Hovedlinjen av nordiske kunstnere på slutten av 1800-tallet hentet inspirasjon og lærdom fra Frankrike. Kristian Zahrtmanns malerskole i København brøt det franske hegemoniet og inspirerte en generasjon norske malere på 1880- og 90-tallet.
Kristian_Zahrtmann, “Dronning Christina i Palazzo Corsini (1908)
«Man merker snart, han er den fine og dannede mann, hvad alltid også hans korrektur er preget av», skrev den unge August Eiebakke i et brev til Andreas Aubert i 1892, straks etter at han hadde begynt å følge den danske kunstneren Kristian Zahrtmanns undervisning i København. Vi skal merke oss hvilke ord han omtaler sin lærer med, fin – og dannet.
Eiebakke var ingen nybegynner i kunstnerfaget, allerede i 1887 debuterte han på Statens årlige utstilling og det første salget til Nasjonalgalleriet hadde skjedd med Anretning i 1891. I lærebagasjen bar han både studier fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og korreksjoner av Christian Krohg, Hans Heyerdahl og Eilif Peterssen. Allikevel er hans første reaksjon Zahrtmanns nærvær en opplevelse av å delta på noe som er fint, og dannet.
Til samme tid begynte Harald Sohlberg, Wilhelm Wetlesen, Oluf Wold Torne og Thorvald Torgersen å følge Zahrtmanns undervisning. Noen år senere – i 1901 – kunne Erichsen skrive, såpass høystemt at det grenser til det parodiske, til Erik Werenskiold: «De vil være enig i at man ikke kan være takknemlig nok for å få leve sammen med et så betydelig menneske. Zahrtmann er efter min mening en av de betydeligste kunstnere og mennesker i moderne tid». Det er altså grunn til å tro at opplevelsene hos Zahrtmann i København var av et helt annet kaliber enn hva opplevde på Askim eller i Trondheim på slutten av 1800-tallet.
Norsk kunsts behov for dannelse
Da de fem nordmennene ankom Kunstnernes Studieskole, som Zahrtmann overtok fra Frans Schwartz i 1885, var ikke lenger det franske friluftsmaleriet grunnlaget for undervisningen. Opplæringen var endret til en mer klassisistisk retning, med betoning av italiensk og gresk kunst. Harald Sohlbergs var ikke begeistret: «Aldri har jeg truffet så lite av umiddelbarhet samlet på ett atelier, aldri så lite lampefeber, når man begynte på sitt arbeide. Derfor heller ikke noe feiltrin, gudbevares! Men heller aldri noe voldsomt, henførende godt – det borgerlige brave, altså som jeg synes i så høi grad særpreger danskene». Det er altså ingen gnist, lyst, spill! Dermed forstår vi kanskje litt hva som foregikk nede hos Zahrtmann, først fortalt med glede av Eiebakke, dernest med forakt hos Sohlberg: «Dannelse».
Og det var heller ikke entydig. Den unge Wold Torne kritiserte Eilif Peterssen med «Uff, han var så akademisk i sine uttalelser» og legger til at både han og Wetlesen «fikk påpakning for impresjonisme». Så altså er Peterssen for akademisk, og de unge for impresjonistiske? Allikevel bærer det nedover til København for å bruke surt tjente penger for å følge en lærer som kan gi dem noe som ikke finnes i Kristiania?
Thorvald Erichsen, “Interiør fra København”, (1900) Nasjonalmuseet, Billedkunstsamlingene
Det er naturligvis ikke slik at de norske malerne som gav undervisning ikke innehadde dannelse. Det vil være en grov misforståelse. Men norsk kunsts historie er langt smalere enn hva danskenes er, og den generasjon som satte sitt preg på den store blomstringen som skjedde i 1880-årene, utøvet alle kunst med en misjon – det kan være å anskueliggjøre noe virkelig, som hos Frits Thaulow, peke på skjevheter i samfunnet, som hos Krohg, styrke nasjonens bilde, som hos Werenskiold – eller litt senere – presentere mennesket slik det er, som hos Munch. Billedkunst som øvelse i dannelse var ikke et typisk norsk fenomen og det trengtes for en ny generasjon kunstnere, som skulle gjøre seg gjeldende i et lite land, med et enda mindre kunstmarked, som ble preget av en kunstnerisk gullalder som skulle vare frem til i dag. Dannelsen kunne være en nøkkel til å skape noe nytt.
Kristian Zahrtmann kjente godt til norsk kunst. Han hadde fulgt han den norske kunstneren Fredrik Colletts såkalte «Hulekompagniet» i Vilhelm Kyhns atelier, der kunstnere eksperimenterte med å studere aktmodeller – og dernest samme modell påkledd i forskjellige kostymer. Han maktet å leve seg inn i historiske begivenheter, og særlig i livet datter til Christian IV Leonora Christina, som giftet seg med Corfitz Ulfeldt, en skikkelse mange kjenner fra Eilif Peterssens bilder. Leonora Christina ble en livslang fascinasjon for Zahrtmann. Så utstrakt at det gav materiale for en separatutstilling i Den Hirschprungske Samling i 2006. Likeså sterk ble avhengighetsforholdet til det Italia han møtte for første gang med egne øyne i 1875.
Kristian Zahrtmann, “Leonora Christina i Blåtårn Kvinde laver sig et øllebrød” (1896)
Interessen for det historiske
Historisk forståelse, bevissthet, kunnskap og interesse er å regne blant dannelsens bestanddeler. Det er interessant å se Zahrtmann-skolen i lys av Ellen Keys pedagogiske idéer om hvordan undervisningen skal virke «dannende» for elevene. Hun anvender det svenske ordet bildning, som er avledet av det tyske Bildung. Key hadde ennå ikke utgitt sitt hovedverk Barnets århundrade, som kom på svensk i 1901 og siden er oversatt til mange språk. I sin samtid ble hun regnet som en del av den moderne bevegelsen – som Georg Brandes eller Henrik Ibsen, hvis tenkning har hatt virkning helt frem til vår tid.
Keys kritiserte i et foredrag holdt i Stockholms allmänna kvinnoklubb 17. januar 1897 den tendens til at undervisning ikke gav elevene en tilstrekkelig dannelse: «I stället för det innerliga samband med mänskligheten och samtiden, som borde vara skolans resultat, ser man hos den ungdom, som utgår från skolsalarna, en ifrig stäfvan att inpassa alla mötande erfarenheter i abstrakta kategorier.Hvad denna ungdom framför allt saknar, det är just den äkta ildning, hvilken medför en djup humanitet, ger förmågen att erkänna det goda hos olika tänkande och att förstå det lefvande lifvets mångskiftande företeelser.»
En god lærer har som oppgave å rettlede elevene ut ifra de forutsetninger og evner de har, utbedre mangler og styrke verdifulle sider, men aldri å skape en blindkopi av seg selv. Mest uttalt var Matisses skepsis til malere som tok hans lett kopierbare form, før de kjente hans årsaker til at formen var slik. Jeg avholder med fra en generell karakteristikk av Zahrtmanns elever i denne sammenheng, men støtter meg på Reidar Revold, som kort og greit skrev miljøet «imøtekom et behov hos de unge romantikere».
Interessen for det historiske maleriet sammenfaller også med Keys idéer om bestanddeler i en dannelse, for «historien lämnar rik näring åt den inre åskådningen genom bilder ur människanns lif under olika tider och ger tillfällen til ‘en etisk kategoribildning af mångfaldig art samt ett uppvisande af förhållandet mellan orsak och värkan i samhällslifvet – såleds i lefvande material’». Den interesse Zahrtmann viste et utvalg historiske begivenheter gjennom hele sitt kunstnerskap gav grunnlag for å formidle relevante livserfaringer, også om de var foregått i en forgangen tid. Dette er også i tråd med hva Ellen Key hevder at man skal tilstrebe, for «förmål borde hafva blifvit värkliga lifsvärden, hvilka satte såväl känsla som handlingskraft i rörelse, värden att lefva af och lefva för i djupare mening, än man lefver af och för det dagliga brödet.».
Dersom vi – i en slik overflatisk lesning av Ellen Key – ser noen grunntrekk ved hennes pedagogiske syn, ser vi samtidig at Zahrtmann i sin kunst, og da antakelig i sin lærergjerning, deler hennes perspektiver på den samme dannelse som Eiebakke formulerte at han søkte – og fant – hos Zahrtmann.
Dannet korrektur – ikke udannet kritikk
Den danske maleren Johannes Larsen har berettet om hvordan undervisningen foregikk: «Skoletiden om formiddagen fra ni til tretten var helliget studiet af de antikke figurer eller maleri efter nøgen model. Fra klokken tretten til femten og om aftenen fra atten til en og tyve var der portrætmodel eller nøgen model til disposition». Så nøkternt kan man også beskrive skolesituasjonen! Dette er opplysninger som gir oss et innblikk i den daglige rutine for de mange kunstnerne som søkte til Zahrtmanns skole. Det er beregnet at over 50 norske elever fulgte skolen, for kortere eller lengre perioder. At de studerte antikkens formspråk er vel ikke så oppsiktsvekkende, heller ikke at de studerte levende modeller. Det er kanskje ikke heri Zahrtmanns skole adskiller seg fra andre skoler unge malere kunne tilslutte seg i denne tiden.
Om korreksjonen fra Zahrtmann foreligger mange beretninger, og de er ikke alle sammen blide. Sohlberg hadde en negative holdning til skolen og Thorvald Erichsens en høy vurdering av Zahrtmanns person, men om hans undervisning var også Erichsen kritisk etter sitt første opphold «alle slette egenskaper ved vår retning er blitt fremelsket, og det har vært omgivelser som ikke har bekjempet dem». Med dette mener nok Erichsen at Zahrtmanns korrektur var altfor mild. Ikke desto mindre befant Erichsen seg igjen som elev ved skolen vinteren 1899-1900.
Om anlegget for dannelse har Ellen Key skrevet at det «är framför allt med aningen och känslan, man förnimmer hvar detta anlag finnes eller saknas och .. som alla naturens gåfvor – utvecklas eller undertryckas». Hva Zahrtmann var for enkelte elevs utvikling har Kristofer Sinding-Larsen beskrevet: «Den unge kunstner som hadde den lykke å lære Zahrtmann å kjenne, kunde ikke undgå å berikes og anspores til å søke å yde noe verdifullt. Hans helt igjennem fornemme personlighet, absolutte kunstneriske redelighet og lett fengelige begeistring for alt skjønt skapt av ånd, men først og sist hans helt fanatiske kjærlighet til menneskene måtte rive alle med som møtte ham». I et slikt menneskesyn ligger det ikke nettopp å kritisere den enkelte så sterkt som den purunge Erichsen kanskje søkte? Dietrich Scwanitz skrev i sin bok Bildung (no. Dannelse) at «dannelse er evnen til å delta i samtalen med kultiverte mennesker uten at det virker ubehagelig». Det ble da altså kanskje for mye behagelig i omgangen med læreren, til at konditorsønnen fra Trondheim opplevde en skikkelig skolesituasjon!
Norske elever
Det var et 50-talls norske elever som gjestet Zahrtmanns skole i den tiden den var i drift, noen – som Halfdan Egedius, Thorstein Torsteinson, Hans Ødegaard, Bernhard Folkestad, Valentin Kielland og Gustav Lærum – bare for en kort periode. Andre – som August Eiebakke, Thorvald Erichsen, Berhard Hinna, August Jacobsen, Per Deberitz og Wilhelm Wetlesen – hadde flere og lengre opphold ved skolen. For disse må Zahrtmann ha representert et markant alternativ til øvrige kunstnerdrevne tilbud som fantes. Mange av skolens elever kunne også bli med læreren på italienske reiser.
Thorvald Erichsen, “Malerne Oluf Wold-Torne og Alfred Hauge” (1894) Nasjonalmuseet, Billedkunstsamlingene
I den lille fjellbyen Civita d’Antino (Abrusso) var Zahrtmann siden 1902 utnevnt til æresborger. Sinding-Larsen har berettet om «De unge piker som gikk til og fra brønnen som lå utenfor byen, med vannet i concaer (bronsekar) på hodet, bøndene som gikk til og fra arbeidet i vignene, hyrdene med sine geiter og svin, oksene som ble drevet ut til terskeplassen, og i vinhøstens tid kvinnene som kom med kurv på hodet bugnende av druer. Og over vinmarkene hevende sig til alle sider de deilige, blånende fjell».
Känsligheten förfinad
Det italienske folkelivet, slik vi kjenner det fra billedkunsten, bærer i seg en fortelling om kontinuitet, som adskiller seg fra den modernismen som kjennetegner «det moderne gjennombrudd», der Georg Brandes i 1870-årene hadde initiert at kunstens oppgave var å vende seg mot samtiden – og dens problemer. Således ble Zahrtmann et alternativ som ble et viktig utgangspunkt for en rekke malere. Ikke minst fordi ingen av dem endte med å likne sin lærer. Eller som Ellen Key formulerte det: «Och som följd af känslans och fantasiens utveckling borde temperamentet vara fördjupat, karaktären förädlad, känsligheten förfinad, smaken odlad, njutningsförmågan uppöfvad».
Anvendt litteratur:
Henning Gran. «Omkring et semester hos Zahrtmann». Oslo: Kunst og kultur, 1950.
Kristofer Sinding-Larsen: «Kristian Zahrtmann». Oslo: Kunst og kultur, 1936.
Ellen Key. Bildning. Några synspunkter. Studentföreningen Verdandis småskrifter, 67.
Stockholm: Bonniers förlag, 1897
(tilgjengelig på https://littearturbanken.se/forfattare/KeyE/titlar/Bildning/)
Dietrich Schwanitz. Dannelse. Oslo: Pax Forlag, 2002.
Gabriel Scott. «August Jacobsen». Oslo: Kunst og kultur, 1948.
Leo Swane. Fire fyenske Malere. Poul S. Christiansen. Fritz Syberg. Johannes Larsen. Peter Hansen. Odense: Flensteds forlag, 1946.