Om elefanter, fotball og lek

Siri Breistein i samtale med performancekunstner Kurt Johannessen.

En pakke med Mors Flatbrød står ved siden av den gule Cascol-limtuben. På gulvet ligger et par velbrukte joggesko henslengt. For to år siden flyttet Kurt Johannessen inn i nytt studio i trange Langeveien med utsikt over Bergen. På veggen henger elefantstreker tegnet i blinde, mens bokhyllene rommer alle hans bøker. Over sytti i alt. En av landets ledende performancekunstnere serverer grønn te i en kopp med bildet av animasjonsfiguren Gromit.

Kropp og rom: Det begynte med tegning og grafikk og senere skulptur i alle mulige materiale. Da Kurt Johannessen startet med performance på midten av 80-tallet hadde han lite erfaring med denne uttrykksformen, kun et lite kurs om kropp i rom fra Vestlandske Kunstakademi.

– Hvorfor valgte du performance?

– Jeg har alltid likt å lage ting og være i en prosess. Jeg følte at kunsten handlet om prosessen, for når verket ble ferdig var det ute av kroppen. Performance ble derfor det neste steget slik at jeg kunne vise prosessen direkte. I dag jobber jeg med flere ting samtidig; tegning, tekst, video og performance. I tillegg har jeg performance-foredragene som tar utgangspunkt i bøkene mine.

– Om du skal sette ord på det, hva er performance?

– Det er billedkunst i sin måte å bruke kropp og tid på, for å si det kort. Noen beveger seg mot teater, andre arbeider kun visuelt. Mens noen bare snakker. Det handler om å være konsentrert og tilstede i situasjonen. Du tar erfaringene dine inn i en situasjon som du deler med andre.

Kurts signatur: Litt fysisk og poetisk. Litt filosofisk-vitenskapelig og visuelt. Det er Kurt Johannessens signatur. Han liker å jobbe med ting som har en visuell kvalitet i seg. Og så må det være litt humor.

– Hva har forandret seg fra da du begynte med performance på 80-tallet?

– I begynnelsen var mine performance veldig kroppslige og fysiske, som å kaste seg inn i en vegg. Gradvis er det blitt roligere, mer poetisk og innadvendt. I 1993 gjorde jeg noe som var helt stille. Jeg bare var i rommet og lot ting omkring meg skje uten å endre på noe. Dette er en tanke som jeg har tatt med meg videre. Men fremdeles varierer jeg, noen performance er nøye planlagt og varer en halv time, mens andre er lange uten at noe skjer og lite er planlagt. Nå er jeg på vei inn i et performanceprosjekt som skal vare i opp til ti dager.

Elefantopplevelse: Gjennom Den Kulturelle Skolesekken (DKS) har Kurt Johannessen besøkt skoler over hele landet og opplever her at barn har sin egen måte å møte kunsten på.

– Barn er mer som magneter og trekker til seg ting – alt er nytt og det er en flott måte å sanse på. Jo eldre en blir, jo mer har en sett. Du tror du vet hva det er eller du tar det for gitt. Du sanser ikke på samme måte lenger. Som kunstner tar jeg med meg den åpenheten og måten å sanse på, som barna slutter med når de blir tenåring og voksne.

I løpet av årene er det blitt mange skolebesøk og Kurt Johannessen har gjennomført mer enn hundre elefantprosjekter («Fyrste overlevering») for skoleelever. Inni munnen gjemmer det seg en liten støpt elefant, som han tar ut og legger forsiktig i en utstrakt hånd. Noen ganger opplever han at elever kaster ifra seg elefantene, og det er greit for kunstneren. For det er ikke lenger hans, men bare en gang har Kurt Johannessen opplevd at ingen ville ha.

– De voksne overførte angsten for noe som var veldig rart til barna. Jeg merket det allerede på måten de tok i mot meg på, alle var nesten vettskremte. De voksne har jo mye innflytelse sånn – de setter stemningen. Og det motsatte – de kan gire det opp på en positiv måte.

Voksne preger barns kunstmøte: Hvilken innflytelse de voksne har på barns kunstopplevelse, merket Kurt også da performancen «Den andre fortelinga» (2009) ble vist for barnehagebarn. I tre timer lå han på steingulvet i en blomsterpaviljong i Byparken med tråder ut av munnen.

– Noen av de voksne trodde at de kom til et teater, eller at det skulle skje ablegøyer, men jeg ligger jo bare der med lange tråder ut av munnen som går opp til taket. «Skal det ikke skje noe?» lurte flere voksne på mens barna oppdaget en liten bit av en tråd.

– Det var som om de hadde funnet en diamant, forteller Kurt som ikke er opptatt av å skape barnevennlige performance. Selv om barna ikke skjønner så mye der og da er det ikke så farlig, for han føler likevel at de er med og tar del i prosessen. De får oppleve noe som de ikke har sett før og som de vil huske på grunn av det.

– Det meste av det vi opplever fester seg bare der og da. Du leser jo avisen hver dag, men du husker ikke hva som stod der, understreker performancekunstneren.

Balling: Kurt Johannessen opplever at mange voksne ofte begynner å analysere ting med en gang i møte med kunst og leter etter en fasit.

– Du går glipp av en del ting om du begynner å analysere for mye. Jeg snakket med noen venner om den siste boken min, «Om potensial og energi» (2014), og de kunne fortelle at man ikke vet om lys er partikler eller bølger, og derfor vet en ikke om det er noe fysisk eller om det bare er bevegelse. Da så jeg for meg et lyseksperiment: om en sender lysstråle gjennom et hull blir det prisme ut av det som deler seg, men om du bare sender et lyspartikkel, så skal det ikke kunne dele seg og bli alle fargene på baksiden, men så blir det det likevel. Det bryter med de fysiske lovene, uten at jeg helt vet hvorfor. Da forklarte de det med at lyset vet hva lysing er for noe. På samme måte som et bord – det er ikke det fysiske som er det viktigste, det er det at det driver med bording. Og en ball driver med balling. Når et barn ser på en ball som spretter, er barnet opptatt av bevegelsen og det som skjer. Det er ikke så opptatt av ballen som en ting. Mens vi voksne lenge har visst at en ball spretter, blir barnet opptatt av ballingen.

«Gud sitt spontane latterutbrudd»: Lek er et sentralt utgangspunkt for Kurt Johannessen. Som når han skaper en bok om tid, leker han med ordene. For Kurt er leken en form for filosofering, men leken kan også være med til å ufarliggjøre ting.

– Gjennom tekst så tuller jeg av og til med de alvorlige tingene, som setningen: «Gud sitt spontane latterutbrudd». Når du tenker at Gud ler, fungerer setningen som en form for avvæpning, samtidig som den nok sparker litt.

– Men du er ikke redd for at leken skal gå på bekostning av kunsten?

– Nei, for begge er viktige, både prosessen og resultatene. Jeg betrakter kunsten min som en lang kunstnerisk bevegelse, og jeg prøver å ikke bestemme meg for hvor jeg skal. Det er min reise og for meg er den reisen viktig. Samtidig vil jeg gå inn i noe som får betydning for meg, og forhåpentligvis for andre. Jeg vil lage noe som har kvalitet. Derfor kan jeg ikke bare si at det er prosessen som er viktig, for det som prosessen fører til er jo også viktig. Om det bare blir tullete ting, så har heller ikke prosessen vært noe bra.

Performance = fotball: Da han gikk i tredje klasse på barneskolen var han livredd for at frøken skulle spørre om han ville være Josef i klassens julespill. Han var så fryktelig sjenert, og han hadde aldri turt å nei om hun hadde spurt ham, men samtidig hadde han aldri klart å gjennomføre det. Heldigvis ble han aldri spurt. Mer enn 200 performance produksjoner senere, har Kurt Johannessen fremdeles ikke noe behov for å stikke seg frem.

– Det var en stund jeg gikk rundt og tenkte på hvorfor jeg gjorde dette, og en grunn var at jeg alltid likte så godt å spille fotball. Du må være konsentrert rundt en situasjon og være veldig til stede mentalt og med kroppen din. Akkurat som når du spiller fotball. Fotball og performance er det samme. På barneskolen løp vi alltid sekstimeteren på 17. mai, og jeg kom alltid nest sist. Alltid! Jeg var fryktelig treig, men samtidig har jeg holdt på med fotball i alle år. Og selv om de tingene gav meg motstand, har jeg kunne bruke den motstanden. Jeg har lært utrolig mye av å jobbe med performance. Ved å utsette seg selv med å gå inn i rom en ikke vet hva er, vokser en som menneske.

Kunsten å ikke vite: Kurt Johannessen driver med leking, undring og undersøking, det samme som barn driver med.

– Da jeg begynte på akademiet i 1982 ville jeg ha en klarhet og prøve å huske og lære ting. Som ferdigutdannet tenkte og planla jeg mye, men som eldre ble jeg litt mer avslappet. Nå går jeg mer inn i de tingene som kommer mot meg, uten å vite hva det er, mer enn at jeg tar med meg det jeg har tenkt på forhånd. Etter en tid tror en at en vet alt, for en har gjort og erfart så mye, men om alt bare bli gjentagelse vil kunsten dø etterhvert. Jeg må prøve å glemme slik at det blir plass til noe nytt.

– Du beskriver her din kunstneriske utvikling?

– Ja, jeg har fått mindre fokus på å vite. Det har vist seg å være en god teknikk. På kunstskoler er det så utrolig mye teori, elevene skal forstå alt før de gjør det selv. Det synes jeg er helt på trynet, for det kan gjøre det vanskelig å gå inn i noe virkelig nytt. Det kan også gjøre det vanskelig å finne sin egen vei, for å arbeide med kunst er mer en reise innover enn en reise utover. Derfor håper jeg at praksis kommer før teori, for om du starter med teori blir du liggende bakpå. Du gjør det som ble gjort i går. «Gjør som jeg sier», forteller læreren til eleven i kunstfag. Men skal eleven gjøre det da, er det noe vits i det? Det er jo blitt tenkt og gjort allerede. Hva skal en som lærer si i stedet, ikke gjør som jeg sier? Men gjør eleven det, gjør han jo som læreren sier likevel. Det er viktig å være klar over at det er et paradoks i å undervise i kreativitet.

Gule badeender: For Kurt Johannessen fungerer humor som et viktig kommunikativt virkemiddel. Han prøver å bruke humor til å si noe mer, eller få folk til å tenke på en annen måte. Gjennom humoren blir hverdagslige gjenstander, som gule badeender og Bamsemums, snudd opp ned.

– Ja, det er mye gule badeender, ler Kurt og reiser seg igjen for å hente en bok fra hyllen, og finner snart sitatet han leter etter: «Fyrstikken var så nervøs for at hun ikke skulle ta fyr, at hun tisset på seg».

– Jeg synes setningen gir en flott kombinasjon, og i møtet blir det noe sært. Det kollapser på et vis, og selv om det bare er en fyrstikk så blir det veldig menneskelig. Ofte når en er nervøs blir det jo akkurat som en håpet det ikke skulle gå, alle kjenner jo det. Mange av tekstene mine besjeler ting, men det har med den måten jeg ser på ting. Jeg stiller ikke mennesket på toppen. I stedet for å rangere sidestiller jeg alt slik at jeg kan se bort, i stedet for ned. Da kan bamsemumser snakke og fyrstikker få liv. Det er litt angst for humor i kunsten. Kunsten skal være så alvorlig, men jeg vil ha det gøy, så får de andre gjøre som de vil. Livet er jo så mye, og humor og lek er en del av livet.

Kurt Johannessen (f. 1960) er utdannet ved Vestlandske Kunstakademi i Bergen, samt i Reykjavík og London. Han begynte med tegning og grafikk og senere med skulptur i ulike materiale. Siden midten av 1980-årene har Kurt Johannessen vært en ledende performancekunstner og står bak mer enn 200 ulike performance produksjoner som er blitt vist i inn-og utland.  Siden 1984 har Kurt Johannessen laget bøker som i dag publiserer på eget forlag, Zeth Forlag. Kurt arbeider både visuelt og tekstbasert. De siste bøkene hans, «Om tid» og «Om potensial og energi», er utgitt april 2014.

Denne samtalen er en redigert (og lengre) utgave fra en samtale som er blitt publisert i den nylig utgitte boken “Åpne sinn” (Bergen kulturskole, 2014).