Med en utstilling i en nedlagt marinebase, åpnes det for at «møtene» mellom betrakter og verk skjer i et utstillingsmiljø som forsterker de ulike kunstverkenes uttrykk og innhold.
Ferga Vengsøy legger til kai utenfor dokken, publikum møtes av en av Night Club Torpedos vakter. Foto: David González
Kurant Visningsroms omfattende kunstprosjekt «Nothing will grow together because nothing belongs together» kan forståes som en kunstnerisk kommentar til den kalde krigen og den økte polariseringen mellom Russland og Vesten i dag. Utstillingen inviterer publikum til en tankevekkende og intens estetisk helhetsopplevelse, i omgivelser som aldri tidligere har vært tilgjengelig for publikum. Den nedlagte marinebasen Olavsvern er åsted for et av de mest ambisiøse kunstprosjekter av sitt slag i Tromsø.
Prosjektet «Nothing will grow together because nothing belongs together» består av arbeider av 14 norsk- og russiskbaserte kunstnere. Her finner vi kunstneriske arbeider i form av større og mindre installasjoner, lys- og lyd-installasjoner, videoverk, performance og skulptur. Utstillingen er kuratert av Camilla Fagerli og Maria Danielsen (fra Kurant Visningsrom) i samarbeid med Ekatarina Golubina (Arctic Art Institute) og Natalia Smolianskaia. Prosjektet har utgangspunkt i den nedlagte marinebasen Olavsvern ca. to mil utenfor Tromsø. Basen ble bygget med Nato-midler midt under den kalde krigens mest intense fase på 1950-60-tallet, og ble bygget for å demme opp mot en mulig invasjon fra Sovjetunionen. I tråd med omleggingen av det norske forsvaret ble basen solgt til en privat investorgruppe i 2013, etter demilitarisering og nedleggelse i 2009. De 14 kunstnerne oppholdt seg på basen i omkring fire uker før åpningen 5. september, og det var i denne perioden at flere av verkene i utstillingen ble til. Alle arbeidene bærer preg av å være stedsspesifikke, dvs. at kunstnerne har forholdt seg til den tidligere marinebasens funksjon og historie da de planla og gjennomførte prosessen frem mot ferdige verk.
Ankomst til basen
Det er noe skremmende klaustrofobisk over å vandre i et bygningskompleks som Olavsvern, med et utall av fuktige tunneler og torpedohaller langt inn i fjellet. Det ligger hele tiden i bakhodet at dette tidligere har vært en marinebase. Idet vi vandrer inn i anlegget får vi en snikende følelse av å være et sted der du ikke har lov til å oppholde deg, et sted som til enhver tid er skapt for å fungere optimalt under en krise.
Ekaterina Golubina, Uten tittel, detalj. Foto: David González
Vel fremme ved anlegget på åpningsdagen (etter å ha blitt fraktet ut til basen med ferge) blir publikum ledet innover i fjellet av kunstneren Ørjan Amundsens poetiske guide over høyttaleranlegget. Basen oppleves nesten som bemannet, og følelsen av å bli iakttatt forsterkes. Vandringen fortsetter gjennom tunneler, hulrom og torpedohaller, hvor de ulike arbeidene er satt opp. Kuratorene har i de fleste tilfeller valgt ikke å navngi hvilke kunstnere som står bak de enkelte verkene, et grep som understreker prosjektets undersøkende, performative (medskapende) og åpne karakter. Det er også med på å binde kunsten tettere opp mot marinebasen som en sentral del av kunstverkenes innhold. Når installasjonene, videoverk og performance presenteres uten tittel fører det til at vi som publikummere i stor grad overlates til vår egen individuelle evne til å skape en sammenheng i utstillingen. Dette er et grep som stiller høye krav til den enkelte publikummer, samtidig som det er med på å styrke utstillingens estetiske visjon.
Gjennom ulike estetiske virkemidler aktualiserer arbeidene i prosjektet sentrale sosiale, kulturelle og politiske tema knyttet til forholdet mellom Russland og Norge. Utstillingen stiller publikum overfor spørsmål knyttet til alt fra kulturell identitet og egenart, til krig, mote og militarisme. Den russiske kunstneren Ekatarina Golubinas arbeider tematisk med noe av dette i sin del av prosjektet. Golubinas arbeider i utstillingen strekker seg fra assemblage til video. I et av verkene gjør hun noe så uestetisk som en gassmaske om til et accessoar. I dette arbeidet (uten tittel) ser vi denim, blonde -og diamantdekorerte gassmasker plassert i et soldatklesskap tilhørende marinebasen. Golubina gjør her en sammenkobling mellom krigens soldatutrustning og motens verden som evner å provosere.
Et av utstillingens arbeider som tematisk trekker på samtidens politiske klima er en audiovisuell installasjon signert musikeren og kunstneren Per Martinsen. I en av hallene blir vi konfrontert med et kamera plassert i midten, som fanger enhver bevegelse fra de som kommer inn. Vi ser levende bilder av oss selv på en dataskjerm, idet vi krysser linjen på gulvet merket «Do not cross». Rommet er belagt med et lydteppe som forsterker idéen om at du trer inn i et risikabelt terreng bak kameraet som overvåker oss. Bakenfor kamera ser vi avisartikler teipet opp på veggen med artikler som både viser alt fra konspirasjonsteoretisk stoff, vestlige medieoppslag om Russland og Putin, og USA-kritiske oppslag i russisk media. Vi erfarer et verk som gjennom publikums interaksjon tar opp hvordan konspirasjonsteorier, mediebruk og mediesensur kan benyttes som maktmiddel. Martinsens verk viser oss med enkle midler hvordan media og enkeltpersoner blir utsatt for sensur, og hvordan strømmen av media både former og er med på å sementere våre oppfatninger.
Et lignende tema aktualiseres i den danske kunstneren Henrik Plenge Jacobsens installasjon Sanatorium som blant annet består av et veggteppe med tre deler av polyesterremser lik fargene til det russiske flagget. Veggteppets tre deler har titlene Julian the editor in Chief (sølvfarge), Ed the System administrator (blåfarge) og Chelsia the Intelligence Analyst (rødfarge). Disse verkene kan forstås som beskrivende uttrykk for Russlands økende mediekontroll og militære opprustning, samtidig som de står i kontrast til marinebasens fortid som Nato-base.
Per Martinsen, The Fear Machine. Foto: David González
Night Club Torpedo
Den danske kunstneren Kirsten Astrups performanceinstallasjon kalt Night Club Torpedo er et av arbeidene på utstillingen som også krever noe av publikum. Night Club Torpedo fremstår som en lett marerittaktig nattklubb, med en noe spesiell adgangspolicy: Det er en klubb hvor tilsynelatende kun utvalgte får adgang, hvor altså regelen er aktiv diskriminering. Etter å ha passert det første hinderet; dørvakt og inngangsdøren til klubben, blir vi ført inn i et uhyggelig lokale belyst med strobelys. Etter å ha stått og ventet en stund, blir det klart at vi skal sluses videre inn enda en dør, og kanskje enda en. Mens vi står der blir vi utspurt av uniformerte vakter om hvem vi er og hvorfor vi er der. Vaktene sorterer publikum (som nå er blitt deltakende i verket) etter våre røde og blå stempler som vi fikk da vi løste inn billett. Vi er omkranset av gravide kvinner som ser bedende på oss. Det som så skjer er at de tilsynelatende utvalgte gjestene sluses videre inn i neste dør. Lett forvirring oppstår i mengden, og hos noen vekkes kanskje følelser av misunnelse og irritasjon over en pågående forskjellsbehandling. Vi vet det er fiksjon, men det fungerer likevel. Slike følelser spiller dette verket aktivt på. I løpet av denne performancen får vi også høre vakkert fløytespill, som imidlertid raskt avløses av intense strobelys – noe som gir en opplevelse full av kontraster. På denne dystopiske og stratifiserte nattklubben inviteres vi til slutt inn i «The Very Special VIP Room», hvor en ganske «enkel» belønning venter oss…
Kirsten Astrup, Night Club Torpedo, performance. Foto: David González
Night Club Torpedo viser oss kanskje et korrupt samfunn i miniatyr eller mennesker på flukt, hvor noen har adgang, mens andre ikke kommer innenfor døra en gang. Klubbens gravide kvinner kan forstås som et symbol på et samfunn i forfall; et samfunn hvor selv høygravide kvinner er tvunget til å være vertinner på en nattklubb. Man spør seg om vi her befinner oss i et symbolsk portrett av et Sovjet eller Russland i forfall, eller om vi er vitne til vår egen vestlige dekadanse. Night Club Torpedo kan også betraktes som et symbol på hvordan mennesker lett lar seg disiplinere og kontrollere ved hjelp av en relativt åpenbar, men effektiv belønningsretorikk. Det vil si et system som forteller deg at du er akkurat litt viktigere, enn personen ved siden av deg.
Forsterkende møter
Til sammen mestrer prosjektets 14 kunstnere å presentere en bredde i flere ulike formale og estetiske uttrykk, langt flere enn teksten her kan romme. Med et så stort spekter vil også den kunstneriske kvaliteten variere noe, men alt i alt greier «Nothing will grow together because nothing belongs together» å engasjere og utfordre publikum. Det som er tydelig etter å ha sett samtlige verk i «Nothing will grow together because nothing belongs together», er at flere av arbeidene forsøker å utforske hva som skjer når forskjellige individuelle og kollektive mentaliteter krysser hverandre. Det interessante ved dette konseptuelle utgangspunktet er at disse «møtene» mellom betrakter og verk skjer i et utstillingsmiljø som på ulikt vis er med på å forsterke de ulike kunstverks uttrykk og innhold.
Deltakende kunstnere var: Tanya Busse, Emilija Skarnulyte, Ørjan Amundsen, Ekatarina Golubina, Henrik Plenge Jacobsen, Kirsten Astrup, Ellen Ringstad, Per Martinsen, Dima Filippov, Ilmira Bolotyan, Anna Schefer, Alexander Lysov, Ekaterina Vasilyeva, Hanna Zubkova
Utstillingen «Nothing will grow together because nothing belongs together», var åpen helgen 5.–6. september og 12.–13. september 2015.