Ei bru inn i atelieret og andre arkitektoniske hendingar

Nylig åpnet utstillingen Fibre Reinforcement med Ingrid Lønningdal i Kunstnerforbundet. I den anledning slippes et tidligere intervju fra papirutgaven.

Fibre Reinforcement, Kunstnerforbundet, installasjonsfoto. Foto: Vegard Kleven

Eg tar toget ut av ut av byen og bort frå dei springande kroppane på Oslo S, ut mot Kjelsås for å snakke med Ingrid Lønningdal om «byen i litt meir rurale omgjevnader», som ho sjølv seier. Og det er passande å snakke med ho her, om eit virke som utforskar so mange spenningspunkt i arkitekturen, i byen, og korleis byer – spesielt Oslo – skapast rundt menneske og sosiale forhold.

På vegen ut av Oslo sentrum køyrer eg forbi stader som fjernar seg meir og meir frå det vi tenker på som byen – industri, utkanten, noko som er ein del av byen, men ikkje, og som i Lønningdal sine prosjekt blir farger, collagar og tekstilar som snakkar om ein nærleik, men også ein type fjernheit frå det vi alltid omgir oss med, bygg, arkitektur og byen vår.

MARIUS MOLDVÆR: Eit av dei første prosjekta eg såg av deg, var ein publikasjon frå 2008 (Oslo– New York) der du samanliknar Oslo og New York gjennom ein samtale med faren din – som er ingeniør – men som også handlar meir generelt om byer og korleis byer framtonar seg. Samtidig er den personleg, ved at du snakkar med din far om forskjellen mellom dei to byane. Kan du snakke litt om prosjektet, eller korleis du opplever det i forhold til samanhengane mellom det personlege og det arkitektoniske, og korleis det kom til? 

INGRID LØNNINGDAL: Ja, det er ti år siden akkurat, det er en artist book som var del av masterprosjektet mitt da jeg gikk ut fra KHiO. Boka ble et sted å snakke med far om noe som opptar han, og noe som opptar meg, men som kanskje ikke er en typisk far-dattersamtale. Et møtepunkt mellom oss. Jeg hadde noen spørsmål til ham etter jeg hadde vært på studietur i New York.

Ingrid Lønningdal, Sample Manipulations II, C-print, blyant og fargeblyant på papir, 2017. Foto: Vegard Kleven

På den tiden bodde jeg på Bislett med en byggeplass ved siden av, og opplevde hvor fysisk til stede byggeprosessen var som nabo. All støyen. Jeg fulgte med på hvordan arbeidet skred fram, og hadde på en måte bodd meg inn i et tempo med støping og etasjer som reiste seg, men da vi var i New York fikk jeg en følelse av at tempoet der var mye høyere, det var som om jeg kunne se endringer fra uke til uke. Vi var mye rundt på gallerier og diskuterte forholdet mellom kunsten og byen. Side om side med bilverksteder og parkeringsplasser i Chelsea, hadde David Zwirner nylig utvidet lokalene sine – fotavtrykket var enormt, Frank Gehrys IAC-bygning var under oppføring og High Line skulle åpne et par år etter. Endringene var store, og jeg hadde mange spørsmål knyttet til gentrifisering og bygging. I samtalen med far kommer vi inn på dette. Jeg var interessert i å finne ut hvordan man faktisk bygger: Er det annerledes å bygge store bygninger – som i New York, hvor de bygger høyere enn her – er det ulike byggeprinsipper, byggemetoder, materialer, og er det økonomiske forskjeller? Hva gjør at tempoet der er annerledes?

MM: Eg begynner med det spørsmålet fordi prosjekta dine flyt veldig fint frå det arkitektoniske, det som har med bygg og upersonlege flater å gjere, og inn i det medmenneskelege og personlege. Er det noko du tenker over i dine arbeid?

IL: Arbeidene er personlige i det at de forfølger en interesse, og jeg bruker omgivelsene mine og til dels familien. De nyere arbeidene er kanskje mer distanserte, eller handler om noe mer utenforliggende enn da jeg var student og tidligere i praksisen. Det har vært en bevegelse utover.

MM: Korleis finn prosjekta deg, eller finn du prosjekta? Eg tenker for eksempel på utstillinga du hadde i Trondheim, Grooves and Ridges, der du jobba med sjølve bygget. Det var noko eg fann veldig fint, måten du lagde ein kontrast mellom det tekstile og det nesten harde, upersonlege.

Ingrid Lønningdal, Grooves and Ridges, installasjonsfoto Trøndelag Senter for Samtidskunst, 2017. Foto: Susann Jamtøy.

IL: Jeg synes utstillingsrommet til Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) er så vanvittig fint, det er kompromissløst, hardt og har litt vanskelige proporsjoner: Rommet går fra å være høyt og luftig til lavt, bredt, dypt og mer intimt under mesaninen – men fremdeles stort. Det er en slags motstand i arkitekturen som var kjempeinspirerende. Jeg hadde begynt å jobbe med en serie, Cladding, som jeg også viste på Oslo Kunstforening i fjor, der jeg former jutestrie ved å stryke og brette den. Noen av formene kommer fra korrugerte stålplater, andre fra en tekstil verden. Samtidig gjorde jeg research til utstillingen. Jeg leste om TSSKs bygning i Fjordgata 11, som ble tegnet av Herman Krag, en arkitekt som tegnet mye i Trondheim: både villaer, kontorlokaler og Siemens-anlegget som ligger like utenfor byen. Da jeg ble klar over at Siemensbygget regnes som Norges første skikkelige stålplatebygg, kledt med røde, korrugerte robinson-plater, falt ting litt på plass. Det oppsto et møte mellom hans og min praksis. På TSSK viste jeg Cladding, silketrykk og en tekst om Krag av Nina Berre som ble plassert på transportkassene jeg fraktet Cladding i. Midt i rommet hang Uten tittel. Palm Springs I–II, fra en bjelke festet i bygningskonstruksjonen, så det ble også en måte å tenke gjennom arkitekturen på.

Ingrid Lønningdal, Hjemmet og annen næring ved atelieret, silketrykk, 2017. Foto: Vegard Kleven

MM: Ja, eg ser både analytiske og poetiske sider i verka dine, frå industribygga til Palm Springs-serien og utstillinga ved TSSK, der verka av jutestrie framstår både som mjuke og harde. Det ser ut til å oppstå ein bevegelse der verka ikkje låsast fast i enten det eine eller det andre.

IL: Noen arbeider er analytiske, andre ligger et sted imellom. Jeg har for eksempel jobbet med silketrykk der jeg ser på hvordan ulike industriområder er fargesatt. Palm Springs-serien har et analytisk utgangspunkt – jeg har dratt til et sted for å studere det. Arkitekturen i slike områder handler jo absolutt ikke om estetikk, men om produksjon og rasjonalitet. Den fremstår som generisk, men jeg ser at fargene varierer mye fra område til område. Til trykkene velger jeg ut farger jeg mener er representative for hvert sted. Her blir arbeidet mer intuitivt — jeg har en grense på antall farger som skal være med, og velger selv hvilken form de får og hvordan jeg setter dem opp. Arbeidet er analytisk, men samtidig ikke.

MM: Mange av prosjekta dine begynner med ein slags fieldwork eller forskingsbaserte undersøkingar?

IL: Ja, det blir mange gåturer, og ofte oppdager jeg steder ved en tilfeldighet. Jeg har jobba en del med silikatmaling (en mineralsk maling som har lysekte, matte farger og egenskaper som at den trenger inn i betong og mur), og for noen år siden flyttet firmaet jeg kjøper malingen av til Økern. Det var mitt første møte med Økern, og det å gå rundt og prøve å finne frem, med GPS og det hele, på et sted man ikke reiser til uten et spesielt ærend, var interessant. Det genererte nye arbeider, og ble et utgangspunkt for utstillingen Division of Space på Oslo Kunstforening.

MM: Eg har sjølv studio på Økern, so eg kjenner området litt, men korleis var det å komme opp på Økern – det er jo ein veldig rar plass?

IL: Jeg hadde kjørt forbi mange ganger, før jeg bestemte meg for å bli kjent med området rundt Økern til fots. Jeg hadde lagt merke til noen interessante betongbygg fra 1960-tallet, blant annet et med hvelvet tak. Det er et merkelig sted, som har vokst frem tilsynelatende uten en tydelig plan. Industriområdet er delt av Ring 3 og T-banelinjer, og består av mer eller mindre utilgjengelige øyer som henger sammen med Alnabru og industrien videre oppover i Groruddalen. Selv om Økern er sentralt, oppleves det nok som et «ikke-sted». Det blir spennende å følge med på transformasjonsprosessen og utviklingen av Hovinbyen.[1]

MM: Du har jobba mykje med industriområder som blir slike «ikkje-stader». Når du seier Alnabru, so er det typ IKEA, ofte plassert i «ikkje-stadene» – dei stadene ein drar for den eine tingen.  

IL: De er gjerne plassert i en randsone rundt byen. Nære, men akkurat så langt unna byen at man ikke tenker på det som en del av den. Når byen utvikles, flytter næringsområdene seg lenger ut. Dette er jo steder som kunstnerne bruker, for å få noe produsert eller for å leie atelierer. Nå er ateliertilgangen i sentrum dårlig, og kunstnerne er del av en lignende flytteprosess der man kan spørre seg om vi har plass i byen, eller om vi må være bortgjemt og på utsiden.

Ingrid Lønningdal, Borgen – Et sted for kulturproduksjon, Teknisk Industri AS, 2015. Foto: Kine Jensen

MM: Virket ditt inkluderer publikasjonen Borgen – Et sted for kulturproduksjon, eit tekstbidrag til Bjørvikaprosjektet Common Lands – allmannaretten, samt den siste utstillinga ved Schweigaards gate 33 saman med alle kunstnarane som hadde hatt atelierer der – alle meir sosiale prosjekter som tek opp forholdet mellom kunstnarar og deira arbeidsstader. «Kunstnarar» er på sett og vis synonymt med det urbane – klisjeen om Paris og kunstnarar som held til i eit litt skittent, billig område. Desse prosjekta verkar som om dei tar opp kva som reint konkret skjer med ein by når kunstnarar forsvinn?.

IL: Ja, og det begynte i Schweigaards gate 33. Det var det første atelieret jeg hadde etter skolen, et klassisk første atelier, med flere som delte på to små atelierplasser. Vi satt nesten oppå hverandre med ørepropper og varmeflasker i fanget om vinteren. Litt rart å tenke tilbake på, men vi jobba kjempebra, og det var noe med å føle konsentrasjonen til de andre, være skikkelig inni ting og prøve seg på dette kunstnerlivet på ordentlig.

MM: Korleis ser du dei prosjekta i samanheng med dine meir formale prosjekt om arkitektur? Eller lagar eg ein distinksjon som ikkje finnes?

IL: Nei, altså, jeg tror jeg bare må jobbe og ikke være så opptatt av tydelig konsistens i kunstnerskapet i øyeblikket. Jeg tror det kommer, og at man vil se en kontinuitet når man har forfulgt interessene sine over tid. Ofte kreves det avstand i tid og rom, eller et annet blikk, før man ser hva et prosjekt virkelig handler om, eller ser forbindelseslinjer. Jeg tenker at de linjene er der, og kanskje en grunn til at jeg jobber med både det du kaller sosiale prosjekter og formale problemstillinger, handler om variasjon i arbeidsoppgaver og i arbeidsdagen. Jeg liker å ha noen saktegående prosjekter som krever research, skriving og samarbeid, kombinert med mer umiddelbare arbeider, der det er meg og arket, der jeg ikke trenger å ringe en skribent eller en designer. Og så er inngangen til de prosjektene du nevner en interesse for byen og arkitekturen, som kommer ut fra å være på atelieret og merke at byen rundt endrer seg, og at vi er en del av det. Når byggingen har kommet for tett på, da skal jeg snart flytte. Nå jobber jeg på Frysja og har lang leiekontrakt, men selv her oppe er det store utviklingsprosjekter på gang.

Ingrid Lønningdal, Sample Manipulations III, C-print, blyant og fargeblyant på papir, 2017. Foto: Vegard Kleven

MM: Rammeverket for dette bladet og samtalen vår er det urbane, og det er interessant å høyre at du trekk inn andre aspekt enn det eg kanskje ville tenkt på førehand. Når eg seier «det urbane», kva tenker du på då – og ikkje naudsynt i forhold til dine eigne prosjekt?

IL: Vidt forstått, så er urbanisme det å bygge byer, eller tradisjoner for å bygge byer. Det omfatter jo veldig mye, og krever overblikk over en stor kontekst. Og så er jo vi en del av byen, og er tettere på noen deler av den. Jeg er blant annet interessert i de stedene som ikke har en stor arkitektonisk verdi.

Fibre Reinforcement, Kunstnerforbundet, installasjonsfoto. Foto: Vegard Kleven

MM: Ein kan sjå for seg at du køyrer på motorvegen inn mot Oslo, og tar av før sentrum, inn i industriområda.

IL: Haha, det har skjedd både i Oslo og i andre byer! Jeg er fascinert av at bygninger har forskjellig verdi og status, at man legger så mange ulike meninger inn i dem, selv om alt kommer fra jorda – det ikke er så stor variasjon i hva de bygges med. Det handler om ideologi.

MM: Ein kan lage ein villa, eller typ Biltema… Alt kjem frå det same.

IL : Ja, det er kjemperart, og det er ikke tvil om hva forskjellen er. Å avkode omgivelsene kan vi alle mye om. 

MM: Det er interessant at utviklinga i byen, og også i periferien av byen, er so rask, at den veks og forandrar seg, gir ny mat, eller nye idear og nye inntrykk, kvar dag. Det er jo også noko som kjenneteiknar det urbane. At det alltid er i bevegelse.

 IL: Heidi Bergsli skrev veldig fint om det i sin tekst i Borgen-boka. Hun tok for seg «den kreative byen», og kom blant annet inn på hvor essensiell friksjon er i oppnåelsen av en kulturelt levende by. Det må være motsetninger – alt kan ikke være definert – og det må være muligheter for at noe nytt skal kunne skje.

 

[1] Hovinbyen er Oslos største utviklingsområde, med mulighet for 30–40 000 nye boliger og 50–100 000 nye arbeidsplasser. Nærheten til sentrum gjør at Hovinbyen vil være en forlengelse av den tette byen. Området er på størrelse med Oslo sentrum innenfor ring 2 og strekker seg fra Bjerke i nord til Bryn i sør, fra Løren i vest til Breivoll i øst. Hovinbyen har et potensial i å binde sammen indre by og Groruddalen. http://byplanoslo.no/hovinbyen.

Saken sto tidligere på trykk i Kunstforum 1/2018, der tema var urbanitet. 

Din kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Du kan bruke følgende HTML-koder: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*