Pusegull og kunstgjødsel

Sverre Mallings navn ble allemannseie da han gjorde jobben som rettstegner under Anders Behring Breiviks rettssak. I ettertid har han behandlet inntrykkene gjennom en tegning av en moskusokse, kunstgjødsel og Rema 1000-poser i norsk fjellandskap.

Jeg møter Sverre Malling på en kafé i Oslo sentrum en tidlig høstmorgen. Lik en hund på narkorazzia eller en trøffelgris på sopptur, har jeg gravd i fortiden og avdekket at kunstneren har – eller har hatt – katt. 

Hvordan går det med Pusegull?

– Pusegull, ja, den katten forsvant i et arveoppgjør. Han bor nå hos en slektning.

Men det er et annet hårete beist som skal snakkes om her. Den forhenværende katteeieren tildeler ofte dyr hovedrollene i sine symbolladde tegninger, det være seg insekter, frosker, geiter, griser – eller moskusoksen som vandrer omkring på Dovre.

– Jeg fant inspirasjon til komposisjonen av moskusbildet mitt i rokokkokunstneren Jean-Baptiste Oudrys maleri av et neshorn, sier Malling.

– Det kommer fra en tid da man reiste rundt i verden på oppdagelsesferder i takt med vitenskapens fremvekst, der man studerte terrenget med nytt blikk, oppdaget nye arter, forsøkte å få et overblikk over og kategorisere den nye verdenen. På 1700-tallet var kunsten et redskap for å systematisere og anskueliggjøre verden. Gjennom bilder kunne det eksotiske kartlegges og dets visuelle identitet oppfinnes. På samme tid var verden i forandring: Ingenting var lenger sikkert, og overleverte sannheter skulle revurderes. Malerne befant seg i en utflytende grenseoppgang mellom det rasjonelt-vitenskapelige og det religiøst-mytologiske verdensbildet. I stedet for å gi seg hen til rent konkrete vitenskapelige gjengivelser, komponerte man nøysomt arrangerte tablåer med allegoriske hentydninger.

Ikke kliniske naturstudier?

– Nei, man merker mer et ønske om å flette inn en bakenforliggende fortelling ved å la dyrene inngå i en større samordning og betydning. Ingenting i denne verdenen var på slump, og hver bestanddel hadde en uavbrutt forbindelse til noe utover seg selv. Man skaper jo sammenhengende historier og rammer for å gi mening i tilværelsen. Man kan også si at det sniker seg inn et dramatisert ønskebilde, en mytoman forestilling av hvordan verden er eller burde være.

Forestillinger vi projiserer ut på verden.

– Mange av rokokkoens dyr speiler oss, vi leser menneskelige egenskaper inn i dyrene – dels for å gjøre dem håndgripelige, dels for å danne en tettere kontaktflate. Både Albrecht Dürer og Oudrys fremstillinger av dyr er svært inderlige og fulle av innlevelse.

En moderne allegori
– Min intensjon var å komponere et stort dyremotiv som med allegoriske undertoner utspiller et slags outsiderens ubehag i møte med omgivelsene. Det ble også en anledning til å snakke om krysningspunktet mellom det konstruerte og det naturlige – landskapet som et hjembundet sted vi lengter etter, men som samtidig oppleves fremmed. En dvelen som er unheimlich fordi den vris vekk fra det kjente som vi forankrer vår stedbundne identitet i.

– En høst endte jeg på biltur på Dovre, overnattet på et tradisjonsrikt og gammelmodig vandrerhjem. Der ble jeg tilbudt en moskussafari, og jeg tenkte at ja, kanskje det kunne være noe. For første gang fikk jeg se en moskus. Med kolossal, hårete kropp og imponerende horn ser moskusen ut som en lys levende fortidslevning. Som et prehistorisk dyr.

Stemmer det at de hadde funnet noen beinrester der oppe?

– Moskusen, som mange oppfatter som symbol på det norske fjellandskapet på Dovre, viser seg å ha en svært sammensatt forbindelse med den norske topografien. I 1913 fant arkeologer fossiler av moskus som er 40.000 til 100.000 år gamle. Dette utløste et ønske om å utplassere grønlandske moskuser i fjellheimen, noe som ble forsøkt gang på gang uten hell. Først i 1932, og senere i 1947 og 1972, slo noen av dyrene rotfeste, så å si. Motsetningen mellom opprinnelig og rekonstruert tilhørighet skaper et interessant bilde av hvordan nasjonale landskap sjelden bare er naturlige: De er ofte iscenesatt for å passe til en fantasi om opprinnelse og ekthet.

– Jeg opplever moskusen som en outsider som paradoksalt nok har etablert seg som nasjonalparkens «flaggskip». Den bidrar til et ønskebilde av oss nordmenn, våre røtter og opphav. På gjennomreise fra Oppland oppover til Trøndelag kjører alle langs denne veien, og moskusen skal gi et ferniss av noe ekte og uberørt.

Man prøver å rekonstruere vår førhistoriske fortid?

– Jeg tror det dreier seg om at det i en foranderlig verden oppstår en nostalgisk lengsel etter «det opprinnelige» og «det primitive». Jeg er for øvrig veldig svak for det mytologiske perspektivet – at vi aktivt benytter eventyr og myter for å skape forestilte, nasjonale fellesskap.

Et ganske merkelig identitetsprosjekt.

– Ja, og jeg tror denne problemstillingen er like aktuell i dag som tidligere. Vi lever i en globalisert virkelighet hvor krig, terror, migrasjon, klimaproblemer og uansvarlige statsledere kaster skygger over tilværelsen. Igjen preges vi av rotløshet, vi leter etter fotfeste, noe som er vårt, i en verden hvor alt går stadig fortere, og handel og digitalisering gjør alt like tilgjengelig overalt. Dette er en verden hvor det stedegne, landskapets genius loci, viskes ut av en stadig raskere vare- og informasjonsflyt.

Kunstneren vs. moskusen
– Som moderne mennesker forventes det at vi skal være omstillingsparate forbrukere. Det meste skal stå åpent. Og alt er ytende, formbart og foranderlig. Spesielt fokuset vi kunstnere kjenner til – selvrealisering. Litt av fortrinnet med å være kunstner har alltid bestått i at man kan rykke seg selv løs fra den sammenhengen man tilsynelatende er støpt inn i. Man angir et større bevegelsesrom, noe som gir et lø ut av den sedvanlige og endimensjonale alminneligheten. Vi ønsker å se oss selv som omfangsrike og flerstemte. Å reise rundt, hele tiden være i bevegelse, få nye impulser, å bli stimulert, det er vårt credo. Forventningen om at vi i takt med fremskrittet skal få lov til å hele tiden anta nye former, er viktig for oss.

– Moskusen er så umoderne som det går an å bli. Moskusens standhaftighet går ut på å forbli den samme, i sterk kontrast til vår rastløse samtidskultur hvor det er påkrevet å være nyskapende og overskridende. Tanken på resignasjon skremmer oss, og vi ønsker stadig være i opptakten til noe nytt.

– Og dette dyret har veldig vanskelig for å tilpasse seg, det er alt annet enn et fleksibelt vesen. Trafikkbildet over Dovre, biler og tog som suser forbi…

Ensporet.

– Togene fyker gjennom landskapet og dreper mange moskuser hvert år. De blir påkjørt, også i tilfeller der toget ikke kommer så raskt – da tror dyrene instinktivt at det er en rival. En alfa-hann stiller seg gjerne opp på togskinnene for å stange toget. Det ender alltid med at moskusen taper. Triste greier. Også militærøvelser utgjør en trus- sel – oksene stanger i panservogner. Det går heller ikke bra. Og som ikke dette var nok, blir dyrene stresset av økt turisme i ellet. Moskusen har rett og slett vanskelig for å navigere i et moderne landskap med tog, bilveier og militære skytefelt.

– Moskusen er altså en fremmed, som ikke enkelt har latt seg integrere i den norske fjellheimen. I den forbindelse går det kanskje an å rette blikket opp mot samtidens temaer, slik som rotløshet og utenforskap. Det kan dreie seg om flyktningproblematikk, det å finne seg til rette i samhandling med omgivelsene eller ta fatt på selvrealiseringsprosjekter…

Feilslått integrering.

– Da er vi inne på behovet for å bli tildelt en plass i fellesskapet, i en større sammenheng hvor alenegangen vrakes til fordel for noe større. Et løft ut av ensomheten, kan du si. Vi liker å tenke at hver og en er makeløs og egenartet, men de aller fleste ville ofret høyrehånda bare for å unngå ensomhet.

Vi mennesker er veldig avhengige av hverandre.

– Eller som min venn Didrik Søderlind sier: Vi er flokkdyr. Man kan jo spørre seg hvorvidt god selvrealisering faktisk handler om evnen til samhandling, måtehold og forpliktelse til de relasjoner man inngår i. Og det er jo ingen enkel sak!

Utenfor flokken
– Man risikerer utstøtelse og alenegang her i verden. Paradoksalt nok er det enestående et superlativ man benytter i kunsten – geniet som alene viser veien til noe nytt… forestillingen om individuell frihet. Men i den alminnelige verden har selvrealisering, eller i det minste kravet om den, mange fallgruver. Jeg ble hyret inn som rettstegner i Anders Behring Breiviks rettssak, og moskusmotivet ble i etterkant en anledning til å reflektere over hendelsene. Man kommer inn i en annen form for innlevelse når gjerningsmannen er på samme alder som en selv. Han kommer også fra samme by som meg, Oslo.

– Han virket ganske ensom. Det vekket ikke akkurat medlidenhet, men jeg opplevde ham som en tragisk skikkelse. Det var triste greier. Kanskje var det også en påminnelse om hvor vanskelig det er å få aksept og anseelse, bli anerkjent av sine omgivelser – hvor kinkige tilhørighetsproblemer kan være.

– Noe av det ne ved å lage bilder, er når man på en måte lever i det man jobber med. For å komme nærmere moskusen, reiste jeg nok en gang opp til Dovre for å lage skisser og utkast. Denne gangen bodde jeg på et motell i Dombås drevet av moskusguiden. Dette gav meg anledning til å bli bedre kjent med ham – en hyggelig og sammensatt person. Vi gikk på ellet sammen i mange dager, kjørte frem og tilbake i en gammel firehjulsdreven terrengbil, pratet over kaffe, ble nærmest kamerater… Man lever seg inn i settingen, og det gir mat til fortellingen. Jeg tenker på det som prosessen av å tilegne seg noe, trenge inn i stoffet.

Man får kanskje høre mange anekdoter og den slags?

– Ja, man får servert fortellinger fra et levd liv. Det interessante med moskusguiden for øvrig, var at han hadde et veldig kontrært verdensbilde, basert på motsetninger og ytterpunkter. Hans var i sterk opposisjon til det moderne menneskets pulserende, flyktige strøm av tid og liv.

Kan det tenkes at et kontrært verdensbilde kan oppstå som konsekvens av den konstante polariseringen som foregår? Når man havner i personlige eller ideologiske konflikter, har mennesket kanskje en tendens til å ta motsatt posisjon, en slags binær kverulant-tendens.

– Jeg tenker at det er naturlig å dele verden inn i ytterpunkter når verden blir såpass mangefasettert, uoversiktlig og sammensatt. Det kan skape overblikk, gjøre ting tydelig og fastholde rammene i ens liv. Moskusguiden hadde et interessant prosjekt på sin hjemmeside som heter Brems. Det fremmet et ønske om å bremse ned hurtigheten i digitalalderen. Han synes verden går for raskt frem. Det som ellers blir betraktet som ansporende fremskritt for samfunnet, blir for ham et trusselbilde, noe som kommer i veien for det oppklarende grunnfestet. Han henger ikke helt med i timen, og det kan jeg jo på en måte kjenne meg igjen i selv. 

Lengter du tilbake til en pre-digital verden?

– På en måte – det er jo en åpenbar tradisjonsorientering rundt håndverket mitt.

Og klesstilen din i dag er jo en slags blanding mellom rockabilly og tradisjonelle norske klær.

– Jeg er liker krysningen mellom ting. Motsetningenes sammenfall er interessant.

Og poenget med moskustegningen er vel ikke å skape et enkelt bilde av verden, men å mane frem en ambivalens?

– Absolutt – tegningen av moskusoksen kan tilsynelatende se ut som den er direkte hentet ut av Tidemann og Gudes nasjonalromantikk, men den har også dissonante elementer som bryter med denne tradisjonen. Går man tett på, bryter små samtidsrekvisitter fram – sekker med kunstgjødsel og oljetønner. Det kan gi en underliggende følelse av noe som engang var hjemlig, velkjent og trygt, nå har blitt fremmed og uavklart. En ambivalens. Selv om tegningene ved første øyekast kan virke direkte, vil jeg at mennesker med et trent blikk skal oppfatte bildene mine som dobbeltbunnede, og dermed heller ikke overskuelige.

Spor etter aktivitet
– Jeg liker godt å reise rundt på biltur, forbi gårder, småbruk, eneboliger, og se spor etter de som bor der: Bilen som står der, rot i hagen. Utenfor motellet på Dombås lå det søppelposer, gamle sykkelvrak, gamle campingvogner med ting, tom asker… Det bodde en eksentriker med langt skjegg på området. Han delte ut mandalaer og fortalte at i fremtiden ville man ha øko-romskip. Han snakket alltid på vegne av «vi» for å gi inntrykk av at han var i allianse med noe større enn bare seg selv, for å gjøre sine overbevisninger mer troverdige. Det var fascinerende, men litt skremmende på samme tid.

– Slik det ofte er på slike gårder, tegnet jeg, blant oljefat, rot og Rema-poser, inn en sekk med kunstgjødsel. For å fungere i et fellesskap på sunt vis, må man ha en stor grad av gjensidig tillit. Noe som ikke er basert på mistenkeliggjøring, kynisme – man må ha tålmodighet og tiltro til hverandre.

Et typisk trekk ved skandinavisk kultur er jo nettopp dette med en nesten litt naiv grad av tillit.

– Breivik gikk med politiuniform, og var avhengig av andres tillit for kunne utføre sine ugjerninger. Han bodde også på gården i Rena og hadde uvanlig mange sekker med kunstgjødsel stående. Kunstgjødselen kan brukes til å brukes til å dyrke åkerlappen – men også til å lage en bombe. Breivik utnyttet og misbrukte vår tillit.

– Noe av det takknemlige ved å lage bilder er at man tillater publikum å gjøre sine egne tolkninger. At man presenterer et ledemotiv som ikke bare blir utredet av kunstneren selv, men av den som betrakter bildet. Kunstgjødselen jeg tegnet inn på tunet er et eksempel på dette – den bakenforliggende historien blir avgjort av hvor mye tillit betrakteren har til hytteeierens hensikter.

Autokonsensus
Planlegger du bildene dine i detalj før du lager dem?

– Nei, jeg ønsker ikke å ha alt tilrettelagt på forhånd, men heller at bildene skal gi følelsen av at man drives mot noe tvetydig. Hvis budskapet blir for konsist, blir det fort uinteressant. Arbeidet skal helst by på noe uforutsett som betrakteren har til gode å nøste opp underveis.

– Jeg liker at det finnes rom for det uventede. Det motiverer meg – at jeg er en annen person når jeg har ferdigstilt et bilde enn den jeg var da jeg startet. Det har med tilnærming å gjøre, at man kaster seg inn i situasjonen og igangsetter tankerekker som avledes av digresjoner og omveier. Å uttrykke seg gjennom det motsetningsfylte og uavklarte.

– Jeg tror man har mye igjen for å åpne seg for det som ikke er helt opplagt. Jeg liker tanken om at ikke alt er overskuelig. Vi rommer så mange rare paradokser og ulike stemmer. Noen ganger må man bare forsone seg med at det er vanskelig å bli enig med seg selv.

Intervjuet er tidligere publisert i KUNSTforum papirutgave 4/2016.