Tålmodighetens estetikk

Roni Horns (1955) tredve år lange kunstnerskap manifesterer seg i en egenartet kunstopplevelse på galleriet Peder Lund og Vigeland-museet i Oslo. Utstillingene Water Teller og Tegninger viser et variert utvalg kunstneriske medium, som balanserer uanstrengt på en linje mellom nøyaktig håndverk og kreativ frihet.

Blant de hvite gipsskulpturene på Vigeland-museet er fire av Horns monumentale tegninger hengt opp i et rom for seg selv. På denne kalde vinterkvelden er kunstneren tilstede i lokalet for å lese fra sin egen tekst Saying Water. Stemmen hennes er like mørk og klar som kvelden utenfor. Teksten har et tungt poetisk språk, som skaper en introduksjon for utstillingene og det metaforiske landskapet vi skal tre inn i.

De to utstillingene Water Teller på Peder Lund og Tegninger på Vigeland-museet viser både fotoserier, skulpturelle installasjoner og monumentale tegninger. Slik reflekteres Horns kunstnerskap i visningene, ikke bare ved at de rommer de fleste kunstneriske medium hun har jobbet med i sin karriere, men ved å fokusere på hennes unike egenskap til å trekke linjer mellom form, rom og lys. Sammen viser de et bredt spekter av kunstneriske medium, som fremstiller et modent kunstnerskap, preget av ømfintlighet i materiale og tålmodighet i prosesser.

Tegninger
For Horn har tegning vært en helt essensiell del av kunstnerkarrieren, og hun har jobbet med pigmenttegninger siden midten av 1980-tallet. De fire tegningene på Vigeland-museet er montert på røde vegger, en salongpreget farge. I likhet med Vigelands skulpturer er Horns tegninger hvite og passer fullendt inn i rommet. Tegningene er produsert i løpet av de to siste årene. De er fire imponerende verk, både i format og kompleksitet.

Prosessen bak verkene er tidkrevende og møysommelig, hvor pigment, graffiti, kull, blyant og ferniss blir påført på papir som blandes med terpentin. Deretter er de skåret opp i små deler og satt sammen igjen til detaljerte collagekomposisjoner som skaper intrikate mønster.

Horn har også skrevet ord, tall og komprimerte setninger med blyant over lerretet. Ord-regler som «yew, jew, sew, dew, new, jew» og «mast, blast, last, fast» blander seg sammen med navn på nylig avdøde kjente personligheter som Nelson Mandela og Philip Seymour Hoffman. Ved å påføre slike ulike detaljer skaper Horn en nærhetstrang til verket, som gir det store formatet flere dimensjoner.

For Horn er den samme meditative prosessen bak tegningen også en grunnleggende metode for videreutvikling av alle hennes arbeider. Slik Horn arbeider seg innover i papirmaterialet og utnytter seg av dets potensiale, jobber hun også med resten av det brede spekteret av kunstneriske medium i hennes virksomhet.

Water Teller
Gjennom vinduet på galleriet Peder Lund treffer det skarpe vinterlyset utenfra to pastell-lilla glasskulpturer i utstillingen Water Teller. Utstillingen på Vigeland-museet, med et salong-preget uttrykk, står i stor kontrast til denne utstillingen. På Peder Lund er gallerirommet en klassisk autonom kube, den modellen de fleste gallerier og museer forholder seg til.

Forskjellene mellom institusjonene skaper dermed en større avstand mellom de forskjellige verkene i de to utstillingene, men på den andre siden demonstrerer også forholdet hvordan Horn tar utfordringen ved å måtte forholde seg til spesifikke rom og steder. Glasskulpturene innerst i rommet trekker til seg hver eneste stråle fra den grå himmelen utenfor, som gir de et illuminerende uttrykk. Titlene Untitled (The sensation of being scrutinized by a reptile) og Untitled (The sensation of longing for an eclipse of the moon) er hentet fra boken On the Camera Arts and Consecutive Matter av Hollis Frampton, som refererer til Horns interesse for litterære kilder. For Horn ligger alltid det skrevende ordet til grunne i kreative prosesser, om det så er en egen tekst som Saying Water, et litterært verk eller et forfatterskap hun finner fasinerende.

Glasskulpturene er som monumenter som vitner om Horns nøysomhet og tålmodige prosess. Hver enkelt veier i underkant av to tonn og er utformet gjennom komplisert bearbeidelse. Først blir hver enkelt skulptur formet som en beholder av fast glass. Etter skulpturen er sikret som en solid masse, helles flytende glass i beholderen. Når glasskulpturen er fullstendig står den nærmere et halvt år i ovnen, mens Horn er uvitende om hvorvidt dette vil bli et godt nok eksemplar. Skulpturenes overflater er speilblanke, med unntak av den siste dråpen av den flytende glassmassen som en signatur som vitner om den foreliggende prosessen.

Identitetens (vann)speil
Når jeg beveger meg i utstillingen på galleriet Peder Lund, minnes jeg Horns stemme fra hennes lesning på Vigeland-museet:

– This river cast a shadow into itself, becoming itself. The shadow and dirt thickens the water with darkness and distance that slices through everything – identity, place, geology. The water rushes along in its useable depths full of darkness that has no image.

Vannet følger Horn som et metaforisk begrep som representerer menneskelig identitet. Slik vannet alltid er i bevegelse, er vi også foranderlige. Utstillingstittelen Water Teller er en eksplisitt kommentar til en ny serie med doble fotografier gjort av Horn, hvor motefotografen Jürgen Teller er hennes motiv. I serien står han står i en sjø med vannoverflaten opp mot haken. Studerer en enkeltverkene hans nøye kan en se hvordan Tellers fjes faktisk er dobbelteksponert og at det er vannets speilbilde er vendt både oppover og nedover i bildet. Bak ham ligger bare himmelen som en monokrom flate som forandres i takt med at været forandres. Vannflaten under ham er så stille og klar at hans refleksjon blir som et speilbilde.

Slik kan en anse fotoserien som et digitalt eksperiment, som peker mot et spørsmål om hvordan vi oppfatter identitet. Når bare et speilbilde er igjen, hva er det vi egentlig ser? Er det virkelig Teller eller kun en tom skygge av den han er? Temaet identitet er gjennomgående i Horns kunstnerskap. I Water Teller vises det samme fjeset om igjen, men hvert ansikt bærer likevel helt særegne trekk som skaper forskjellige oppfatninger av Tellers person.

Fotoserien er intet unntak for Horns hengivenhet til enkeltverket. Hvert bestemte fotografi forteller en historie om hvilken nøysom prosess som ligger bak dens tilblivelse. Serien er produsert på tross av den bevegelige naturen, der både kunstner og motiv tålmodig har ventet på at landskapet skulle utvikles slik de ville. Vannet ligger så blikkstille at Telles speilbilde nesten er umerkelig kopiert: hver dråpe i pannen hans, hver rynke og hvert trekk forandres i vannspeilingen mellom hvert enkelt verk. En kan så vidt skimte hvordan små bølger former ansiktets fysikk. Himmelen bak vitner om deres lange prosess, men ellers er det kun disse små menneskelige detaljene som skiller fotografiene fra hverandre.

Tålmodighetens estetikk
Verkene i Water Teller på Peder Lund er upåvirket av kontekst, mens utstillingen Tegninger på Vigeland-museet setter Horns arbeider inn i en allerede etablert sammenheng. Tegninger og Water Teller er to svært forskjellige utstillinger, og institusjonene har aldri skapt forventninger om noe annet. Likevel kan en ikke la være å trekke linjer mellom dem, for det ligger flere utfordringer til grunne når ett kunstnerskap skal presenteres i to så forskjellige visningsrom.

Uten et snev av usikkerhet presenterer Horn en rekke enkeltstående verk som hver for seg fremmer en estetisk opplevelse. Til grunne ligger gjennomtenkte konsepter som ikke bare krever omfangsrik teknisk kunnskap, men også en tålmodighetsevne som kommer til syne i hennes spesielle ømfintlighet for materialene hun benytter seg av.

Det som binder de to utstillingene sammen er en felles manifestering av et fullendt kunstnerskap, som balanserer uanstrengt på en linje mellom presist håndverk og kreativ frihet. Samarbeidet mellom Vigeland-museet og Peder Lund viser to gode utstillinger, som sammen skaper en egenartet kunstopplevelse.

Utstillingene står til  24. januar på Peder Lund, og 25. januar på Vigeland-museet.