– Forkaster vi refleksjonen og flertydigheten, forkaster vi også den særlige evnen kunsten er i besittelse av, mener Mette Paust-Andersen.
Det kan se ut til at vi har problemer med å svare på den provoserende kunsten. Vi mestrer ikke språket, og svarer derfor ikke med samme mynt – eksempelvis ved å lage ubehagelige bilder tilbake, slik den danske kunstneren Kristian von Hornsleth foreslår – men tyr heller til virkemidler som vi alle kan forstå, enten dette er å utsette kunstgalleriene for hærverk eller mure kunstneren inne.
Mette Paust-Andersen har skrevet mastergrad om kunstens retorikk ved Københavns Universitet
Vi har sett det før; i debatten som fulgte bergenskunstneren Morten Traaviks 17.mai-festspill i Nord-Korea, i forbindelse med Lars Cuzner og Muhamed Ali Fadlabis rekonstruksjon av Kongolandsbyen og nå nylig også i oppstyret rundt tildelingen av Ibsen-prisen til den påståtte fascisten, Peter Handke; Når de regelridende samfunnsdebattantene trekker kunstverk ut av deres kontekst, reduserer det flertydige til det entydige og enkeltfasetterte, og tvinger kunsten til å diskutere på premisser og i et språk som ikke er dens eget, kan det lett oppstå misforståelser.
Dan Park og hans provokunst-kollegaer beskyldes av sine motstandere for å bruke kunsten som en slags trojansk hest for å komme til orde, og ytre sine ytterliggående politiske meninger i en offentlighet som ellers forviser disse til bortgjemte nettfora for de ytterliggåendes egne meningsfeller.
Imidlertid finnes det en mulighet for at kunstnerne trekker på politikken og samfunnsdebatten med en intensjon om tvert imot å tvinge oss som medborgere til å erfare verden gjennom den ytterliggående andres – om enn så ubehagelige – perspektiv. For kanskje er det først da vi kan forstå hvordan disse «andre» ser på verden, og hvordan deres verdensanskuelse faktisk er reell, på lik linje med vår egen.
Forkaster vi refleksjonen og flertydigheten, forkaster vi også den særlige evnen kunsten er i besittelse av; evnen til å utfordre og utvide våre perspektiver, å få oss til å spørre heller enn påstå, og å reflektere, heller enn å stagnere i samfunnsdebattens ensporede for og imot.
Dan Park balanserer på randen av samfunnsnormene, og det er dette som provoserer. Som mannen bak illustrasjoner av karikerte stereotypier, påtar han seg en rolle som talsmann i opposisjon til samfunnets etablerte verdier om antirasisme og respekt. På bakgrunn av kunstens ambivalens kan vi imidlertid ikke tillate oss å si oss fortrolige heller med denne rollen.
Skulle Dan Park fremme den samme debatten han i dag står som part i, ved å slutte seg til bejaelsen av det antirasistiske og antistigmatiserende, ville han verken blitt hørt eller maktet å sette fingeren på våre enda så sensitive nerver vedrørende menneskeverdet og ytringsfriheten kontra truslene andre meninger enn våre egne utgjør for dette.
Ved å sette dissens over konsensus bidrar den provoserende kunsten til å fremme et meningsmangfold og en viten om at dette eksisterer. Fortrenger vi den andres perspektiv, forkaster vi samtidig selve grunnlaget for debatten om våre så høyt forfektede verdier. Og denne debatten må stadig pågå, for vi skal aldri være for sikre i vår sak.