Tullinløkka eller Vestbanen? En kort historie om tålmodighet

På slutten av det 19. århundre ble det bygget kulturbygg med den største entusiasme i Kristiania. I det 20-århundre ble kulturhus lidenskapelig diskutert i Oslo. Kulturhusboomen i dag er også et resultat av nesten 100 års ubesluttsomhet.

TTT. Ting tar tid. Noen ganger tar kulturutvikling lang tid.  Med unntak av en byggeboom på starten av 2000-tallet, og en tilsvarende iver i perioden 1850 – 1900, har det å få bygget kulturbygg i Oslo krevd en velsmurt tålmodighet.

I 1944 arvet Oslo kommune Edvard Munchs etterlatte arbeider og i 1963 stod Munchmuseet ferdig på Tøyen. Det å bygge et kulturbygg på kun 19 år må kunne regnes som enestående hurtig i Oslo.  Rolf Stenersen eller Amaldus Nielsen som gav sine kunstsamlinger til kommunen på 1930-tallet ville definitivt ment det. 60 år skulle det gå før deres samlinger var på plass i Stenersenmuseet i samme kompleks som Oslo Konserthus, et hus som for øvrig ikke ble bygget på en dag.

Og det var ikke bare museer som tok tid. I 1899 flyttet Christiania Musikkforenings Orkester inn i det nye Nationaltheatret for teater og opera med 44 musikere. Orkesteret ble nedlagt i 1919 og musikerne flyttet over til Filharmonisk Selskaps Orkester, hvis første konsert ble avholdt i den Gamle Logen 27. september 1919. I løpet av 20-tallet skred hovedstadens konsertpublikum stadig oftere opp de monumentale trappende til Universitetets Aula og i 60 år kunne de studere Edvard Munchs utsmykkinger om det mot formodning skulle være langtekkelig å høre symfonier av Beethoven, Brahms eller Brückner. Først 60 år etter stiftelsen av Filharmonisk Selskaps Orkester, i 1979, stod konserthuset i Vika ferdig.

Imidlertid var det ikke bare orkesteret som ville ut av Nationalteatret. I 1935 ble Det Norske Operafond opprettet. Det hadde som formål å støtte drift av en operascene eller å bygge en Opera i Oslo. 22 år senere ble Den Norske Opera stiftet og i 1959 gikk teppet opp for første forestilling på det midlertidige tilholdsstedet i Folketeateret. Litt over 60 år etter opprettelsen av Det Norske Operafond, i 1998, pekte en stortingsmelding på Vestbanetomten rett nedenfor konserthuset, som det optimale stedet for en ny norsk opera.

 

Fra et byutviklingsperspektiv virket Vestbanen som en nærliggende tomt. Mellom 1872 og 1982 var Vestbanen og Aker mekaniske verksted et senter for industri og transport, men i 1982 ble verkstedet nedlagt og syv år siden fulgte jernbanen etter. I 1990 var allerede den nye økonomien med kjøpesenter og kontorer i full sving på Aker Brygge og hva kunne være bedre enn å legge til kultur. Stortingsmelding nummer 37 skrev dermed:

«Vestbaneområdet vil kunne tilby Operaen et levende bysentrum som kan bringe liv rundt de i stor grad innadvendte funksjonene som operavirksomheten rommer. Ved å legge operahuset til et slikt miljø vil institusjonen kunne integreres i en stor og etablert kultur- og underholdningssammenheng. Ved å plassere nybygget i hjertet av hovedstaden framheves også institusjonens nasjonale karakter».

Nasjonalgalleriet har for lite plass
Samtidig som Filharmoniske Selskaps Orkester og Det Norske Operafond kjempet for nye bygg led hovedstadens kunstmuseer av plassmangel. Nationalmuseet ble stiftet i 1837 og under Oslos forrige kulturelle byggeboom stod Nasjonalgalleriet ferdig på Tullinløkka i 1882. Det ble utvidet i 1907, 1924 og tilslutt i med Munch-salen i 1937. Allikevel ble det relativt raskt trangt for statens kunstsamling.

– Allerede på slutten av 30-tallet var museet fullt forteller kunsthistoriker Steinar Gjessing.  Den gang ble det foreslått å utvide ved å reise et funkisbygg mellom Historisk museum og Nasjonalgalleriet, men så kom krigen, og i etterkrigstiden var det gjenoppbygning av landet som gjaldt.

Det var derfor først våren 1972 at det ble utlyst en arkitektkonkurranse. Hele 50 forslag ble innlevert til fristen i oktober. Syv ble premiert og Lund + Slaatto vant. Arkitektene må kunne regnes som datidens stjernearkitekter. I løpet av 1972-73 vant de tre prestisjefulle arkitektkonkurranser i Oslo sentrum. Utvidelse av Nationaltheatret, nytt hovedsete for Norges Bank pluss konkurransen om Tullinløkka. I ettertid skulle det vise seg at begge kulturprosjektene skulle havarere.  Fra før stod de bak Asker rådhus (1964), St. Hallvard kirke og kloster på Enerhaugen i Oslo (1966) og Chateau Neuf (1971). Tidligere direktør ved Arkitekturmuseet Ulf Grønvold skriver i tidsskriftet «Kunst og kultur» at intet annet norsk arkitektkontor vant like mange konkurranser i løpet av så kort tid. Det skyldtes kontorets dyktighet i å analysere oppgaven og tomten, men også at de var de fremste representantene for strukturalismen.

I arkitekturen betyr strukturalismen å sette samme moduler, eller like byggeelementer, etter en fastlagt struktur. Et hovedmål er å skape maksimal fleksibilitet i bruken av arealene og maksimal utvidelsesmulighet og samtidig presse ned kostnader siden det blir mulig med industriell produksjon av like bygningselementer.

Lund og Slaattos førstepremieutkast ser ut til å ha blitt tatt godt imot.  Deres forslag til et nytt nasjonalgalleri ble imidlertid skrinlagt, både på grunn av for tett utnyttelse av Tullinløkka og fordi kulturminister Einar Førde valgte å prioritere nybygg til en annen forkommen kulturinstitusjon.  Det Norske Teatret ble stiftet i 1912 etter initiativ fra Edvard Drabløs og Hulda Garborg for og «føra fram spelstykke på norsk mål, normalmål eller dialekt». De første årene holdt teatret hus i teatersalen hos Bondeungdomslaget i Oslo, siden flyttet det til det nedlagte teateret Casino i Stortingsgata 16. 72 år etter stiftelsen flyttet Det Norske Teatret inn et nytt bygg i Kristian IVs gate.  De besøkende i det nye teateret var velsignet med en stor parkeringsplass 100 meter unna, på Tullinløkka, bak Nasjonalgalleriet.

I 1986 ble det lanserte en idé om mindre paviljong langs Kristian Augusts gate, skulpturpark i midten og under parken en parkeringsplass for 500 biler. Forslaget fikk ingen tilslutning. Det var på dette tidspunktet at Knut Berg som var direktør for Nasjonalgalleriet, forstod at han måtte tenke nytt.

Stiftelse av museet for samtidskunst
Knut Bergs store grep var å begynne å arbeide for et museum for samtidskunst forteller Steinar Gjessing.

– Jeg oppfattet det som om Knut Berg forstod at utvidelsen på Tullinløkka foreløpig måtte legges på is. Istedenfor begynte han arbeide med å opprette en separat samling for samtidskunst.

I 1987 ble Museet for samtidskunst opprettet. Direktør Jan Brochmann ble i 1988 ansatt og Riksgalleriet ble en del av Museet for samtidskunst som en egen avdeling for ambulerende kunstformidling.

– Så ble den gamle bankbygningen til Norges Bank var fraflyttet, og Berg benyttet det tomme lokalet som brekkstang. Det kunne midlertid brukes som museum. Samtidig var det en måte å få staten til å innse at det var behov for et nytt museum.

Gjessing forteller at da han begynte i 1988 holdt staben til i Riksgalleriet gamle lokaler på Fornebu. Sommeren 1989 flyttet de inn i den gamle bankbygningen i kvadraturen.

– Museet åpnet januar 1990 og var da en fristilt institusjon i forhold til Nasjonalgalleriet. Avtalen var at all kunst laget etter 1945 skulle overføres som et deponi til det nye museet, men at hvert 25 år skulle den eldste kunsten tilbakeføres til Nasjonalgalleriet.

Staten hadde opprettet det første nye kunstmuseet i Oslo siden 1837. Som Det Norske Teatret, Oslo-Filharmonien og Den Norske Opera & Ballett startet de sin karriere i midlertidig lokaler.

Ny konkurranse og krangel uten sidestykke
Året er 1990 og Museet for samtidskunst har åpnet. Nasjonalgalleriet har fått litt pusterom. Imidlertid lider Historisk museum av plassmangel og vil satse på å dekke sine behov på Tullinløkka. 21 år etter at Lund + Slaatto hadde vunnet konkurransen på Tullinløkka tok kulturminister Åse Kleveland og kirke-, utdannings og forskningsminister Gudmund Hernes initiativ til å få fortgang i museumsbygning på tomten som kan romme både Nasjonalgalleriet og Historisk museum.

Sommeren 1995 ble det utlyst ny konkurranse med frist til desember. Det kom inn 60 forslag. I følge juryen var ingen tilfredsstillende. Tre av bidragene fikk beskjed om å bearbeide sine skisser og i februar 1996 vant Telje-Torp-Aasen. Arkitektkontoret hadde året før vunnet konkurransen om et nytt universitetsbygg på Blindern, og deres forslag til nytt nasjonalgalleri lå tett opp til biblioteket som var under bygging. Ulf Grønvold påpeker at som på universitetsbiblioteket ga den planlagte søylerekken på Nasjonalgalleriet sterke assosiasjoner til den tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel på Altes Museum i Berlin. Prosjektet ble heller ikke bygd forteller han.

– For det første blir det en mediedebatt uten sidestykke. Kåre Willoch, Peter Butenschøn og en hel del debattanter bosatt i Bærum og på Vestkanten i Oslo engasjerte seg for å få laget park på Tullinløkka.

Våren 1997 får imidlertid debatten en ny omdreining og denne gangen handler det om stil.

– Petter Olsen og Byens Fornyelse var et klassisistisk forslag til nytt museum. Etter det ble det en ren stildebatt mellom modernisme eller klassisisme.

Stildebatten, eller debatten om smak, kan minne om den debatten som kom ved lanseringen av Lambda, da det dreiet seg om man likte knekken eller arkitekturen, men ifølge Grønvold ble debatten i 1997 mer intens.

– Prosjektet svekkes da Åse Kleveland går av som kulturminister og Gudmund Hernes blir sosialminister. Initiativtagerne bak museet på Tullinløkka forsvinner.

Og som ikke dette er nok undergraver byråkratene i Kulturdepartementet prosjektet.

– I det nye prosjektet ville Nasjonalgalleriet få halve bygget. Nå har imidlertid byråkratene begynt å tenke på å slå sammen de forskjellige museene.

Departementet vet at det er andre museer i Oslo som Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet som trenger nye lokaler.

– Hvis alle museene i Oslo trenger nye bygg vil de havne bak et nytt bygg et annet sted i landet på prioriteringslisten. Samtidig har det flere ganger vært forsøkt å bygge et nytt Nasjonalgalleriet, men problemet virker ikke presserende nok.  Grepet med å slå sammen museene til et nytt nasjonalmuseum gjør at problemet blir mye større. Slik sikres det at et nytt museumsbygg kommer øverst på prioriteringslisten.

I 2003 ble Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design stiftet. Det inneholdt Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet og Museet for samtidskunst. I 2004 er det ansatt ny direktør. Sune Nordgren heter han. Og han er en optimistisk mann. Da tidsskriftet «Arkitektnytt» spør ham om det snart blir utlyst en ny arkitekturkonkurranse på Tullinløkka uttaler han i mars 2004.

«Alt tyder på det, og jeg håper det skjer i høst med sommeren 2005 som sannsynlig tidspunkt for kunngjøring av vinnerprosjektet».

Norgrens optimisme var ikke uten grunn, for nå var situasjonen endret forteller Grønvold både med tanke på tomt og museum.

– Kulturhistorisk museum skal til Bjørvika og Historisk museum frigjøres. Da kan Nasjonalmuseet få hele Tullinløkka, ikke en delt løsning. I tillegg har staten hørt på kritikken fra forrige konkurranse om at Tullinløkka ble bygget for tett. Derfor har staten, gjennom Statsbygg, kjøpt et par bygninger i Kristian Augusts gate som skal kunne brukes til museum.

Grønvold er selv med på å skrive programmet for arkitektkonkurransen. Alt er klart og gruppen utover 2006 og 2007 spør stadig flere i museet hvorfor det ikke skjer noe.

Til Vestbanen
Åtte år før Ulf Grønvold undret seg over hvorfor det ikke blir utlyst en arkitektkonkurranse på Tullinløkka, havarerte kulturminister Anne Enger tidligere gift Lahnsteins plan om å få bygget en opera på Vestbanen. Hovedstaden hadde en annen jernbanestasjon, Sentralbanestasjonen, hvis nabolag også hadde et behov for byutvikling. Dermed ble plasseringen av operaen til en konflikt på Stortinget og siden Fremskrittspartiet ikke ønsket en opera i det hele tatt fikk ikke regjeringen flertall for å bygge en opera på Vestbanen i 1998. I juni 2002 ble det bestemt at Operaen skulle bygges i Bjørvika. Med næringsklyngen på Aker Brygge fra 2005 vokste utover mot Tjuvholmen ble Vestbanetomten liggende som et åpent sår midt i sentrum.

Dette problemet forsøkte Oslo kommune å løse. 9. mai 2001 gikk et samlet Oslo bystyre inn for å plassere det nye Deichmanske hovedbibliotek på Vestbanetomten. I tillegg skal det bygges en kino med 20 saler og Stenersenmuseet, som har ligget i underetasjen i Oslo Konserthus, inn i lokalet. Kommunen har ikke kapasitet til å gjennomføre arkitektkonkurransen og det ender opp med å be Statsbygg gjøre jobben. Hovedsakelig er det internasjonale arkitekter som blir invitert til å delta i konkurransen. Det nederlandske arkitektkontoret OMA vinner i juni 2002. Året etter er journalist Lotte Sandberg begeistret i Aftenposten. 

«Den nye kunnskapsøkonomien har høy prioritet – også i Norge. Suksessen for OMAs Seattle-bibliotek bærer bud om at Deichmanske bibliotek på Vestbanen, tegnet av samme arkitektkontor, kan bli et unikt bidrag til fremtidens Oslo».

Allikevel blir det nye hotellet utskjelt og i 2005 går byrådet inn for å flytte Munchmuseet inn på hotelltomten sammen med Deichmanske og Stenersenmuseet.  Så sent som i april 2007 kjøper Oslo kommune Vestbanetomta av Statsbygg. Allikevel er det tydelig at Oslo kommunes byggeprosjekt på Vestbanen ikke går på skinner. Et år etter i mai 2008, kjøper staten tilbake tomten og 28. mai 2008 sender Kulturdepartementet ut en pressemelding om at staten vurderer et samlet nybygg for Nasjonalmuseet på Vestbanen.

– I dag tror jeg grunnen til at det ikke ble noe arkitektkonkurranse på Tullinløkka var at egentlig lette kulturminister Trond Giske etter et bedre alternativ forteller Grønvold.

I februar 2009 kommer utredningen som anbefaler en samlokalisering på Vestbanen.  Samme dag offentliggjøres det at museet skal bygges på Vestbanen.

Grønvold mener Vestbanen var en klart bedre tomt for Nasjonalmuseet.

– For det første var det en tomt, ikke to, noe som gjorde det mulig å utvikle museet horisontalt. På Tullinløkka var problemet at Bislettbekken gikk i kulvert under Kristian Augusts gate – så for å komme mellom de to tomtene – på Tullinløkka og Kristian Augusts gate måtte man enten bygge en bro over veien, eller grave seg ned under bekken.

Høsten 2010 vant det tyske arkitektkontoret Kleihues + Schuwerk den internasjonale arkitektkonkurransen. Av totalt 237 utkast som ble sendt inn fra arkitekturkontorer verden over, valgte juryen ut seks forslag som skulle videreutvikles.

Ulf Grønvold mener Kleihues + Schuwerks innspill var klart best.

– Det hadde en bedre forståelse av situasjonen og bedre planløsninger. Et eksempel er at publikum kommer inn foran og lastebilene kommer inn bak. Det er to etasjer foran og det tar hensyn til stasjonsbygningene. Jeg ser på det som et lavmælt monumentalbygg.  

Inspirasjonen til bygget har arkitektene funnet i fortiden. De har studert en arkitekt som satte sitt preg på Oslo under den forrige byggeboomen på slutten av 1800-tallet, en annen arkitekt som tegnet det samme bygget i Berlin og Havanna og en ikke minst en mann som elsker stein.  Ting tar tid. Å utvikle kulturen kan ta veldig lang tid.