muligheten til å være en del av et kunstverk.
”Global Groove”, installasjon av Marianne Heske. Foto: Monica Hansen.
Neonlandskap
Heske jobber også med videomediet. ”Orgon Projections”, angivelig dokumentasjoner av orgonenergi, er uskarpe, kornete, solariserte og abstrakte avtegninger av det som kan minne om ulike landskap. Disse abstrakte og underfundige landskapene finner man igjen i etasjen over, hvor nyere arbeider vises. Analoge videostills av landskap er digitalisert og overført til lerret og råsilke. Igjen skapes den samme følelsen av underfundige, abstrakte landskap, som også kan leses som kommentarer til (det norske nasjonalromantiske) landskapsmaleriet.
”New Avalanche”, videomaleri av Marianne Heske. Foto: Monica Holmen.
Videomaleriene fyller en hel etasje, og variantene er mange. Dessverre er det for mange, og de mister sin kraft og vitalitet på tross sterke farger og kontraster. Halvparten hadde vært nok. Nå risikerer de i stedet å fremstå som masseproduserte.
Kunstverkene til Heske befinner seg et sted mellom himmel og jord, noe tittelen også antyder. Dette er en kompleks og mangfoldig utstilling, og det er interessant å se veien fra tidligere verk til nyere verk. Likevel er det altså de tidligere verkene som fremstår som de sterkeste.
Utstillingen vises på Stenersenmuseet frem til 2. januar 2011.