Når Andy Warhols serie Shadows (1978–79) for første gang vises i Europa, demonstreres nok en gang slagkraften i hans kunstverk.
Andy Warhol, The Shadow
Døden er en gjennomgående følgesvenn i den retrospektive utstillingen med Andy Warhol som nå vises i Paris. Det er selvsagt ingen nyhet at den amerikanske popkunstneren var opptatt av dette skjebnesvangre temaet – både hans serier med bilder av den elektriske stolen og av Jackie Kennedy, enken etter den drepte president John F. Kennedy, er inkludert i utstillingen – men inntrykket blir særlig påtakelig når Warhols store serie Shadows (1978–79) også vises. Dette er første gang de 102 silketrykk-maleriene i stort format stilles ut i Europa, og hovedårsaken til at undertegnede reiste til Paris for å se utstillingen.
Tidsvitner
Forgjengelighetens forlokkende grep er tilstede helt fra begynnelsen av utstillingen. Allerede i det første rommet henger Andy Warhols nærmest magnetiske selvportrett The Shadow (1981). En mørk og illevarslende skygge dominerer bildet, som glinser og glitrer gjennom metallpulveret blandet inn i fargen. Warhols ansikt er forskjøvet til høyre ytterkant, dekket av en mørk vinrød hinne, slik at det blodfargede lyset legger ansiktet i skygger og han ser ut til å forsvinne inn i bildets mørke. Til venstre kaster Warhols kontur en dramatisk skygge, og den skarpt avtegnede linjen er bildets direkte fokus. Bildet skildrer en ødslig paralyserende tilstand som synes å ligge så nære tomhetens grenser som det er mulig å komme.
Andy Warhol, Screen Tests
I neste rom synes denne grensen å være oppløst, der opplevelsen kanskje best kan beskrives som å stå overfor portretter av guder. Mellom gulv og tak projiseres et antall av Warhols Screen Tests, laget mellom 1962–68, korte filmportretter av den store og varierende gruppen kjente og ukjente mennesker som var en del av kretsen rundt Warhol de samme årene. De forstørrede nærbildene i svart-hvitt er egentlig bevegelige, men fremstår som stillestående og avdekker dermed en ufeilbarlig evne Warhol hadde til å avbilde sine modeller på en måte som gjorde at de for alltid synes å være innestengt i bildene. Screen Tests er fengslede vitner av sin tid, og – i retrospekt – samlet sett et ganske rørende portrett. De fleste som er avbildet er unge, og mange er i dag døde: Dennis Hopper og Lou Reed i ungdomsårene, ved siden av Warhols egne stjerner Edie Sedgwick og Ingrid Superstar. Andre berømtheter som er foreviget etter tilfeldige besøk er Salvador Dali – som klovner litt foran kamera, og Marcel Duchamp – som framstår som utspekulert og unnvikende, men likevel rolig.
Projeksjonene henger som en skog av svevende bilder i rommet, og effekten er fascinerende og sterk. Mange med meg blir nærmest forhekset og blir stående lenge i rommet. Bildene vekker en følelse av at menneskene vi betrakter vet noe om oss, men som vi ikke helt er bevisste på hva er.
Andy Warhol, Electric Chair, installasjonsfoto Warhol Unlimited, Musée d’Art moderne de la Ville de Paris, 2015 © The Andy Warhol Foundation for the Visual Arts, Inc. / ADAGP, Paris 2015. Foto: Pierre Antoine
Visuell innsikt
Warhol Unlimited er gjennomgående og solid iscenesatt, og utstillingen følger en på forhånd bestemt bane der hvert romlige miljø utgjør et kapittel i Warhols skiftende karriere. På klassisk Warhol-manér henger mange av verkene direkte på de mange forskjellige tapetene som han lagde, et grep som også ble anvendt i Moderna Museets store Warhol-utstilling Andra röster, andra rum i 2008. Bildene av Mao er montert på Mao-tapetet, arbeidet med den elektriske stolen vises med tapetet bilder av kyr som bakgrunn.
Blant bildene er Big Electric Chair (1976), der dødens stol ser ut som en marerittaktig speiling. Motivet vibrerer under sterke kontraster i rødt og blått, og Warhols karakteristiske teknikk der han holder arbeidene i kun et fåtall farger, anvender en markant rastrering og lar skavanker som oppstår under prosessen være fullt synlige, er slående effektiv. Warhols visuelle innsikt skaper integritet, bildene har ikke aldret, og deres uttrykk er like slagkraftig i dag som for femti år siden. Det er ikke mange verk av andre popkunstnere som framstår like upåvirkede av tidens tann som Warhols, noe som også gjenspeiles i den rollen han har hatt som forbilde for mange av dagens store navn. For hvor hadde kunstnere som Christopher Wool, Glenn Ligon, Wade Guyton og R.H. Quaytman vært uten Warhol?
Andy Warhol, Jackie Kennedy.
I skyggene
Warhol etterstrebet bevegelse i det stillestående og vice versa, hvilket kommer til uttrykk i hans malerier som ofte framstår som stillbilder fra en film, mens hans statiske filmer savner bevegelse på en måte som gjør at de ligner på malerier. I utstillingen vises blant annet filmen Empire (1964), en åtte timers stillestående utsikt mot Empire State Building i New York, i tydelig kontrast til maleriet Jackie (1964), der Warhol sammenfører sju fotografiske modeller av Jackie Kennedy, før og etter mordet på ektemannen. Blikket farer rastløst over de grovt rastrerte bildene, og skaper egne bevegelsesmønstre i maleriene. Gulfargen og de blå tonene leder til assosiasjonene til religiøse bilder der blått alltid symboliserer Maria.
Det er likevel i Shadows at Warhols teknikk framstår som aller mest radikal. Som en enorm frise løper de 102 maleriene over veggene i det buede rommet de vises i. Verket er umulig å betrakte som en helhet; blikket kastes hit og dit, og maleriene knyttes sammen til en filmremse der alle bildene har samme motiv – tilsynelatende en skygge fra en bit kartong – men som opptrer i et utall ulike fargekombinasjoner, med svart som den dominerende kuløren. Skyggebildene er trykket i silketrykk direkte på en bakgrunn som er malt for hånd, og gir slik inntrykk av en form for abstrakt ekspresjonistisk stil.
Andy Warhol, Shadows, 1978–79. Installasjonsfoto Warhol Unlimited, Musée d’Art moderne de la Ville de Paris, 2015 © Dia Art Foundation, New York © The Andy Warhol Foundation for the Visual Arts, Inc. / ADAGP, Paris 2015. Foto: Pierre Antoine.
Å stå foran Warhols kanskje mest konsekvent gjennomførte installasjon er en fantastisk følelse. I Shadows utnytter han sin teknikk til det fulle; bilde og motiv er likeverdige og består utelukkende av kontraster mellom lys og skygge. Det finnes ingenting å oppdage i lysets skiftninger, og i skyggene skjuler det seg ingenting annet enn farge. Warhols synes her å ha nådd en ytterste grense, noe som også markeres gjennom at Shadows avslutter utstillingen. Dermed ender den der den begynte – i en dødsforaktende, men forlokkende skygge. Shadows tilhører den type verk som jeg aldri kan se meg mett på. Dets enkelhet vekker en hensynsløs lengten etter et gjensyn.
Warhol Unlimited vises på Musée d’Art Moderne de la Ville de Paris (MAM) til 7. februar 2016.