Konservativ kulturkritikk

Med Empires på Galleri A trår Christopher Rådlund inn i samtidskunsten og etablerer seg som en konservativ kulturkritiker.

Christopher Rådlund er født i 1970, og han gikk på akademiet i 1995-98. Flertallet av hans medstudenter har etter studiene funnet inspirasjon hos kritisk teori, og mange har brukt tid på å tenke ut konsepter eller visuelle strategier influert av formalmodernisme eller ulike avantgardepraksiser. Rådlund derimot har stått der og malt. Fjell. Fjorder. Åser. Landskap og klassisk arkitektur. Uten så mye som å trekke en mine. Han er blitt kjent som en av de mest rigide rytterne av klassisk maleri, der teknisk dyktighet, uironiske veksler på figurative tradisjoner, og evnen til å beskrive eller appellere til menneskelige følelser står sentralt.

Rådlund har operert i kjølvannet til Odd Nerdrum, ikke i stil, men i retorikk. Som billedkunstner, kurator, forfatter og arkitekturkritiker har Rådlund bidratt til å spre en forestilling om et forventet paradigmeskift fra samtidskunst og moderne arkitektur tilbake til en organisk kunst og arkitektur. En revolusjon som lar vente på seg. Han har i media tilhørt en frittalende krets arkitektursynsere som gjerne vil ha nybygg formet etter klassiske idealer. Sammen med den konservative sosiologen Alexander Z. Ibsen har Rådlund til og med gitt ut en bok om hvorfor han finner modernistisk arkitektur så stygg. Rådlund er selverklært kulturkonservativ. Fortellingen om Rådlunds kulturkonservativisme, slik jeg har oppsummert den så langt, viser imidlertid en kjetter på sidelinjen, en som poserer konservativ for å gi seg selv lov til å male slik han ønsker. Derfor har jeg også hatt problemer med Rådlund. Han kan ha vært så kulturkonservativ han bare vil. Jeg har bare ikke trodd på ham. Å male naturskildringer, eller kjempe for bygging av doriske søyler i 2014 er kanskje kuriøst. En slik strategi er imidlertid ikke noen logisk billedliggjøring eller representasjon av samtidig kulturkonservativt tankegods.

Figurativt maleri har sin berettigelse, sitt rom og sin rolle uansett syn på tradisjon og brudd, konservering eller modernitet. Figurasjonen har også de siste hundre årene flettet seg inn og ut av kanon. På samme måte har tradisjonelle klassiske trekk hatt god plass i arkitekturen de siste hundre årene. Mange arkitekter har lært av Las Vegas, for å si det sånn. Rådlunds bilder, slik jeg har kjent dem, har bidratt i liten grad til å kritisere moderniteten eller det postmoderne. Istedenfor å gå inn i kunsten og føre en kamp innad i kunstrommet har Rådlund stått på sidelinjen av kampen, og furtet over spillereglene. Utstillingen på Galleri A har imidlertid gjort at jeg har måttet endre mine oppfatninger rundt Rådlund. Jeg synes plutselig at hans kunst er interessant, og at de har et kritisk potensiale. La meg utdype hvorfor.

Ny forståelse
Utstillingen Empires viser verk fra fire ulike serier med figurasjoner som går i dialog med, og i rette med vår samtid. Flere av verkene er blitt vist tidligere, noen er nye. Det som er helt nytt er sammensetningen av de ulike verkene. Og dette er en sammenstilling som åpner opp for en ny forståelse, ikke bare av enkeltverkene, men av Rådlunds kunstnerskap.

Rådlunds døråpning inn i en motivkrets hentet fra samtiden skal ha vært gjennom en forespørsel fra sønnen: Kunne ikke pappa male noe mindre kjedelig enn landskaper? Kunne han ikke for eksempel male romskip? Rådlund responderte og brukte det neste halvåret på å male romskip og andre artefakter fra science fiction. Maleriene ble i 2013 stilt ut på Internasjonalen i Oslo som del av en større serie av bilder med motiver hentet fra sci-fi. Serien og utstillingen het Evil Empires, en tittel hentet fra Ronald Reagans økenavn på Sovjetunionen i 1983, da den kalde krigen var på sitt kaldeste. Motivene i bildene er ulike onde krefters våpen og farkoster i et utvalg science fiction filmer. Disse er blitt gjengitt med samme millimeterpresisjon, detaljrikdom, fargepalett og perspektiv som landskapsmotivene Rådlund tidligere jobbet med. Filmrekvisittene står som modernistiske utopier. Det vi ser er endeløse framtidsvisjoner, slik de er skapt i film. Motivene er perfekte og uangripelige. Men samtidig altså representasjoner av ondskap.

Postakopalyptisk dystopi
I rak motsetning til science fiction er en serie bygningsportretter av kjente norske moderne landemerker, som den nye Holmenkollbakken og operabygget i Oslo. Dette er bilder som Rådlund malte i sammenheng med hans engasjement mot moderne arkitektur. Ett av bildene pryder også den før nevnte bokutgivelsen om arkitektur, som han gjorde sammen med Ibsen. Stoffligheten til byggverkene slik de er gjengitt er underlig lik den til romskipene. Hardheten er der. Framtidsestetikken og det uorganiske er der. Det umenneskelige i motivene styrkes gjennom en nesten parodisk bruk av sentralperspektiv: Bygningene er plassert i sentrum av bildet, og truer med å ta opp hele billedflaten. Til forskjell fra de solide sci-fi-gjenstandene er disse moderne byggverkene portrettert mens de går i oppløsning. Betongen og steinen har skallet av, og avdekker et porøst indre. Vi ser den modernistiske utopien som har møtt døden. Vår tids praktbygg er framstilt som postapokalyptisk dystopi. De er truende og angripende, men altså i oppløsning. De har ingen kjerne.

Dialogen mellom disse to bildeseriene gir et tankevekkende innblikk i konservativ kulturkritikk. Modernismen i arkitektur ga oss ikke bare et visuelt særpreg. Den modernistiske bygningsmassen er samtidig også materialiseringen av ideologi, av framtidstro og tillit til utvikling og vitenskap.

Framhevingen av brudd mellom fortid og nåtid, gammelt og nytt. De fleste av oss er etter hvert blitt vant til å se positive sider ved modernitet og utvikling. Vi er blitt vant til et blikk preget av marxistisk og freudiansk kritisk teori, og at denne tankegangen gir innflytelse i samtidskunst og moderne arkitektur. Vi er blitt vant til kunst og arkitektur som viser framstillingen av bruddet med fortiden som et etisk gode.

Modernisme er knyttet tett opp mot utopiske forestillinger om en radikalt bedre verden, en verden uten utbytting, utnytting og krig. En verden fri for undertrykkende strukturer, der makten er avkledd. Selve løsningen i følge en slik forestilling ligger i mer samfunnsendrende radikalitet. I ny estetikk, og utvikling.

Et filosofisk fundament
Mange av oss er blitt så vant til positive konnotasjonene til modernisme og brudd med det gamle, at vi blir rent paffe de gangene vi opplever ny kunst eller arkitektur som ikke forholder seg til denne måten å tenke på. Sett i kontekst av Rådlunds mangeårige engasjement som samfunnsdebattant i arkitekturpolitikk gir de to nevnte bildeseriene en dypere forståelse til hans kritikk av moderne arkitektur. Bildene tilfører etikk og filosofisk fundament til Rådlunds estetiske preferanser.

Det kan oppleves som provoserende å møte kunstnere eller arkitekter som ikke bare er uenige i modernistisk estetikk, men som tar avstand fra ideologien og frigjøringstankegangen som ligger bak. Slike kunstnere, arkitekter og tenkere som motarbeider brudd og radikal endring, støtter tilsynelatende ikke riktig side i en pågående kamp mellom godt og ondt i verden. For er ikke slike konservative folk som knuller med Satan? Kynikere som vil ha utbytting, utnytting, krig, fordumming, sult, fengsler, våpen, sosial nød, hard kapitalisme og hard makt?

Det er fort gjort å glemme at det også blant kulturkonservative kunstnere og tenkere finnes en sterk kapitalismekritikk, kritikk av kommersialisme, verdirelativisme, sosial elendighet, globalisering, krig, makt og kontroll. Utopisme, ahistorisk tenkning, brudd i tradisjoner og ukritisk vitenskapstro er alle kulturelle utviklingstrekk i der moderne som i ytterste konsekvens føre til en rekke uønskede resultater, og i ytterste konsekvens ondskap. En vektlegging av slike negative sider ved radikal samfunnsutvikling og modernitet er en klassisk konservativ tilnærming. Om ikke ting var bedre før, så er noe i det minste gått tapt på veien, eller noe uønsket er kommet med på kjøpet.

Troen på tradisjoner
Konservativ kulturkritikk, kritisk konservativ kunst formidler dermed ikke troen på utopien, på radikal modernisme eller radikale samfunnsendringer. Konservativ kulturkritikk er snarere basert på troen på tradisjoner, sivilsamfunn, familie, frivillighet, dannelse, metafysikk, fritt entrepenørskap, kultur, maktfordeling, privat fordelt eierskap, rettsstat og institusjoner som bolverk mot nyliberal kynisme og hard statsmakt. Med et slikt kritisk konservativt blikk har faktisk mange av frigjøringsidealene som modernismen ga estetikk til endt opp i dystopier : Stalin, sentralisering, stat og Stovnerlandskap. Eller de har vært en verdirelativ tilrettelegger for uhemmet kapitalistisk utbytting, tingliggjøring og tapt menneskeverd. I er slikt blikk kan moderne estetikk like gjerne kan tolkes som representasjon for noe ondt, som noe godt.

Det kan godt være at jeg tildeler Rådlund tanker og meninger han ikke har. Tolkningen min er som en hver annen tolkning basert på verkene jeg har sett, og enkelte intervjuer med kunstneren. Men det som støtter oppunder en kritisk konservativ lesning av Rådlunds utstilling på galleri A er de to siste delene av utstillingen. Den ene bygger på Rådlunds vinnerutkast til Norges Banks jubileumsmynt, med motiv hentet fra profilen til en av løvene i entreen til Høyesterett. I denne serien verk framstilles løven, og gjennom denne et maktsymbol fra europeisk sivilisasjon, som noe solid, i en verden av ruiner og vinterlandskap.

Den siste serien bilder er litt mer tvetydig. Rådlund ble i 2012 hyret inn av Hæren for å male norske soldater i Afghanistan. Utstillingen med verk fra oppholdet, Fjern front, ble vist på forsvarsmuseet i fjor. Utstillingen på Galleri A viser et lite utvalg av maleriene, og disse oppfatter jeg som verk som er kritiske mot norsk krigføring i Afghanistan. I verket Panserbil i afghansk landskap ser militærskyssen så underlig liten, sårbar og alene ut. I Vandrer over et hav av støv og Vandrer over et hav av støv (Frode) ser vi en norsk soldat, som på begge bilder ser ut over landskapene i Afghanistan. Begge bildene er parafraser over de samme to verkene: Vandrer over tåkehav (1817-18) av Caspar David Friedrich, og Soria Moria (1881) av Theodor Kittelsen.

Friedrich var en av de første store naturromantikerne, en som malte naturen for å vise menneskelige følelser og indre drama. En av de som trodde på og kjempet for menneskets følelser rett i en mektig sivilisasjon. Verket som er blitt parafrasert viser en vandrer, som står på en høyde og ser utover. Mens hans utsikt er forhindret av et tåkehav, som vi må forstå metaforisk. Theodor Kittelsens Soria Moria viser til den norske eventyrfortellingen der hovedpersonen leter etter slottet Soria Moria. Dette er et eventyr som gjerne tolkes som en jakt på framgang, der slottet framstår som symbol på total lykke og perfeksjon. Letingen etter slottet framstiller ensomheten på veien til lykke, og i ytterste konsekvens innsikten om at ulike folk må gå forskjellige veier for å nå dette

Konservativ krigskritikk
Såkalte neokonservative har de siste tretti årene forsvart og ønsket invasjoner i land med kaos eller manglende demokrati. Dette er blitt begrunnet utilitaristisk og utopisk med at en tradisjonell vestlig rettsstat, et demokrati og en fri økonomi er det som er best for befolkningen – og land som har slikt styresett skaper fred.

En kulturkonservativ kan gjerne kritisere denne tankegangen. Ulike samfunn, lik malerkunsten, må få anledning til å utvikle seg organisk over tid. Det er heller ikke sikkert at det er vårt status quo er det som er det endelige samfunnet, eller de beste samfunnet på sikt. Et godt samfunn endrer seg litt og litt. Det er heller ingen automatikk at vår styremåte er den riktige i andre kulturer. I en framprovosert søken etter den perfekte lykken, vil store feil gjøres. Utopier ender i tyranni, revolusjoner i terror. Hvert land og hver kultur søker lykken på sin måte.

Når vi ser soldaten i bildet til Rådlund slår det meg hvor håpløst prosjektet i Afghanistan virker, hvor stor verden og tiden er sammenlignet med vår vestlige midlertidige orden. Hvor skjørt alt er.

Under fasaden
Troen på den militære intervensjonens evne til å forandre noe som helst i ønsket retning er en utopisme, lik de moderne bygningene. Det kan forvitre, og under fasaden viser det seg å ikke være noen substans. Og skulle nå krigsmaskinene fungere hard og effektivt kan de like gjerne føre til ondskap, som til det gode. Jeg er ikke på linje med Rådlund politisk eller estetisk. I en eventuell samtale med Rådlund tror jeg ikke at jeg ville vært enig med ham i noe som helst, annet enn i at den nye Holmenkollbakken ser stygg ut. Jeg trives blant samtidskunstbøker i blokka mi i Groruddalen, jeg.

Men i utstillingen på Galleri A gir Rådlund en kritisk fortolkning av verden og dens problemer som gjør inntrykk og forståelse av en tankegang og et verdisett. Der Rådlund tidligere stod på siden og kjeftet tar han nå aktivt del i samtidskunstenscenen, som en formidler av konservativ kulturkritikk.

Empires av Christopher Rådlund vises på Galleri A fra 9. april til 3. mai