Rom for uforutsigbarhet

Rundt millenniumskiftet startet to byutviklingsprosjekter i Norge: Bjørvika og Stavanger Øst. Drevet av kulturen var hensikten med begge å urbanisere sjøfronten. Det er likevel to ganske ulike prosjekter.

Stavanger Østre bydel var lenge hjem for byens løse fugler, og historiene som utspant seg der var gjerne av sjangeren «politi og røvere». Her, i en arbeiderbydel som hadde tapt sin stolthet, lå for eksempel NOKAS-ranernes hovedkvarter. En «prime location» for eiendomsutviklerne, og en mulig kilde til felles historie i ny tapning, for en ny tid.

Historien om områdeløftet i Stavanger Østre bydel virker først å følge sin vante gang. Kulturen inntar tomme industrilokaler. Det skapes nytt liv og aktivitet. Publikum trekkes til området. Området sees igjen som attraktivt. Grunnlaget for omfattende utvikling av nye bygg for bolig og næring er lagt, og det bygges, selges og leies ut i stor skala. Men så altså det uventede momentet: Kulturen er sikret oppgraderte lokaler for kunstproduksjon og formidling, og det på langvarige kontrakter. Kommune, eiendomsutviklere, næringsliv og kultur har alle fått det de ønsket.

Tou-visjonen: Da kunstnerne skrev seg inn i planarbeidet
Flere initiativer har bidratt til suksessen i Stavanger. Screen City-biennalen skapte en synlig scene for samtidskunsten, og den «Blå promenade» gjør det mulig å vandre langs kaia fra konserthuset og det definerte sentrum, til Stavanger Øst. Like fullt er det Tou Scene som utpekes som institusjonen som ledet an den kulturdrevne byutviklingen. Det var også Tou Scene som utviklet «Tou-visjonen»: «Tou Scene er en total kunstfabrikk hvor kunstnere produserer – og publikum opplever og deltar (…) og er et regionalt knutepunkt for kulturnæringer.» Her fastslår de også at «rom er et gode. (…) Å stille rom til rådighet for kunstnere er et av de viktigste kulturpolitiske redskapene vi har».

Da kommunen i 2009 nedsatte en prosjektgruppe og påbegynte mulighetsstudien «Nye Tou» som ledd i områdeløftet for Stavanger Øst, var Tou Scene representert i ressursgruppen og i en arbeidsgruppe. De utformet innhold, og deltok i fora som la grunnlaget for videre politisk beslutning. De var med andre ord aktive deltakere og pådrivere i planarbeidet i kommunen. Fra denne posisjonen skal de klare å realisere sin visjon, og sikre 12 400 kvm til nytt atelierfellesskap, musikkfellesskap og et omfattende aktivitetstilbud til publikum.

– Det er ikke til å komme utenom at hvis du skal gjøre deg gjeldende i byutvikling, må du være på de arenaene hvor det forhandles. Man trenger å ha noen strategiske koblinger. Kunstfeltet har stadig potensial til å gjøre mer av det.

Even Smith Wergeland er førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og har jobbet med feltet som både forsker og byråkrat i Oslo og Stavanger. Hans erfaring er at mange i kulturfeltet gir opp, fordi de opplever planprosesser som komplekse og uforståelige, og i tillegg har en grunnleggende skepsis til det de oppfatter som en stadig mer kommersialisert og kapitalistisk byutvikling.

– Litt av hensikten med min forskning, var å i større grad ansvarliggjøre kunstfeltet. Da planprosessene om Fjordbyen pågikk i Oslo, var det ingen i kunstfeltet som engasjerte seg, ingen skrev formelle brev eller drev lobby for sine agendaer, slik næringslivet og utbyggerne gjorde. Dette er ekstremt ressurskrevende, og kulturfeltet har behov for å være mer organiserte i dette arbeidet.

På den andre siden har kultur som formål vært lite representert rent teknisk i regulerings- og kommuneplaner.

– Lager du en reguleringsplan i Oslo, finnes det en fast liste over ting som må utredes i alle planer, uansett hva de handler om, for eksempel universell utforming og transport. Lignende krav til kultur finnes ikke. Her må både kunstfeltet og kommunen ta et større ansvar for å sikre kunstfeltet i planarbeidet, sier Wergeland.

Borgen Bjørvika tapte
I Oslo erkjenner kunstner Ingrid Lønningdal at kunstnere har hatt liten kompetanse om byutvikling, men at dette er i ferd med å endres.

– Det er i de tidlige fasene man kan få til ting. For Borgen begynte man 10–15 år for sent. Da var avgjørelsene for lengst tatt.

Borgen, som lå i Bispegata 12, var i 20 år et av Oslos største atelier- og produksjonslokaler. Med rivningen i 2013 ble huset et symbol på mangelen av produksjonslokaler for kunstnere. Da Lønningdal i 2012 forstod at Borgen og arbeidsfellesskapet der levde på lånt tid, bestemte hun seg for å dokumentere stedet mens det fortsatt var i bruk. I boken Borgen – Et sted for kulturproduksjon, skildres arbeidet og rommene i bygningen gjennom bilde og tekst. Boka presenterer også verk laget av noen av kunstnerne.

– Disse verkene er inspirert av Borgen og området rundt, men jeg tror ikke kunstnerne begynte å lage «Borgen-kunst» fordi de skjønte at bygget ville forsvinne. Det handler nok mer om at kunstnere blir påvirket av omgivelsene sine. Det er et argument for at kunstnere også bør være i byen. Hvis kunst skal være en refleksjon over det samfunnet vi lever i, blir det veldig rart om alle kunstnerne bor på bygda og ikke har råd til å jobbe i de større byene.

Tilbake i Stavanger er situasjonen i dag litt annerledes, forteller Marit Aanestad. Hun vokste opp i Stavanger Østre bydel. I 20 år har hun som kunstner lett frem tomme, billigere lokaler, sett potensial der ingen andre gjorde det, og flyttet fra det ene rivingsprosjektet til det neste. Hun var med å dra i gang atelierhuset på Tou.

– Atelierene var svært primitive, men det har blitt veldig bra nå med det nye atelierhuset som åpnet i 2017, forteller hun, og trekker frem verdien av å være del av en organisasjon, med forhandlingsrett. Man står mye sterkere, ikke minst med tanke på å sikre en lengre leiekontrakt.

– Tryggheten som lengre kontrakter, over fem år, gir, betyr alt, sier Aanestad. – Det gir mulighet for å tenke mer langsiktig og en helt annen ro. Fellesskapet gir dessuten mulighet for kontakt med andre. Jeg blir inspirert av det.

I Oslo bruker Lønningdal samme uttrykk om å kunne arbeide et sted over lengre tid: «Det betyr alt.»

– Det gjør at man kan sette i gang med arbeid som tar tid. Man kan investere i å tilpasse lokalet til sin praksis, ha materialer og produksjonsmidler tilgjengelig. Du kan fokusere på arbeidet, og ikke logistikken som flytting krever, eller det å måtte jobbe seg inn på et sted. Å stadig måtte flytte rundt har store konsekvenser for produksjonen.

Samtidig har kulturfeltet alltid slitt med å legitimere behovet for arbeidsplasser, fordi man alltid får spørsmålet «hva gjør det for byen?» i retur.

– Hvis du kan tilby den virksomheten du holder på med som en form for ressurs, en tjeneste og et aktivitetstilbud, skaper det en vekselvirkning og verdi for lokalsamfunnet, sier Wergeland.

Samarbeid for fri kunst
I 2009 kjøpte Stavanger kommune hele bygningsmassen til gamle Tou Bryggeri. I avtalen som ble inngått, påtok kommunen seg å finansiere utbyggingen og rehabiliteringen av bygningsmassen, mot at Tou Scene sto som garantist i form av innholdsleveranser.

– Kommunen har liten erfaring med å forvalte lokaler for kunstnere, men det hadde Tou. Tou Scene hadde likevel ikke forutsetninger for å ta det store økonomiske løftet en rehabilitering medfører, og var helt avhengig av at Stavanger kommune tok grep, sier daglig leder i Tou Scene, Per Arne Alstad.

Samtidig kan ikke kommunen alene ta ansvaret for å sikre arbeidsplasser for kunstnere, det må finnes modeller utenom. Brenneriveien i Oslo er eksempel på en annen løsning. Med delt eierskap mellom eiendomsselskapet Anton B. Nilsen og kulturscenen Blå, tar kulturaktøren selv også risiko. For eiendomsselskapet representerer kulturaktøren en annen kvalitet og mangfold i porteføljen, og selskapet styrker sin profil ved å demonstrere at de får økonomi i prosjekter og sektorer andre har gitt opp. I Anton B. Nilsen har det blitt sagt at de kunne tjent mer penger på andre leietakere, men at kultur på denne måten er lønnsomt.

I Stavanger Øst var gjenbruken av de gamle industrilokalene en muliggjørende faktor. Mangelen på det samme er en feil i planleggingen av Fjordbyen, Oslo, hvor man gav opp de historiske bygningene.

– Da planene om Fjordbyen skjøt fart på 90-tallet, var man opptatt av kultur, men først og fremst kulturhistorie, hevder Wergeland.

– Hovedstrategien innen kulturbasert byutvikling den gang, var å investere i nybygg for å gi kulturnæringen et løft. Hadde en liten av del av investeringene som er brukt på nybygg, i stedet gått til å sette i stand noen av de historiske havnebygningene til produksjonsformål, hadde man sikret at flere kunstnere kunne jobbet i Fjordbyen, utdyper han.

– For kultur trengs det som regel kun enklere tilrettelegging. Det må selvsagt være forsvarlig, men det er et stort uforløst potensial i differensiering av standard.

Kulturinstitusjoner som strategiske rolle
I Bjørvika derimot var det fra starten av en enorm satsning på store kulturinstitusjoner. En satsning som for øvrig møter kritikk fra mange i den frie kunsten. En mye brukt analogi er at byggekostnadene for det nye Munchmuseet alene kunne dekket Oslo kommunes budsjett for støtte til billedkunst i over 1 000 år. Men lar satsningen seg redusere til et resultat av politikernes euforiske entusiasme over den kulturdrevne byutviklingens svulstige lovnader? Mange vil nok mene at dette heller er et sårt trengt løft for kulturinstitusjoner preget av å bli bygget etter andre verdenskrig. For disse handler det om å endelig kunne bli likeverdige andre europeiske land, som ser sine kulturinstitusjoner som strategiske både i byutvikling, og som del av nasjons- og identitetsbygging.

I Bjørvika er det gjort flere strategiske plasseringer, med Operaen, Deichmanske bibliotek og Munchmuseet – kulturinstitusjonene som spiller ulike roller og representerer ulike tilbud til byens befolkning. I tillegg er det flere gallerier her. Bjørvika er også stedet der Oslo startet, ved utgangen av Akerselva, midt i Munchs Skrik.

– Munch er en kunstner som vi har et ikonisk stolthetsforhold til på nasjonalt nivå. Det genuine med Munch, er at det er vår stemme, sier Munchmuseets direktør, Stein Olav Henrichsen.

– Munchmuseets primære oppgave er å skape interesse og kunnskap om Munch og hans kunst, og ikke minst øke kunstinteressen i samfunnet. Intensjon er å være aktuelle og relevante for stadig flere, blant annet med vekt på samtidskunst. Kulturinstitusjoner som ønsker å være relevante, må bidra til samfunnsutviklingen og ha hånden på pulsen, sier Henrichsen.

Han minner om historien for den tidlige utviklingen av Oslos havnefront, og at kulturen faktisk må reguleres inn dersom den skal ha forutsetninger for en tilstedeværelse også etter den typiske modningsfasen av et område. Da Akers mek. ble bygget ut på 80-tallet, var det Kunstneraksjonen som startet å bruke lokalene. Problemet med Aker Brygge var at området ble så attraktivt, og mange nye aktører kom til. Kulturprosjektene hadde ikke lenger råd å være der, og ble presset ut.

– Black Box var siste kulturaktør som var igjen, fordi de hadde vært smarte nok til å sikre seg en 20 års leieavtale. Da det senere ble bygget videre utover på Tjuvholmen, var man nødt til å gjøre noe, og regulerte inn Astrup Fearnley. Og da utviklingen startet på østsiden i Bjørvika dro man lærdom av historien, og erkjente nødvendigheten av å ha etablering av kulturinstitusjoner som en del av premissene, forteller Henrichsen.

– Den konkrete oppgaven for Munchmuseet i Bjørvika, er å representere avgjørende verdier i byutviklingen lokalt. I det er samtidskunst avgjørende. Samtidskunsten er det som gjør alt det andre relevant. Det er forutsetningen, og en viktig del av samfunnsutviklingen i betydningen av å utfordre alt det som er konserverende og dyrkningen av det eksisterende.

De prosessuelle verks saktegående inntog
Det overordnede ansvaret for kunstsatsingen i de nye offentlige rommene i den nye bydelen ligger hos Bjørvika Utvikling AS. Ambisjonen er å gjøre Bjørvika til et sted der ulike kunstuttrykk er tydelig tilstede og der publikum vil se og oppleve kunst på et internasjonalt nivå. De mener det er viktig å satse på både permanente og temporære uttrykk for kunst i offentligrom, fordi de fyller ulike roller og har ulike kvaliteter. Mens permanente verk er identitetsskapende for området, medfører det temporære utskifting, utvikling og nye kunstnere. Summen av dette ønsker de skal skape et byliv i Bjørvika som også vil appellere til et publikum som ikke like lett engasjeres av mer tradisjonelle kunstuttrykk. I et miljø som på sikt vil preges av stor tetthet av tunge kulturinstitusjoner, mener de dette blir særlig viktig.

Kunstprogrammet for Bjørvika har tittelen SLOW SPACE, og er inspirert av Operataket i Oslo, hvor folk spaserer og nettopp gjør sakte aktiviteter. Den kuratoriske visjonen understøttes av prinsippene om den langsomme bevegelsen, forpliktelsen til lokale ressurser, bærekraft, felles gjestfrihet og verdien av å gjøre felles erfaringer.

Anne Beate Hovind, leder for Bjørvika Utviklings kunstsatsing, påpeker viktigheten av strategisk arbeid med oppdragsgiverne.

– Hvis man skal ha fokus på å la kunstprosjekter utfolde seg over tid, i offentlig rom, er det viktig at oppdragsgiverne ser hvor krevende det er. Dersom man skal ha prosessuelle verk som vi har i Bjørvika med Losæter og Future Library, og ikke «elg i bronse», må det først etableres og deretter vernes om et reelt handlingsrom for arbeidet med kunst. Når du lar dette skje, får du effekter utover hva du kunne forestille deg.

På Losæter kan publikum dyrke jorda, delta i jordprosesjon, lære å bake brød og med plassering nær motorveien og byggeplassene presenterer prosjektet urban matproduksjon og økologi som en kunstform.

– Det utfordrer vår oppfatning av hva dette er, peker på det instinktive og naturlige ved matproduksjon, i kontrast til de fleste av næringen som ellers skal ta plass i denne bydelen.

I Future Library inviteres årlig en ny forfatter til å overrekke sitt manuskript, samtidig som det er plantet trær i Nordmarka. Først i 2114 vil manuskriptene trykkes på papiret laget av trærne, og inngå i Deichmanske bibliotek.

– Folk blir berørt på ulike måter, av ulik form for kunst, og Future Library skal vare i 100 år. Det handler mer om det eksistensielle. Det har effekter som handler om håp, sier Hovind.

Å formidle sin verdi
Kunsten er en type verdi i et samfunn som ikke gir seg selv, men som det må argumenteres for og forklares. Det handler ikke bare om verdiskapning og nyttetenkning, men om å konkretisere viktigheten av det man holder på med. Mye av teorien om kulturbasert byutvikling handler om verdier som skapes utenom kulturen selv, der kulturen ansees som et virkemiddel for å igangsette positive ting for alt mulig annet, deriblant økonomi og sosialt mangfold.

– Når det ikke var like effektivt strategisk som antatt, var man ikke så opptatt av kultur egentlig, sier Wergeland.

Her gjør prosjektene i Bjørvika et smart grep ved å si at publikum skal kunne oppleve, ikke bare se, kunst – såkalt «participatory art». De knytter seg også opp mot en megatrend i byutviklingen, nemlig grønn utvikling og grønne verdier. Ved å kombinere disse to, utfordrer de oppfatningen av, og definerer byutviklingen de selv er en del av. Prosjektene bidrar til å skape nytt innhold og mening i sammenhengen mellom byutvikling og kunst, og tar tak i en ny måte å forstå og formidle kunst, hva kunst er og hva som er verdien av den.

– Oppdragsgiverne er som regel ikke kunstkyndige, og har ganske smale forestillinger om hva kunst er og kan gjøre. Ofte har de et instrumentelt forhold til kunst, sier Hovind.

– De har ofte lite kunnskap om kunst, hvordan kunst virker, og at det er en helt annen logikk, diskurs, verdier og drivkraft enn deres egen. Jeg tar med oppdragsgiver på en dannelsesreise, hvor vi diskuterer hva kunst kan være, åpner opp, slik at handlingsrommet senere blir ganske stort. Da får vi mye bedre kvalitetsmessige diskusjoner, også om strategi, sier hun.

Tilbake i Stavanger, arbeider også Tou Scene med det litt utilgjengelige samtidsuttrykket, og for å finne innfallsvinkler som gjør at publikum oppsøker det. I Tou-visjonen står det at stedet skal være en symbiose mellom publikumslokaler og produksjonslokaler.

– Det har vært avgjørende å hele tiden ha fokus på å skape profesjonalitet og kvalitet. Vi har ønsket å avmystifisere kunsten, uten å miste det kunstfaglige, forteller daglig leder Alstad.

– Mange gratisaktiviteter rettet mot publikum var vært utslagsgivende. Det har vært viktig med nærmiljøtiltak og såkalte lavterskeltilbud, selv om jeg ikke kan fordra det ordet. Annenhver måned arrangeres det marked hvor det selges kunst og håndverk fra området, i tillegg til et bredt barne- og familieprogram og andre sosiale arrangementer rettet mot nærmiljøet. I arbeidet med å nå frem og formidle samtidsuttrykket til publikum, har vi forsøkt å kombinere mer ukjente kvalitetsuttrykk med mer tilgjengelig aktivitet.

Munchmuseet har tatt et lignende grep ute i byens offentlige rom gjennom prosjektet Munchmuseet i bevegelse, hvor samtidskunstnere presenteres i sammenheng med Munch og Stenersensamlingen.

– Kunsten tar for seg hele menneskehetens refleksjon over egne utfordringer, ideer, relasjoner. Det hjelper oss til å forstå mer av alt: naturen og kulturer vi lever i og i samspill med. Dersom vi skal skape mennesker som ikke bare eksisterer i de fysiske, men også i de intellektuelle, rom der vi lever, så er det en plikt at det gis tilgang på kunnskapen og anerkjennelsen som formidles gjennom kunsthistorien, avslutter Henrichsen.

Rom for uforutsigbarhet
De to ulike prosjektene i Stavanger Øst og Bjørvika gir oss en mulighet til å bedre forstå kunstens rolle som en del av byene, og livene, våre. Kunstens plass og rolle i byen må sikres gjennom planmessig og strategisk arbeid, og i aktivt samarbeid mellom kommune, eiendomsutviklere og kunstfeltet selv.

I Stavanger Øst klarte de å skape et reelt områdeløft, et omfattende tilbud av publikumsaktiviteter og sikre plass for kunstproduksjon. I Bjørvika har lærdommen fra historien gitt resultater ved strategisk plassering av de store kulturinstitusjonene og en klar profil for den nye bydelen. En tydelig visjon og strategisk arbeid har også her skapt rom for nyskapende kunstuttrykk, og kommet til live gjennom prosjektene Future Library og Losæter. Publikums rolle er godt integrert i disse prosjektene. I Bjørvika forsvant imidlertid det produserende samtidskunstmiljøet med Borgen. Men i Oslo er heller ikke siste ord sagt. Utviklingen av Hovinbyen øst for indre by, er på alles lepper, og kulturfeltet har her inntatt en posisjon som aktiv påvirker. En velfungerende by har rom for uforutsigbarhet.

Teksten er også publisert i vår nyeste utgivelse, “Urbanitet”.