I utstillingen Infinite Signature utfordrer Vibeke Tandberg sitt eget kunstnerskap og meningsdistinksjonene mellom tekst og bilde ved å resirkulere eldre arbeider.
Vibeke Tandberg, Beijing Duck (concrete), 2015. Installasjonsfoto. ©Vibeke Tandberg og OSL Contemporary.
For de fleste er Vibeke Tandberg (f. 1967) kjent for sine toneangivende fotografiske undersøkelser av kropp og identitetsproblematikk, der bruken av egen kropp som både subjekt og objekt er sentral. For eksempel regnes fotoserien Living Together (1996) som et referanseverk som var med på å definere den norske kunsten på nittitallet. I senere tid har Tandberg abdisert fra rollen som kunstfotograf, og arbeidet mer med tekst. Den siste tiden har hun også fysisk tatt i bruk tidligere produksjon som materiale. Ved å vri og vrenge på gamle ideer skapes det et spenningsforhold mellom tidligere og samtidig produksjon, mellom destruksjon og tilblivelse. Det hele fortoner seg som en selvkonsumerende resirkulering.
Nettopp resirkuleringen er sentral i Tandbergs nye utstilling Infinite Signature på OSL Contemporary. Verkene i utstillingen spenner fra fotografi, installasjon og skulptur, og gjennomgående er det hennes eget kunstnerskap som er det mest åpenbare kunstneriske materialet hun benytter seg av. De tidligere arbeidene som resirkuleres er fotoseriene Undoe (2003), Old Man Going Up and Down a Staircase (2004), samt hennes debut som forfatter: Beijing Duck (2012). Gjenbruksgrepet har resultert i fire nye arbeider som kan sees i de lyse lokalene til OSL Contemporary. Bortsett fra den åpenbare gjenbruken av tidligere produksjon, er det et påfallende fokus på det fysiske ved det ytre, og på idéen om ulike beholdere (bokomslag, rammer, maske) som knytter de fire nye arbeidene sammen.
Vibeke Tandberg, Old Man 2015, scan #12, 2015. ©Vibeke Tandberg og OSL Contemporary.
Et scannet selvportrett
I fotoserien Old Man (2015), bestående av fjorten bilder, blåses det nytt liv i Old Man Going Up and Down a Staircase fra 2004. I sistnevnte kan man se en gammel mann strebe seg repetitivt opp og ned en trapp, men ved nærmere ettersyn åpenbarer trikset seg: Det er Tandberg selv, høygravid, som er forkledd som den gamle mannen. Elleve år senere har Tandberg tatt på seg lateksmasken igjen, men i Old Man (2015) finner man ikke et lignende triks. I stedet har Tandberg brukt fotoskanner, og vi kan se mannens (masken) ansikt fra alle vinkler, overtydelig fysisk, klemt opp mot bildets overflate slik at bildene fremstår som på randen til skulpturelle. Det visuelle og høyst fysiske uttrykket i fotografiet står i kontrast til den kunstige masken. Den fysiske manipulasjonen blir ikke et snikende triks, snarere blir det tilgjorte heller eksplisitt og åpenbart. Det er tydelig at det er en maske, at det er kunstneren selv bak den; halsen har en annen overflate enn maskens, håret siver ukontrollert ut. I stedet for at et snikende triks utgjør det sentrale som i Old Man Going Up and Down a Staircase, oppstår det i Old Man en ambivalent kontrast mellom masken og personen bak. Gjennom å dekke seg til, forsterkes nærværet til personen bak den ytre overflaten, og på denne måten kan man se det som et slags selvportrett.
Beholdere tømt for innhold
Masken fungerer som en referanse til det fysiske, til en ytre omsluttende beholder, en referanse som går igjen i skulpturen Undoe (2015), og det på en mer eksplisitt måte. Her har Tandberg strippet vekk fotoserien Undoe fra 2003, og lagd en skulptur kun bestående av rammene som fotografiene opprinnelig ble utstilt i. Rammer fremstår som den ultimate beholder: deres eneste funksjon er å ramme inn et innhold. De ti rammene er slitne, gamle (de er jo tross alt 12 år gamle). Under halvparten har fremdeles glasset intakt, resten er knust. Skulpturen fremstår som en underlig, voldelig referanse til det opprinnelige arbeidet fordi man ikke kommer unna den opprinnelige konteksten disse rammene har fungert i, og innholdet de en gang var beholdere for.
I skulpturen Beijing Duck (concrete) (2015) og fotoserien Beijing Duck (shotgun) (2015) har Tandberg fjernet sin første litterære publikasjon Bejing Duck (2012) fra markedet ved å kjøpe opp det resterende opplaget på 537 bøker. Både det fysiske aspektet og tankeprosessen som ligger i denne gesten er slående. En del av det resterende opplaget har hun omgjort til uleselige skulpturer ved å støpe bøkene i betong, den andre delen har hun gått løs på med hagle. I fotoserien Beijing Duck (shotgun) (2015) kan man se resultatet av kunstnerens aggressive gest ved å skyte med hagle på boken. Samtidig er kunstnerens handling, å fyre løs på bøkene, kun tilgjengelig for betrakteren gjennom fotografiet, noe som står i kontrast til skulpturen Beijing Duck (concrete) og som også samtidig fremhever fotografienes dokumentariske side.
Vibeke Tandberg, Beijing Duck (shotgun), scan #15, 2015. ©Vibeke Tandberg og OSL Contemporary.
I Beijing Duck (concrete) (2015) har Tandberg støpt bøkene i betong, og organisert dem i moduler på galleriets gulv. Mens de små kvadratformede modulene kan bringe tankene i retning av 70-tallets minimalistiske skulpturpraksis, hinter syv pappesker, plassert litt bortenfor, i en annen retning. Eskene inneholder tomme bokomslag som opprinnelig omsluttet bøkenes innhold. Sett i lys av utstillingens fokus mot det fysiske, mot det ytre, fremstår de som tomme beholdere, som markører for en litterær produksjon som ikke lenger eksisterer i sin opprinnelige form.
En symbolsk og materiell sammenblanding
Latent i Tandbergs arbeider er en relevant kunsthistorisk referanse, som også påpekes i pressemeldingen til utstillingen. I skulpturen Pense-Bête [påminnelse] (1964) støpte den belgiske kunstneren Marcel Broodthaers (1924–1976) 44 av sine egne poesibøker inn en gips-sokkel, og gjorde, som Tandberg, bøkene uleselige og utilgjengelige. Felles for Tandberg og Broodthaers er fascinasjonen for vekselvirkningen mellom fysiske objekter og de bilder, ord og ideer vi benytter for å representere disse objektene. Samtidig er det noen vesentlige forskjeller mellom Tandbergs Beijing Duck (concrete) og Pense-Bête.
Broodthaers’ poesibøker satt ikke fast i gipsen, og poesibøkene kunne returnere til sin opprinnelige form om betrakteren trosset arbeidets skulpturelle aspekt og påtok seg jobben med å frigjøre bøkene fra gips-sokkelen. Gipsoverflaten til Pense-Bête var dekket av fingeravtrykk, mens Beijing Duck (concrete) har en stilistisk ren betongoverflate, hvilket forsterker inntrykket av tilgjengelighet ved Broodthaers’ skulptur, og som synes å oppfordre til å gjøre skulpturen leselig igjen. Overflaten til Tandbergs skulptur gjør heller det motsatte, den forsterker deres utilgjengelighet. Felles for begge arbeidene er likevel hvordan det omsluttende materialet arresterer bøkenes mobilitet og setter en stopper for deres eksistens som produkter ment for konsumering.
Vibeke Tandberg, Beijing Duck (shotgun), scan#3, 2015. ©Vibeke Tandberg og OSL Contemporary.
Det som preget betrakternes reaksjoner av Pense-Bête var en orientering mot det materielle (bok, gips), og Broodthaers ble skuffet over betrakternes manglende interesse for bokens innhold. Til tross for elegante visuelle kvaliteter i Tandbergs skulptur, er det nettopp ideen om tekst og dets påtvingende taushet, relasjonen mellom innhold og utside, som står sentralt. Arbeidets tittel, Beijing Duck (concrete), vitner også om dette. Mens Broodthaers benyttet seg av gips og de kunsthistoriske referanser som det kan vise til, bruker Tandberg betong. Dermed åpner også Beijing Duck (concrete) opp for andre lesninger, utover innhold versus det materielle. Det engelske ordet for betong er ’concrete’, og nettopp tittelen på Tandbergs arbeid spiller på flere nivåer. Den fungerer som en lek med det flytende (språk, litteratur) og det konkrete (objekt, skulptur), men samtidig spiller den på det engelske ordets røtter. ’Concrete’ kommer fra det latinske ordet ’concretus’ som betyr blandet eller grodd sammen. Dermed legges det til rette for en sammenblanding av språk og litteratur med objekt og materialitet.
Fysisk til verks
Fokuset på det fysiske og på idéen om beholdere, går igjen i utstillingen Infinite Signature. Ved å resirkulere gamle arbeider og sammenblande forskjellige kategorier og disipliner, skaper Tandberg overraskende meningsforskyvninger. I Beijing Duck (concrete) blir konteksten som det eldre verket, romanen Beijing Duck har fungert i, nærmest utslettet av det nye verket. Meningsforskyvningen som det tidlige verket blir utsatt for, inntreffer gjennom at dets tilgjengelighet blir kun gjøres mulig gjennom det nye verket. Gjennom resirkuleringsgrepet oppstår det en ambivalent konsekvens som påvirker den tidligere produksjonen; ved å gå fysisk til verks på tidligere arbeider og ideer, reaktualiseres tidligere verk samtidig som de må vike for de nye kontekstene som skapes av Tandbergs resirkulerende grep.