India – Den neste kunst-gullgruven?

India er en nasjon med en vedvarende forkjærlighet for det estetiske, men Indias kunstnere har lenge slitt i motbakke. Nå håper man at den voksende indiske middelklassen kan være med på å gi kunstmarkedet et løft. 

Den første store indiske beskytter av kunst og litteratur var Maharaja Sawai Prat Singh (1764-1803). Datidens samtidskunst blomstret under sin velynder som regjerte i en periode da Indias økonomi stod for 27 prosent av verdens totale verdiskapning. Landet hadde med andre ord ressurser å bruke på kunst.

Situasjonen endret seg da India gradvis ble okkupert av britene mellom 1799 og 1820. Nesten 70 år etter India ble selvstendig fra Storbritannia begynner kunstscenen igjen å vokse frem. En ny indisk middelklasse har begynt å etablere seg. Den tradisjonelle interessen for kunsthåndverk står fortsatt sterkt blant folk flest. Indisk samtidskunst er populært innad i landet, men så å si kun blant landets overklasse. For resten av befolkningen er grunnleggende livsnødvendigheter som rent vann, mat og tak over hodet, er viktigere en kunst.

Et marked under utvikling
India er fortsatt et marked i vekst, og alle barnesykdommer kommer ekstra godt til syne her. De seriøse samlerne er få, og de som finnes setter trenden for hva resten av bransjen kjøper. En yngre generasjon samlere har begynt å vokse frem, men de tar få sjanser.
– Historisk sett har India en lang tradisjon for moderne- og samtidskunst, og det er godt å se at vi fortsetter langs denne linjen, sier Rasika Kajaria, direktør for Exhibit320, et av de ledende galleriene i Delhi. – Men i mange år har det ikke vært noe driv i India for å oppsøke andre markeder. Indiske samlere er konservative, og å kjøpe ukonvensjonell samtidskunst sitter veldig langt inne, avslutter hun.

At både de indiske samlerne og kunsten som produseres i landet grenser mot det konservative, ble spesielt tydelig under mitt besøk til den syvende India Art Fair. Messen som arrangeres i Dehli, ble besøkt av ca. 80.000 mennesker. Salget ble rapportert til en økning på 25 prosent fra i fjor. Selv om India Art Fair understreker at de er en internasjonal messe var tilstedeværelsen av utenlandske gallerier liten, og det ble gjort veldig få internasjonale salg. De utenlandske galleriene som var tilstede holdt relativt lav internasjonal standard og spesialiserte seg på indisk kunst.

Aldri har jeg vært på en internasjonal messe som var så lokalt rettet. Det meste av kunsten var fargerik og appellerte til et indisk publikum. Men, det var spennende samtidskunst å se også. Shrine Empire og Exhibit 320 fra New Delhi og Volte Art Projects fra Mumbai bør trekkes frem blant gallerier som virkelig var gode. Shrine viste Bangladesh-kunstneren Tayeba Begum Lipi ( f. 1969), som fikk mye oppmerksomhet under biennalen i Venezia i 2011. Verket de viste på messen var en symaskin laget av barberblader som referer til da Rana Plaza kollapset i 2013, og flere tusen indiske arbeidere døde. Sakshi Gallery fra Mumbai viste kunstneren Valay Shende (f. 1980) som hadde laget et dekadent sølvbelagt middagsbord. Salt og pepperbøssen på bordet inneholdt asken til en bonde fra Vidarbha, som hadde begått selvmord på grunn av stor gjeld. Kunstneren peker på den virkelige prisen på urbaniseringen av India.

Det var heller ikke trådløst nett på messen, så mulighetene for å følge opp kunder ble vanskelig, og mange internasjonale gallerier måtte ta med de fleste av verkene hjem igjen. Hvilket for et utenlandsk galleri er kjedelig når man må betale 15 prosent moms på hvert verk som tas med inn i landet, og hvert verk som tas med ut. Men som grunnlegger og direktør av India Art Fair, Neha Kirpal, kunne fortelle:
– India Art Fair selvfølgelig er opptatt av det kommersielle aspektet, men vi er like opptatt av å skape en plattform hvor det indiske kunstmarkedet kan vokse og utvikle seg.

Det blir nok mange år til India Art Fair profesjonelt sett kan sammenligne seg med messer som Art Basel Hong Kong eller Art Dubai. Men den gode nyheten er, i følge Neha, at dette bare er begynnelsen for India.

Museumskultur er ikke folkekultur
Det finnes ingen kultur for å gå på museum eller gallerier i India, her besøker man heller templer, gamle palass og fort. Statlige drevne museer er for øvrig konstant blakke, har dårlig belysning og vedlikehold, samt endrer sjelden sine utstillinger. Og selv om New Delhis National Gallery of Modern Art og Mumbai’s CSMVS Museum viste noen spennende utstillinger i løpet av 2014, har ikke New Dehlis NGMA hatt penger til å kjøpe noen nye verk på flere tiår.

Indias konservative syn på samtidskunst er noe Surbhi Modi prøver å endre. Surbhi er født og oppvokst i Dehli, og grunnlegger av The Flooodlight Foundation. Floodlight operer som et agentur for å støtte unge og uetablerte kunstnere i landet, og er den første ideelle stiftelsen i India. Surbhis mål med Floodlight er å styrke inderes forhold til samtidskunst og samtidskunsten tilstedeværelse i landet, både indisk og internasjonal.
– Kunst har alltid hatt en stor plass i hjertet mitt, og derfor startet jeg dette. Det er veldig vanskelig å bygge opp en kultur fra grunnen, men et sted må man jo begynne, forteller hun.

Måten Surbhi bringer kunsten ut til folket på er for eksempel gjennom Publica, som ble arrangert for første gang i 2013. Publica er en kunstfestival som blir arrangert annethvert år, hvor skulpturer blir vist på offentlige plasser spredd rundt Delhi. Surbhi inviterer både nasjonale og internasjonale kunstnere til å delta på festivalen, hvor den Indiske Turistforeningen og kulturdepartementet er med som offisielle partnere. Fordelen med Publica er at en ikke må gå ut av sin vei for å se på kunst, kunsten kommer til steder som allerede blir besøkt, og blir dermed sakte men sikkert en del av hverdagen.

Det året Publica ikke står på programmet arrangerer Floodlight en stor samtidskunstutstilling. Den første utstillingen ble vist på det franske kultursenteret i Dehli i fjor, og viste nyskapende indisk kunst. Utstillingen ble med hensikt arrangert på et sted indere føler det naturlig å komme til, som et kjøpesenter eller en offentlig bygning. På den måten blir indere mer eksponert for samtidskunst uten at de må gå til et galleri, som kan oppleves fremmed og elitistisk. «Kunst er en luksus. Gjennomsnittsmannen på gata vet ingenting om kunst », sier Surbhi.

Det finnes også andre aktører i India enn Floodlight som fremmer samtidskunst. Kiran Nadar er Indias største kunstsamler, og i 2010 åpnet hun Kiran Nadar Museet. Museet har blitt et viktig nytt visningssted, og er det det første privateide museet i India som viser nasjonal og internasjonal samtidskunst. Kirans genistrek var at hun åpnet museet i et kjøpesenter, hvor indere liker å tilbringe tid. Dermed ser folk kunst i vante og trygge omgivelser, og føler seg ikke lengre like fremmedgjort.

Kraftige prissvingninger
Det indiske kunstmarkedet er estimert til å være verdt rundt 1000-1200 crore (10 billioner rupees), hvor malerier står for 99% av markedet. Christie’s, London, rapporterte at 50 prosent av kjøperne av Indisk kunst er indere som bor i India. I 2013 var fire indiske kunstnere på listen over de 500 viktigste globale samtidskunstnerne, Anish Kapoor, Bharti Kher, Subodh Gupta og Ravinder Reddy. Christie’s holdt sitt første salg noensinne i Mumbai, India i 2013. Salget var av indisk kunst, hvor de i 2013 solgte verk tilsvarende $15 millioner, som gjorde at de valgte å gjenta salget i 2014, hvor de oppnådde $12 millioner.

Det siste tiåret har prisene på indisk kunst svingt kraftig. Det begynte med at prisene nådde nye himmelhøyder for rundt 10 år siden. Indiske markedsspekulanter kjøpte kunst, som de håpet de kunne selge igjen fort, med god margin. Dette kom til en brå stopp med finanskrisen i 2008, som førte til at det indiske kunstmarkedet krasjet fullstendig. Prisene på Indias mest velkjente samtidskunstnere har for det meste kommet tilbake til gammelt prisnivå. Et maleri av Syed Haider Raza ble solgt på auksjon i 2013 for £2,3 millioner, som er rekord for et moderne indisk verk. Men for de yngre og mer uetablerte har det vært vanskeligere – indere gjør ikke usikre kunstinvesteringer. Det finnes mye talent for kunst og håndverk, men indere flest ville foretrukket at barna valgte mer tradisjonelt trygge yrker, som å bli lege eller ingeniør. Kunstnere mottar ingen støtte her, og det er derfor viktig med stiftelser som Floodlight.

Fremtiden er lys
– Gjennom mer kritisk diskurs innad bransjen kan mye oppnås. Internasjonale begivenheter som India Art Fair er viktig fordi de viser at India er klare til å stå som vertskap for et internasjonalt kunstmarked, samtidig som vi fokuserer på det lokale, sier Rasika, fra Exhbit230.

Potensialet og mulighetene for diskusjon og forståelse av kunst i India er der. Gjennom gallerier, institusjoner og stiftelser vokser det frem solidaritet og samarbeid mellom kunstnere, kuratorer, skribenter, institusjoner som ikke har vært der tidligere. India har en lang vei foran seg før samtidskunst blir en del av hverdagen, men grunnlaget for endring av folks holdninger legges stein for stein. Myndighetene har begynt å bli mer reseptive for tilrettelegging mot et internasjonalt marked, hvor de begynner å se verdien i et mer åpent marked. Men for at India skal kunne ha en mulighet til å bli en av de store internasjonale kunstaktørene, må også kjøperne i India være villig til å åpne øynene for det som skjer utenfor landet. Og om de er villige til dette har India alle muligheter til å bli verdens nye kunst-gullgruve.