Kunstmuseenes valg

Er kunstmuseene for elitære og ekskluderende for det store publikum? Og gjør museene som konsekvens seg selv uaktuelle ved å forsøke å bli aktuelle? Vi har snakket med museumsdirektør Erlend Høyersten, kunsthistorikerne Dag Solhjell og Øivind Storm Bjerke, museolog Per Magnus Sandsmark og Anders Bjørnsen i Sparebankstiftelsen for å se om de kan buste noen av mytene om kunstmuseet.

Hun var ikke begeistret, Juno, da hun oppdaget at den vakre Latona var blitt gravid. Faren til Latonas barn var ingen annen enn Junos ektemann, Jupiter. Derfor var det kanskje ikke så underlig at Juno forbannet Latona. Hun fikk ikke lov til å føde på «terra firma» (fast land), ei heller på en øy. Latona måtte derfor lete etter et alternativt sted å føde. På sin vandring fant hun den flytende øya Delos, som hverken var fastland eller en sedvanlig øy. Der fødte hun.

Først ble Diana født. I følge mytologien gikk den fødselen lett. Den neste var det verre med. Diana måtte faktisk støtte sin mor da hun fødte Apollon. Kunstens guddom fikk en trang fødsel.

I ettertid gikk det lettere for Apollon. Den mytologiske guden har blitt elsket av kunstnere fra antikken til nyklassisismen. De hugget ham ut i marmor eller malte ham i store malerier og fresker. Enhver kunsthistoriestudent vil ha studert minst tre monumentale verk med Apollon som hovedperson: Berninis Apollon og Dafne, Apollon Belvedere og Raphaels Parnasset, der guden er omgitt av musene og utvalgte poeter.

Gjennom kunsten har Apollon blitt udødelig. Også i utallige andre verk spiller Apollon på en lyre, ofte omringet av musene. Det mest sannsynlige stedet å treffe på ham er på et kunsthistorisk museum – og ordet museum kommer nettopp fra det greske ordet mouseíon, «tempel for musene» . Men kunstens gud virker fjern for det moderne mennesket.

Det hellige verket
– Jeg tror nok mange i dag ser museet som en slags sekularisert helligdom. Det er noe spirituelt vi søker der inne. Og hvis vi besøker et museum og ikke finner noe mystisk der – da blir vi skuffet, sier professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke.

International Council of Museums (ICOM) sin definisjon av et kunstmuseum lyder: «Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materielle vitnesbyrd om mennesker og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøyemed». Dette gjelder alle museer, men Storm Bjerke mener det er en forskjell mellom natur- og kulturhistoriske museer på den ene siden, og kunstmuseer på den andre.

– Min oppfatning er at den største forskjellen på et kunstmuseum og andre typer museer, er at på kunstmuseet vektlegger man objektets estetiske kvalitet, mens ellers vektlegges objektet som dokumentasjon. Ser du et maleri på folkemuseet regner du ikke med at det er et mesterverk, men dokumenterer noe interessant, men på Nasjonalmuseet forventer vi det.

Kunstsosiolog Dag Solhjell deler Storm Bjerkes synspunkt:

– Hvis du går inn i et historisk museum, ser du verk som ikke er laget for å stilles ut. En sko ble ikke laget for å vises i en monter. Idet du går inn i et kunstmuseum ser du derimot verk som er laget for å bli vist. Helt siden kunstmuseene oppstod ved århundreskiftet 1800-1900-tallet, har det gjeveste for et kunstverk vært å bli vist på et museum.

Men det betyr ikke nødvendigvis at enkeltverket er alt. Storm Bjerke forteller om boken “Hvad er et kunstmuseum i dag?” av den danske forfatteren Poul Ferland, der forfatteren ser på kunstmuseets hovedoppgave som å trekke frem den estetiske verdien i et spesifikt verk.

– Du vet, da rykker det i meg, for jeg vil jo mene at noe av det interessante ved et kunstmuseum er sammenstillingene av verkene – framfor det enkelte verket isolert sett.

Dag Solhjell kunne ikke være mer enig, og sier at det klassiske kunstmuseet forsøker å fortelle en hel historie fra start til slutt, og at denne noen ganger også gjenspeiles i utstillingsarkitekturen. Han trekker frem Nasjonalgalleriet i Oslo som et eksempel, bygget opp som en rundgang der tilskueren starter ved begynnelsen av kunsthistorien, og blir presentert for mesterverk etter mesterverk i vandringen opp mot vår tid.

– Mange historiske kunstmuseer har også relieffer av kjente kunstnere på fasaden, fortsetter Solhjell. – Eksempler er Raphael, Rubens, Reni, Rembrandt eller Carrachi, Caravaggio eller Canova. Slik bygger kunstmuseene opp under kunstnermyten om det enestående geniet.

Det elitære kunstmuseet
Per Magnus Sandsmark er museolog. I disse dager holder han på med en bok om glemte gjenstander på kulturhistoriske museer.

– Jeg synes kunstmuseene i stor grad lever opp til myten om at de er litt distanserte fra folk flest. Svært ofte forklares ikke verkene eller hvorfor museet lager akkurat den utstillingen på akkurat dette tidspunktet på en måte som folk flest forstår, sier Sandsmark.

– Blant en stor del av publikum vil et kunstmuseum oppfattes som noe som er fjernt, enten i tid, tema eller uttrykk. Et museum viser enten gammel kunst i gullramme eller moderne kunst med et krevende uttrykk.

Det betyr imidlertid ikke at han tror museene forsøker å være ekskluderende.

– Min personlige oppfatning er at kunstmuseene er veldig opptatte av å tekkes publikum, samtidig som de også vil tekkes kunstfeltet. Men de to behovene klarer de ikke helt å balansere.

Erlend Høyersten, direktør ved ARoS kunstmuseum i Århus, sier seg enig:

– Den store utfordringen i Norge er at det virker som det er en motsetning mellom publikumssuksess og kunstnerisk suksess. Idet du blir opptatt av å trekke flest mulig til museet, blir du ofte sett på som «folkelig» eller som populist.

Han undres på om museene selv både tror på og bekrefter myten om at det er en konflikt mellom god kunst og et stort publikum.

– Det er selvsagt en myte, men jeg mener museene lever opp til den. Hvorfor tror du ellers de fleste museene stiller ut de samme kunstnerne? De velger den kunstneriske kanon fremfor publikum.

Storm Bjerke mener dette ofte fører til en konflikt innad i museet. På den ene siden finner man de tradisjonelle stemmene, de som vil vektlegge kunsten, estetikken og at verkene presenteres i en historisk kontekst. Disse er ikke alltid særlig opptatt av tilgjengeliggjøring og formidling. På motsatt side finnes de som ønsker at museet skal være aktivt i samfunnsdebatten. Denne konflikten er lite omtalt, og den er uforløst.

Ved Norsk Museumsforbund er direktør Liv Ramskjær til dels enig med problemene de tre herrene trekker frem.

– Jeg tror i alle fall at en del publikum har tydelige oppfatninger om at kunstmuseene er mindre tilgjengelige og mer krevende å forstå enn de kulturhistoriske museene.

Hun forteller at kunstmuseene sliter mer med merkelappen «elitistisk» enn andre type museer.

– Samtidig opplever jeg at kunstmuseene er opptatt av å forsøke å nå andre typer besøkende enn bare de som tradisjonelt har utgjort kjernepublikummet, og at de med valg av utstillinger og vinklinger av disse ønsker å treffe nye grupper. Slik sett kan en kanskje si at kunstmuseene har et bevisst forhold til myten om seg selv som lukkede, og ønsker å nyansere den.

Behovet for nytt image
Storm Bjerke observerer også at museene ønsker å nyansere sine profiler.

– Det finnes helt opplagt et ønske om å redefinere hvordan et kunstmuseum oppfattes. De ønsker ikke å fremstå som trege og gamle. Derimot vil de fremstå som aktuelle, sier Storm Bjerke.

Han mener museene bevisst prøver å fjerne seg fra den rene historiseringen, og første gang han merket det var da han begynte å arbeide som intendant ved hva som den gang var Trondhjems Kunstforening / Trøndelag Kunstgalleri for snart 30 år siden.

– Da ble det sagt veldig tydelig at «vi skal ikke være et slikt støvete museum». Nå er det etablert flere kunsthaller som vektlegger aktuell samtidskunst, men samtidig forsøker enkelte museer å være vel så mye kunsthall som museum.

– Under Sune Nordgren på Nasjonalgalleriet fikk du nesten følelsen av at museet var psykotisk opptatt av å være aktuelt, mener Storm Bjerke.

Anders Bjørnsen, direktør for kunstsamlingen til Sparebankstiftelsen DNB mener at ønsket om aktualitet har ført til en feiloppfatning hos enkelte kunstmuseer:

– Det er nok mange som mener at det er nødvendig å hele tiden aktualisere museene, at det er svært viktig å komme inn i nye bygg og fremstå som moderne for å treffe publikum. Det er ikke riktig. Hvis publikum bare presenteres for gode utstillinger, så kommer de.

Solhjell er enig.

– Det er jo noen kunstnere som har en magisk tiltrekning på folk uansett.

Er historie historie?
Hvorfor dette fokuset på nyhetsverdi?
– Jeg tror det kommer av en angst for å «bli historie». Derfor er vi opptatt av nyhetsverdien. Den kan faktisk være lammende. Det underlige er jo at nyheter får jeg hele tiden, men jeg får ikke se god kunst så ofte.
En konsekvens av den dalende interessen for fortiden mener Storm Bjerke er at museene blir mindre opptatt av samlingene sine.

– Det er lite forskning på samlingene i seg selv. Hvordan samlingen er bygget opp, hva som mangler, eller såkalte nøkkelverk. Det som er av forskning, er som oftest knyttet til en aktuell utstilling. I tillegg kjøper museene lite eldre kunst, forteller Storm Bjerke.

Det finnes likevel unntak, slik som Lillehammer kunstmuseum og Nordnorsk kunstmuseum, men han oppfatter det som et generelt problem at museene ikke er opptatt av å kjøpe verk som underbygger samlingen.

Han får støtte fra Sandsmark i Ulvik.

– Mitt inntrykk er at kunstmuseene i liten grad bygger opp helheten i samlingene sine over tid. De kulturhistoriske museene og naturhistoriske museene er mer opptatt av dette. De bruker mer penger på samlinger og dokumentasjonsprogram.

I Sparebankstiftelsen er Bjørnsen klar:

– Innkjøpsbudsjettene er alt for svake. Museene har ikke mulighet til å følge opp det ansvaret de har for å samle på norsk kunst. Og siden det offentlige ikke tar dette ansvaret, må private gjøre det.

Donormangel
Dag Solhjell har en litt annen innfallsvinkel.

– Dette fokuset på innkjøp belyser en annen myte – nemlig at kunstmuseer bygger samling ved å kjøpe kunst. Men i realiteten er det jo donasjoner fra samlere som har bygget hovedstammen i norske museer.

I følge Solhjell skal museenes innkjøp først og fremst fungere som en garanti overfor donorene om at museet er like opptatt av å bygge en god samling som det de selv er. Slik kan de stole på at museene vil ta vare på deres samling.

– Problemet med de små innkjøpsbudsjettene i Norge er at samlerne ikke lenger stoler på at museene vil ta vare på gaven. Derfor vil de ikke gi til museer.

Solhjell er derimot enig med Storm Bjerke i at museene forsker for lite på samlingen.

– Det er en svakhet ved norske museer at de ikke forsker på samlingen, samtykker Solhjell.

– Sparebankstiftelsen, da de skulle lansere Astrup, satte i gang et stort forskningsprosjekt. Jeg tror dessverre ikke Nasjonalmuseet ville gjort det samme.

Erlend Høyersten, på sin side, er opptatt av å nyansere.

– Ved ARoS stiller vi oss alltid følgende spørsmål før vi setter i gang et forskningsprosjekt: «Kan vi si noe nytt?» Jeg tror ikke nødvendigvis problemet er at det ikke forskes ved museer, men at det ikke forskes relevant. Ved flere museer blir universitetsforskningen sett på som forbildet. Derimot er det vesensforskjellig å arbeide på museum og på universitet. Ved et museum har man tilgang til en praktisk virkelighet, verk som du kan forske på, samt muligheten til å forske på publikum
Han tar en pause.

– Dette er på sett og vis humanioras problem. Hele feltet har vært alt for opptatt av å bevare egen faglighet fremfor å forklare hvorfor det de skriver og forsker på er viktig.

Denne saken er tidligere publisert i KUNSTforum #3 – 2016. Du kan tegne abonnent på KUNSTforum her.