Språkets sosiale betydning som felles utgangspunkt forsøkes løftet frem i sommerens utstilling på Moderna Museet, Stockholm. Spørsmålet er om budskapet når frem.
Installasjonsfoto, Efter Babel / Poesin kommer att göras av alla! / 89 plus, Moderna Museet, 2015 © Foto: Åsa Lundén/Moderna Museet
Efter Babel – Poesin kommer att göras av alla! er Moderna Museets første større tematiske utstilling siden sommeren 2012, da de viste Explosion! Måleri som handling som undersøkte kunst fra de siste 50 årene som befinner seg i grenselandet mellom maleri og performance. Den aktuelle utstillingen Efter Babel er egentlig mer programmatisk enn tematisk, der den er satt sammen med utgangspunkt i ulike historiske brytningspunkt som fant sted i løpet av 1900-tallet. I katalogens essay løftes 1989 fram som avgjørende, året da Berlin-muren falt og internett ble til, der sistnevnte revolusjonerte våre kommunikasjonsmåter.
Språkets – så også billedspråkets – poetiske dimensjon og utopiske konstruksjon er kan hende en mulig fellesnevner for kunsten som vises i utstillingen. I dag utvikles ofte kunsten i et globalt perspektiv, der ulike kontekster føyes sammen for slik å danne nye betydninger. På samme måte er Efter Babel tenkt å fungere sammen med museets pågående utstillinger av Akram Zaatari (Libanon), Ernest Cole (Sør-Afrika) og Adrián Villar Rojas (Argentina). Utstillingens ni internasjonale kunstnere arbeider også med ganske forskjellige uttrykksmåter, og dermed blir oversettelse og sammenligninger mellom nedslagene i den globale kunstscenen et sentralt (be)grep for museets utstillingsprogram. Kuratorene Daniel Birnbaum og Ann-Sofi Noring gjør et forsøk på å løfte fram språkets sosiale betydning som et felles berøringspunkt.
Paul Chan, The body of Oh Boy (truetype font), 2008. © Paul Chan og Greene Naftali, New York.
Foruten billedkunsten har poesien en fremtredende plass i utstillingen, derav tittelens undertittel 89 Plus som peker mot et pågående prosjekt der 1000 bøker av like mange poeter – alle født etter 1989 – skal publiseres på nett parallelt med utstillingen. Opplesninger og performancer vil finne sted i utstillingen blant kunstverkene, og i løpet av åpningsdagene ble det dessuten arrangert et symposium med tittelen Translate, Intertwine, Trangress, i samarbeid med Moderna Dansteatern. Der kunne man blant annet høre på performance-teoretikeren Peggy Phelan som på en tankevekkende måte plukket fra hverandre Andy Warhols kunst og persona. Det ble også vist en «levende installasjon» av Abraham Hurtado, der et par skuespillere vred seg rundt seg selv på et bord midt i utstillingen. Dessuten holdt Haegue Yang, en av de medvirkende kunstnerne, en interessant forelesning med tittelen Movemenet Studies. Den handlet om kunstnerskapet hennes, og Yang understrekte nettopp bevegelse som den viktigste bestanddelen i hennes kunst.
Tilbakeblikk
Moderna Museet ønsker å skape liv og røre i og omkring utstillingen, og det gjør de delvis ved å se tilbake på sin egen historie, hvor blant annet den i samtiden så mye omtalte Poesin måste göras av alla! Förändra världen! (1969) utgjør et av utgangspunktene. Utstillingen tok for seg den russiske avantgarden i revolusjonsårene på 1910-tallet, surrealistene og situasjonistene, samt studentopprøret i 1968. Alt dette og mye mer inngår i Simon Dennys (New Zealand/Tyskalnd) fascinerende og fantasifulle installasjon Contemporary Tower of Babel i nåværende utstilling Efter Babel. I samarbeid med Alessandra Bava har Denny skapt en stedsspesifikk utstilling i utstillingen. I en labyrintisk konstruksjon av stillaser har han montert en mengde mindre verk av Magritte, Rodchenko og Dalí fra museets samling sammen med kopier av malerier som andre kunstnere har utført til Facebook’s kontorer.
Det er både hva Denny har valgt ut like mye som hvordan han har arrangert objektene, som vekker min interesse. For eksempel kan man se ved siden av det som tydelig er en kopi av et portrett av Malevitsj, et maleri med logoen til Deutsche Bank. En mulig illustrasjon over hvordan kunstens politiske sprengkraft lever i symbiose med markedskreftene kanskje?
Hvor finnes i så fall motstanden mot markedet i dag? På internett, synes Denny å mene, noe en laptop som troner høyst oppe i hans Babels tårn peker mot. Datamaskinen arbeider med en egenprodusert programvare som brukes av det verdensomspennende kollektivet Anonymous, kjent gjennom sine hvite ansiktsmasker. Denny presenterer her datamaskinen som et museumsobjekt, men den fungerer og kan håndteres av kompetente hackere som opererer inkognito på et parallelt internett. Dennys fascinerende sammensetninger av høy og lav kultur skaper en påtakelig energi ikke helt uten humoristiske effekter. Dermed beveger verket seg i et særdeles kontemporært felt som undersøker forskyvning av betydninger.
Etel Adnan, Sans titre, 1973. © Etel Adnan. Foto: Moderna Museet / Prallan Allsten
Her gjenfinner vi Georges Adéagbos (Benin/Tyskland) installasjon Stockholms födelse…!, som eies av museet og som ble vist i en sal rett ved siden av for mindre enn et år siden. I likhet med Denny arbeider også Adéagbo med store ansamlinger av et enormt varierende materiale som han har funnet på loppemarkeder. Gjennom å sette sammen bøker, postkort, gamle LP-plater, og klær skaper han et utenforstående blikk på det svenske samfunnet. Men til tross for at Adéagbos installasjon passer godt inn i utstillingens tema, kan gjensynet fortone seg som alt for snarlig.
Også Yael Bartanas (Israel/Nederland) neonskilt And Europé Will Be Stunned er del av Modernas samling, men der verket henger ensomt på veggen, sier det egentlig ingenting om hennes kunstnerskap. Vi får ikke se noen av Bartanas merkverdige og fiktive propagandafilmer som skiltet egentlig annonserer for, noe som er synd – ikke minst fordi filmene kunne ha gitt en fruktbar fordypning til det russiske revolusjonsmaterialet som inngår i Dennys installasjon.
Manglende dialog
Her kommer vi til utstillingens grunnleggende problem. For selv om den riktignok inneholder interessante verk av betydningsfulle kunstnere, lykkes den ikke med å sette de ulike verkene i dialog med hverandre. Mitt inntrykk er at verkene slutter opp om sitt eget verdensbilde og i så måte fremstiller små, isolerte øyer. Dermed uteblir også en fordypende relasjon mellom verkene.
Færre kunstnere og flere verk av hver hadde vært nødvendig for å gi oss en forståelse av nettopp deres særpreg, noe som også hadde lettet forståelsen av utstillingens tema. Slik utstillingen fremstår nå, savner jeg for eksempel flere verk av Etel Adnans (Libanon/Frankrike) underlige landskapsmalerier, malt utelukkende fra kunstnerens minne. Hvorfor hun maler slik hun gjør får man ingen forståelse av gjennom de få arbeidene som vises i utstillingen. Av Paul Chan (HongKong/USA) vises det to verk som utelukkende består av ord, noe som for så vidt gjør at de fremstår som selvfølgelige innenfor utstillingens tema. Hans alfabetmalerier er ladet med språkets mange sidespor og forståelsens mange fallgruver, og er interessante i lys av oversettelsens mange utfordringer, men at Chan uttrykker seg på mange ulike måter klarer ikke utstillingen å formidle.
Rivane Neuenschwander and Sérgio Neuenschwander, Sunday, (film still), 2010. © Rivane Neuenschwander, Stephen Friedman Gallery, London, Galeria Fortes Vilaça, São Paulo og Tanya Bonakdar Gallery, New York.
Likeså fremstår arbeidene av Rivane Neuenschwander (Brasil/UK) og Haegue Yang (Sør-Korea/Tyskland) nærmest som gåtefullt omsluttede i sammenhengen. Normalt kan jeg verdsette kunst som holder en viss avstand, men det kreves som sagt flere eksempler, og gjerne som er kryptiske på noenlunde samme måte. I en video av Neuenschwander som projiseres på veggen vrimler det av maur rundt. Symptomatisk for utstillingen bærer de på små beskjeder utplassert av kunstneren: «word» og «world» står det på dem. Her er hele verden i bevegelse, men spørsmålet er om ordene faktisk kommer fram til sin adressat?
Efter Babel – Poesin kommer att göras av all! – 89 Plus vises på Moderna Museet, Stockholm til 30. august.