Kvinne som kunst eller kvinne som kunstner

Musee D’Orsay viser for tiden kvinner som enten passive bildemotiver eller aktive bildeprodusenter i sine to respektive utstillinger, Splendeurs et misères, Images de la prostitustion 1850-1910 og Qui a peur des femmes photographes? Det førstnevnte kvinnesynet gjennomsyrer sørgelig nok den mest påkostede og hypede av de to utstillingene.

Splendeurs et misères tar for seg prostitusjon i Paris fra midten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. Tittelen burde strengt tatt skrives SPLENDEURS (et misères) ettersom det overhodet ikke er likevekt i utstillingen mellom gledene og misèrene som følger med prostitusjon; eventuelt kunne utstillingen kalles Studier i objektivisering. Veggene i utstillingsrommene er malt i dype røde- og lillanyanser, gulvene er belagt med tykke tepper og alt er behagelig og varmt lyssatt. Utstillingsrommene er altså innredet for å gi en fornemmelse av bordellet, der bildene kan sies å figurere som horer som byr seg frem. Ordet ambiguitet går igjen i utstillingen. En av historiene som fortelles i katalogteksten og på veggene er at man(n) aldri kunne være sikker på hvem som var prostituerte eller ikke, i dagslys. Menn fra inn- og utland gikk tydeligvis rundt og lette etter tegn fra kvinner om at de var til salgs, en blottlagt ankel eller et innbydende blikk. Alle kvinner som befant seg i bybildet var altså hele tiden potensielle prostituerte, ifølge historien i utstillingen. En ganske dyster og usikker tilstand for byens kvinner skulle man tro. Utstillingen viser blant annet malerier av Degas, Manet, Picasso og Munch. Samt flere verk av Toulouse-Lautrec, veggene er så å si dynket i hans absintutvannede palett og hans måte å formidle «virkeligheten» på.

Prostitusjonen som fremstilles her er av mytisk art, fra tiden da Paris ble kalt «nytelsens by» og La Belle Epoque, men det er liten tvil om at nytelsen var forbeholdt menn som kunne betale for seg. Sitater fra Balzac (som utstillingens tittel er inspirert av), Baudelaire og andre franske litterære ikoner som er skrevet på veggene understreker det klamme kvinnesynet. Bildene av kvinner som horer blir ikke ristet i eller utfordret men heller plassert innenfor en luksuriøs ramme av rød plysj. Ikke et eneste sted blir mennenes rolle som kjøpere av sex problematisert.  På den annen side finnes det antagelig ingen avbildninger av den slags. I stedet blir kvinnesubjektene som ble fanget på lerretene den gangen på nytt objektivert mellom plysj og burgundertoner. Like sårbare nå som da.

Utstillingen er et samarbeid mellom Musée D’Orsay og Van Gogh-museet og av fire kuratorer er tre kvinner. Det heterofile mannlige perspektivet som gjennomsyrer verkene i utstillingen er etter min mening forvaltet på unødvendig servilt vis. Det blir etter hvert ganske ubehagelig å følge det borgelige og eksotiserende blikket som rettes mot et problematisk fenomen i en historisk turbulent periode. Utstillingen konstruerer en slags mytisk tid der lidelsen ved fattigdom og utenforskap ikke har plass. I stedet fremmes en tanke om magisk stemning av spenning og moro under gasslys akkompagnert av cancanmusikk, manet frem i samme palett som fantasifilmen Moulin Rouge av Baz Luhrmann. Ett enkelt rom som tar for seg ubehaget ved kjønnssykdommer og hygienekrav til kvinnene, veier ikke akkurat opp for overfloden av Toulouse-Lautrecs berusede og ekstatiske kvinneansikter. Veggene er kanskje malt knallrøde for å distrahere dystrere refleksjoner om at kvinnene som solgte seg gjorde det fordi de måtte, for å forsørge seg som alenemødre og slippe å sulte. Kvinnene som var prostituerte på heltid eller på siden av andre jobber for å spe på familiesituasjonen, og som levde miserable liv, var selvsagt flertallet. Ikke de få berømte kurtisanene som Sarah Bernhardt eller La Paiva, som vies et eget rom fylt med luksusobjekter og portretter, blant annet La Paivas rikt utskårne seng. Disse kvinnene var leketøy og statussymboler for rike beilere som kastet diamanter og dyre gaver etter dem. Jeg undres over hva kuratorene vil formidle her, at prostitusjon kunne føre til rikdom, overflod og selvrealisering? Dette var jo kvinner som stort sett figurerte som luksusobjekter. Én ting er å unnvære å vifte moralske faner over kvinner som var prostituerte, det er noe ganske annet å unnlate å ta for seg problemene knyttet til fenomenet.

Det er i alle fall ett bilde som yter motstand, nå som da, kan man kanskje si; Manets Olympia. I forsamlingen av underdanige, kuede og berusede kvinneportretter innenfor utstillingen blir det mulig å fornemme hvorfor bildet var såpass skandaløst i sin tid. Naken men likevel trassig stirrer hun konfronterende på sitt publikum. Konteksten gjør at hun fremstår som et subjekt blant utallige objekter, merkelig nok. Et bilde som glimrer med sitt fravær er Courbets L’Origine du monde. Jeg forstår egentlig ikke at man har unnlatt å inkludere bildet som ærlig ville oppsummert gravitasjonspunktet i utstillingen med ett blikk: det kvinnelige kjønn. Det henger i stedet intetanende og alene på sin faste plass i en annen del av samme museum.

Den siste salen er viet rubrikken Prostitusjon og modernisme. Her er den røde tråden prostituerte kvinner som ble redusert til eksperimenter for mannlige kunstneres avantgardeprosjekter. Kroppene deres er nå til for å dekonstruere og utforske det moderne maleriets muligheter.

Det føles godt å forlate overfloden av reduksjonistiske kvinnesyn – til fordel for fotoutstillingen som befinner seg få etasjer unna i samme bygg, men som allikevel er en helt annen verden. Qui a peur des femmes photographes? 1838 à 1945, eller Hvem frykter vel kvinnelige fotografer? 1838 til 1945. Utstillingen er todelt, hvorav den andre delen Qui a peur des femmes photographes? 1839 à 1919 vises i Musée de l’Orangerie.

Musée D’Orsays utstilling er en mangslungen oversikt over kvinnelige fotografer som fra et tidlig tidspunkt i fotografiets historie utforsket mediets muligheter. Denne fotografiutstillingen tar altså utgangspunkt i samme tidsrom som utstillingen Splendeur et misères. Noe som nesten ikke er til å fatte, så stor er kontrasten. Borte er mytene rundt La Belle Epoque, og kvinnene er ikke lenger underlagt mannens kåte blikk. Dette er pionérkvinner fra Europa og USA som kjempet seg til retten å bruke og forevige sine egne blikk på seg selv og verden via fotografi. På samme tid da mannlige kunstnere, ifølge historien i den andre utstillingen i museet, stort sett så på kvinner som horer. Der Splendeurs og Misères fokuserer på en kjent versjon av det mannlige blikk (mannen ser, kvinnen blitt sett) dreier Qui a Peur … seg om det motsatte. Her er kvinnene aktive agenter i billedproduksjonen. Det er kvinners blikk som er i fokus, bokstavelig talt. Her definerer de selv hva som er objektet, i stedet for å være det. Og hva retter så det kvinnelige blikket seg mot? Alt, naturligvis. Det finnes selvsagt ingen fellesnevner; krigsfoto, interiører, surrealistiske tablåer, motefotografi, stilleben, naturbilder, akt, erotikk og selvportretter, for å nevne noe.

På sobre, grå vegger, strengt avsondret fra feminine klisjeer som rosafarger og plysj som kveler kvinnene i den andre utstillingen, henger bilder fra kjente fotografer som Tina Modotti og Claude Cahun, men i tillegg er det gjort plass til en rekke ukjente navn. Claude Cahun er representert med flere av sine selvportretter, der hun utforsker androgynitet og utfordrer grensene mellom det mannlige og det kvinnelige gjennom selviscenesettelser. Dokumentarfotografen Margaret Bourke Whites foto av nazisten Hermann Göring er et fryktløst og underlig intimt bilde. Dorothea Lange er representert med det ikoniske fotografiet Migrant Mother, et evig rørende bilde av en bekymret mor og hennes to små barn. Barbara Morgan som er kjent for sine bilder av dans er også her. Olga Ignatovich var et nytt bekjentskap for min del, og hennes poetiskbrutale bilder fanger sarte øyeblikk sett fra russerenes perspektiv under andre verdenskrig. Germaine Krulls lekfulle bilder befinner seg mellom virkelighet og drøm. Og Leni Riefenstahls stålgrep om levende bilder er ubestridelig i en kortfilm som vises avslutningsvis i utstillingen. Det finnes så å si ingen aspekter av livet som ikke er representert her; begjær, sorg, død, fantasi, alderdom, ungdom, skjønnhet og grusomhet, fanget gjennom mesterlig og ofte nytenkende kamerabruk. Utstillingen er kompakt men omfangsrik og ønsker å bringe frem i lyset fotografer som på grunn av sitt kjønn har blitt satt i skyggen. Det er en slags lavmælt hyllest til kvinnelig pågangsmot og kreativitet. Her er kvinner tenkende og definerende individer, som bruker sine kropper til aktivt å ta del i beskrivelsen av verden, som fotografer – i majestetisk kontrast til kvinnene som er fratatt nærmest all individuell agens via «the male gaze» i Splendeurs et Misères.

I en rettferdig verden ville den lange køen som venter bak fløyelstauet ved inngangen til prostitusjonsutstillingen i stedet stille ivrig seg opp for å stifte bekjentskap med disse kvinnelige fotografene og deres arbeider.

***
Splendeurs et miseres står til 17. januar 2016

Qui à peur de femmes photographes står til 24. januar 2016, både i Musée D’Orsay og Musée de l’Orangerie.

På grunn av terroranslaget 13. november var det ikke mulig å få tilgang til utstillingsdelen Qui a peur des femmes photographs 1839 à 1919 i Musée de l’Orangerie i dagene som fulgte. Den er derfor ikke er omtalt her.