Med reelle samfunnskonflikter som utgangspunkt og upåklagelig form og teknikk, skaper Omer Fast fengslende handlingsforløp som balanserer mellom virkelighet og fiksjon.
Omer Fast, Continuity (Diptych), 2012–15. ©Omer Fast
Utenfor inngangen til utstillingen med den israelsk/tyske kunstneren Omer Fast (f. 1972) henger en tv høyt oppe på veggen, og på skjermen vises en strid strøm av bilder av ulike nyhetsopplesere fra CNN. Dette er et vanlig syn på offentlige steder i dag; så godt som overalt finner man en tv som står på. Men her er det noe som ikke helt stemmer. I stedet for å redegjøre for de seneste oppdateringene fra rundt omkring i verden, formidler disse nyhetsreporterne beretninger av et helt annet slag. Fast har satt sammen en kjede av raske klipp i nyhetsflommen, der hver og en av oppleserne kun ytrer ett ord eller markerer en pause med et kort innpust. Gjennom å rokke om på ordenen, oppstår andre meninger som er rettet mer mot det vi kanskje har noia for og våre innerste redsler. Reporternes opplesninger lyder blant annet slik:
Omer Fast, CNN Concatenated, 2002. ©Omer Fast
«Listen to me. I wanna tell you something. Come closer. Don’t be upset and don’t get emotional. Just get near me and pay attention please. Look, I know that you’re scared…»
«Sometimes on the streets you imagine that you’ve been given a gift of terrible power: That whoever makes eye-contact with you, whoever you touch, will somehow be contaminated and die within days of crossing your path…»
Det er en merkelig følelse å betrakte det tilsynelatende endeløse kjøret av snakkende ansikter. En reporter rekker knapt å uttale sine ord før hun eller han er byttet ut med neste. Og selv om beretningen i Omer Fasts verk CNN Concatenated (2002) på ett nivå lar seg avfeies med litt humor og latter – den bygger unektelig på en komisk effekt – berører den samtidig flere sjikt som ligger dypt begravet i vår underbevissthet. Som betrakter blir jeg raskt innforstått med hvordan verket fungerer, og jeg tvinges til å lytte – og det særdeles oppmerksomt – for bildene i seg selv gir ingen ledetråder. Fast lar personene fortelle om det som ligger under overflaten, og betydningen avdekkes først gjennom betrakterens forståelse av verket.
Følelser av ubehag
Også den mektige videoinstallasjonen Continuity (Diptych) (2012–15) følger samme logikk med å blotte våre underliggende drivkrefter. I utstillingen på Jeu de Paume ble den vist på et lerret tilsvarende kinostørrelse, men da verkets første versjon ble vist på dOCUMENTA (13) i Kassel i 2012, var det i en av de mange temporære, små hyttene plassert i parken Staatspark Karlsaue. Nærheten til naturen tilførte den gang et lag til opplevelsen av filmens mange bilturer gjennom skoger. Nå har Fast arbeidet videre med temaet: det middelaldrende parets sønn, soldaten som ble drept på oppdrag i Afghanistan, og deres håndtering av dette. Som en reaksjon på tapet, iscenesetter paret gang på gang det uteblivende gjensynet med sønnen. De betaler for at andre ungdommer skal spille sønnen, som de så gjentatte ganger drar og henter på togstasjonen. Møtet mellom de tre individene reflekterer en familiekonstellasjon som er både intim og grotesk pervertert, en urscene der alle spiller en rolle. Følgelig ligger stemningen i filmen et sted mellom Ingmar Bergmans psykologiske dramaer og David Lynchs Twin Peaks, og Fast er like dyktig som dem i måten han med små, men presise midler fremkaller en følelse av ubehag.
Omer Fast, Continuity (Diptych), 2012–15. ©Omer Fast
Hver iscenesettelse følger det samme forløpet; dialogen er eksakt likedan, personene er kledd i samme klær. Alt for å krampaktig holde fast i minnet, lukten og nærværet av sønnen. Både moren og farens relasjon til den innleide erstatteren har for øvrig incestuøse overtoner, hvilket gir ytterligere en vinkling til Fasts drama, som ubønnhørlig setter fingeren på ulike sosiale maktposisjoner. Hvem har overtaket i familien? Og hvordan ser det ut i den nye situasjonen som har oppstått etter sønnens død?
Innimellom tar imidlertid handlingen en uventet retning, som når en kamel krysser veien foran bilen, når moren og faren er på vei til togstasjonen. Paret følger den ut i skogen og befinner seg plutselig stående foran et enormt sandtak. En vakker utsikt åpenbarer seg, før man oppdager en gruppe ihjelskutte soldater på bunnen av skråningen. Omgivelsene endrer karakter fra sandtak i en tysk skog til en ørken i Afghanistan, og man konfronteres med parets aller verste fase som nå bokstavelig talt ligger foran dem.
Omer Fast, 5000 Feet is the best, 2011. ©Omer Fast
Livet og verden
Krigen utgjør ofte en grunnkonflikt i Fasts verk, så også i utstillingens tredje verk 5000 Feet is the Best (2011), som skildrer et intervju Fast gjorde med en pilot som manøvrerer droner. De blodige konfliktene utspiller seg ofte i Midtøsten og Afghanistan, og speiler Fasts interesse for hva som pågår i verden akkurat nå, men også hans metode med å konfrontere kjærlighet med vold, å stille det enkelte lille livet opp mot verdens motsetninger.
Gjennomgående i Fasts arbeider er knivskarp refleksjon og en iskald, beregnende teknikk. Videoarbeidene hans følger langfilmens fiktive handlingsforløp, samtidig som de knytter an til virkelighetsaspektet i dokumentarsjangeren. Redigeringen skjer med en nærmest klinisk nøyaktighet, der skuespillerne er profesjonelle og miljøenes detaljer meget troverdige. Men framfor alt finner man i Fasts verk kunstfilmens uberegnelighet og interesse for metanivåer, som etableres gjennom klippingen og i hendelsenes stadige gjentakelser og forskyvninger. Gjennom den bevisste og synlige redigeringen blir vi oppmerksomme på filmteknikkens mekanismer, men samtidig også våre egne atferdsmønstre. Nettopp Fasts blottlegging av teknikken skaper en spenning som på sitt beste gir gåsehud på ryggen. Alt synes å være en konstruksjon, ingenting er ekte. Humoren som ble påpekt innledningsvis i denne teksten, er egentlig nattsvart ironi.
Omer Fast, Present Continuous, Jeu de Paume, Paris, vises til 24. januar 2016.