Utstillingen Frozen Ground ved Kunsthall Grenland viser Morten Slettemeås verk med modig fargevalg og en kunsthistorisk bevissthet.
Morten Slettemeås bilder gir straks en følelse av gjenkjennelse. Samtidig representerer de noe nytt. Slettemeås låner bevisst fra kunsthistorien og har selv uttalt: «Den er noe du må forholde deg til fra det øyeblikket du løfter penselen mot lerretet». Påvirket av historien er alle som skaper, likevel misliker mange samtidskunstnere at arbeidene deres sees i et kunsthistorisk perspektiv. Slettemeås velger å være åpen og bevisst dette forholdet.
Morten Slettemeås, fra venstre Green Ground With Yellow, Pink Ground Red Tree og Trees With yellow, 2014. Foto: Stina Glømmi
I Kunsthall Grenlands første maleriutstilling dominerer fargene. Utstillingen Frozen Ground er kuratert av Knut Blomstrøm og består av 13 nyere malerier og en bok som inneholder flere bilder, samt to gode og informative tekster. Midt i utstillingsrommet ligger dessuten en stor haug med «Fatboy»- sekker. Riktignok reflekterer disse fargeskalaen i bildene, men grepet er likevel overflødig. Slettemeås malerier gir mer enn nok energi til rommet.
Morten Slettemeås, installasjons bilde av utstillingen Frozen Ground, 2014. Foto: Stina Glømmi
Linjer kan trekkes til flere historiske kunstnernavn, hvilke avhenger av betrakterens kunnskap og erfaringsgrunnlag, men en klar kobling til flere ekspresjonister er mest fremtredende i maleriene. Vi kan gjenkjenne Vasilij Kandinskijs rike og glødende koloritt. Også hans måte å arrangere bildene på i seriene Improvisasjoner og Komposisjoner (1910-1914) finner vi igjen. Ved første øyekast kan bildeflaten fremstå utydelig, men motivet faller på plass ettersom betrakteren får et overblikk. Slettemeås bilder har imidlertid en mer ryddig form og motivene er mer klassiske, mindre abstrakte. Avgrensede fargefelt bygger komposisjonene. Noen mettet av klare farger, andre med tynnere strøk av maling og mer uferdige partier. Flere steder er formene rammet inn av hvite konturer. Linjene som skisserer motivet skinner igjennom malingen. De er ikke en viktig del av det ferdige verket, men heller ikke noe som må skjules. En annen kunstner det er nærliggende å trekke frem er den abstrakte ekspresjonisten Hans Hofmann (1880-1966). Maleriet med tittel Strålende rom fra 1955 har slående likheter med flere av Slettemeås bilder. Både koloritt, fargefeltene, penselføringen og bruken av det hvite lerretet som en avgrenser mellom feltene ligger nært opp mot Hofmann. Muligens en tilfeldig kuriositet, men en faktor som belyser at man ikke kan unngå historien.
Morten Slettemeås, fra venstre Untitled (Blue, pink & idiot) og For You Blue, 2014. Foto: Stina Glømmi
Holdningen til kunsthistorien hos Slettemeås er ikke et ankepunkt i denne sammenhengen, men en styrke. Kunstneren benytter tydelige referanser, men skaper sin egen verden ved å tilføre samtidig tematikk og utfordre det tradisjonelle landskapsmaleriet. Man kan si at kunstneren plukker fritt fra historien og konstruerer sin egen virkelighet. Slettemeås er opprinnelig fra Gvarv i Telemark, og motivene hans kan sees i sammenheng med en landskapsmaleritradisjon fra dette distriktet. Henrik Sørensen nevnes som en inspirasjon. Impulsene kommer fra ulike steder, men trær og det grønne går igjen. Munch kan også skimtes i linjeføringen.
I flere av motivene er mennesket fraværende. I andre vil betrakteren skjelne konturer av skikkelser eller en menneskelig tilstedeværelse. I Hans R i form av to store hender. Både dette arbeidet og Two pink har en dempet fargebruk og de hvite feltene er større. Motivene framstår nærmest uferdige. Der fargene ikke spiller hovedrollen taper bildene sin kraft. Men med modige fargevalg og en kunsthistorisk bevissthet treffer Slettemeås malerier noe som får oss til å trekke linjer bakover, samtidig som blikket rettes fremover. En frossen grunn er aldri konstant.
Utstillingen står til 20. desember.