Å stille ut noen for noe

Pierre Huyghe er for tiden aktuell med utstilling ved CPH Contemporary, København. 

Et sted mellom det å se og erkjennelsen av hva det er vi betrakter, befinner Pierre Huyghes verk seg. Dermed åpner han for en utvidelse av verden omkring oss.

Til å begynne med tenker vi kanskje ikke over at hånden er uvanlig hårete? Selv om vi umiddelbart legger merke til den iøynefallende kontrasten mellom den perfekte, glatte ansiktsmasken og den lodne hånden. Vi kjenner bare instinktivt at det er noe som ikke stemmer i bildet. Og ettersom koblingen mellom blikk og hjerne tar en viss tid, har vi allerede i løpet av det milliondels sekundet som har passert, rukket å ta bildet innover oss. Før vi så mye som rekker å tenke over hva det kan tenkes å bety, så har bildet formet seg på netthinnen vår.

Det er i gapet mellom det å se og det å forstå hva det er vi ser på, at den franske kunstneren Pierre Huyghes arbeider er på sitt mest effektive. Han strekker på mange måter ut dette gapet til en sone der hendelser pågår og utvikles, uavhengige av – men ikke upåvirket av – virkeligheten.

I Huyghes film Untitled (Human Mask) (2014) møter vi en ape med den hårete hånda nevnt over. Apen er kledd som en servitrise med svart parykk og iført en hvit teatermaske, og i filmen går apen rundt i en forlatt og mørklagt restaurant. Fargene er blasse og duse, og stemningen illevarslende. Apen virker rastløs, men synes samtidig å være ubekymret over sin situasjon, der den står og klør seg mens den titter ut gjennom vinduet. Like fullt skapes en opplevelse av innestengthet, på grensen til klaustrofobi, en effekt av hvordan apen om og om igjen beveger seg fram og tilbake i de trange passasjene mellom bordene, uten at den ser ut til å ha noen spesiell oppgave å utføre.

Er apen den siste overlevende på jorden? Gjennom lang panorering over et forlatt urbant landskap, filmet i den evakuerte sonen etter jordskjelvet i Fukushima, Japan, bygges en faretruende stemning opp fra begynnelsen i filmen.

Opplevelsen av den lille gestalten veksler hele tiden mellom dyr og menneske. Og ettersom apens bevegelser i så stor grad minner om hvordan vi selv oppfører oss, er apens enkle utkledning tilstrekkelig for å skape usikkerhet omkring hva det er vi egentlig er vitne til. Møtet mellom maskens uskyld og den hårete håndens grovhet framkaller en stillfaren sjokkeffekt der bildene nærmest slår knute på seg selv. Hvordan kan vi forene likhetene mellom dyr og menneske, til tross for vår bunnløse uforenelighet?

Hvorfor er så apen kledd som en servitrise? Situasjonen har bakgrunn i virkeligheten, en hendelse som interesserte Huyghe da han fikk nyss om den: En restauranteier i Japan lar utkledde aper servere sine gjester. Dersom man søker på «Kayabuki Tavern» på YouTube, får man treff på flere filmer som viser apene i aksjon.

Human Mask er typisk for hvordan Pierre Huyghe jobber med en slags forhøyet virkelighet, og for hvordan han i sine utstillinger presenterer oss for overraskende konstellasjoner av uvanlige detaljer. Huyghes installasjoner inkluderer film, skulptur, objekter og happenings, og han har stilt ut alt fra levende maur, edderkopper, bier og edderkoppkrabber til kunstig snø, regn og tåke, samt marionettdukker og hallusinogene vekster.

I en utstilling har dessuten Huyghe bevisst ansatt en forkjølet mann for å la han smitte de besøkende. Utstillingen hadde tittelen Influants og ble vist på Esther Schipper, Berlin i 2011. I et intervju på galleriets nettside sier Huyghe at mannen ikke gestaltet noen, men snarere handlet ut fra sin yrkesrolle, gallerimedarbeideren utførte bare jobben sin slik han vanligvis pleier å gjøre den. Noe lignende gjelder også for apen i Human Mask, som naturlig nok ikke fikk noen instruksjoner, men bare skulle være seg selv. Samtidig blir apen et sterkt symbol for menneskets eksistensielle målløshet.

Arbeidene til Huyghe utgår fra visse premisser, men det finnes ikke noe manus for dem. Huyghe betrakter snarere utstillingsformatet som et slags ritual, en levende organisme som kontinuerlig er under utvikling.

«Jeg forsøker å tenke på en måte som ikke har å gjøre med form, men mer med det som er i ferd med å formes», sa Huyghe nylig til New York Times etter at han ble tildelt Nasher Sculpture Prize for 2017. Huyghe liker å bruke betegnelsen «ikke-illusorisk fiksjon» om sine verk, og verdsetter det om man legger merke til hans forsøk på å utvide oppfatningen av hva en skulptur kan være. Om man skal forsøke å trekke ut av dette hva Huyghe mener med ikke-illusorisk fiksjon, så handler det kanskje om en form for konstruksjon av virkeligheten, men som (likevel) ikke er forestillende. Til tross for at skapningene og objektene som plasseres i utstillingene er hentet fra virkeligheten, så speiler ikke kunsten virkeligheten. Det er kanskje rimeligere å si at Huyghes verk utvider verden omkring oss?

Den franske kunstteoretikeren Nicolas Bourriaud har sammenlignet Huyghes utstillinger med et økosystem bestående av ulike mikroklimaer, miljøer som utelukkende eksisterer innenfor et meget begrenset område. Bourriaud mener at Huyghe stiller spørsmål ved klassiske motsetninger. «Den aktive parten er ikke lenger menneske, og heller ikke kunstverkene er passive til enhver pris. Relasjonen mellom subjekt og objekt karakteriseres ikke nødvendigvis av at den forrige dominerer over den senere,» skriver Bourriaud i Artforums januarnummer i 2004.

Huyghe selv har formulert det som at han stiller ut noen for noe, og ikke motsatt – som gjerne er det man normalt tenker seg med kunst. Det er ikke vårt nærvær som rettferdiggjør kunstens eksistens, den har sitt eget liv. Huyghe vender dermed på vår forestilling om hvordan vi møter et kunstverk, og forsøker i stedet å skape verk som forholder seg som likegyldige overfor oss.

Mennesker med dyrehoder dukket tidlig opp i hans verk, som i Streamside Day (2003) og La Toison d’Or (1993). Den senere tiden har imidlertid disse blitt byttet ut med ordentlige dyr. Et annet velkjent eksempel på dette er installasjonen Untilled (2012) som Huyghe lagde til dOCUMENTA (13) i Kassel i 2012, et ganske så spektakulært verk, om enn på en lavmælt måte. Untilled fikk store oppslag i media, der bilder fra verket ble nærmest ensbetydende med utstillingen i sin helhet. Og slik fungerer ofte Huyghes slående billedspråk: Det er direkte og gåtefullt på en og samme tid.

I utkanten av Karlsaue, byparken i Kassel der en stor del av verkene i dOCUMENTA (13) ble vist, fant man også Huyghes installasjon Untilled. Verket ble vist på samme sted som parkens kompost, og lignet nok mest på en arbeidsplass. Det omfattet ulike vekster plantet for anledningen (hvor en del av de var giftige), en klassisk skulptur av en liggende kvinne med en stor bikube på hodet utført i betong, en tynn hund som gikk fritt omkring på området, høye stabler med betongplater, en benk av kunstneren Dominique Gonzalez-Foerster, og en stor eik som var dratt opp med røttene og plantet av Joseph Beuys som et prosjekt i en tidligere utgave av Documenta. Her fantes litt av hvert – både levende og døde enheter, ting som var produsert til verket, og andre ting som allerede var på stedet fra før av.

Det var ting som vokste og det som råtnet, og hele installasjonen var en eneste dynamisk prosess. Kompost er stedet der man kaster ting man ikke lenger behøver, ting som har visnet eller blitt til overs. Der finnes våre resteprodukter. Og man arrangerer dem ikke, man bare kaster dem der.

Untilled etterlignet kompostens struktur, i sin blanding av natur og kultur. Alt eksisterte der parallelt, uten å inngå i noen form for rangordning eller enhetlig fortelling. Den rosa fargen fungerte som en aksent i verket, og gikk igjen overalt: på blomster, sprayet på bakken, og på Gonzalez-Foersters benk. I tillegg – noe som var ganske oppsiktsvekkende – fant man den på hundens ene forbein. Det radikale grepet skilte denne hunden fra de andre som også gikk rundt på området. Fargen gjorde den spesiell, som om den var annerledes enn alle andre hunder. Så kanskje er det verken overraskende eller ironisk at hundens navn var «Human»?

Utstillingen vises på CPH Contemporary til 21. mai 2017.

Essayet er tidligere publisert i KUNSTforum papirutgave 4/2016.