Kunstnerisk kartlegging

En rekke kunstnere, de fleste med tilknytning til Kunst- og Designhøgskulen i Bergen, blåser liv i en nedlagt fabrikk under British Ceramics Biennial. Resultatet er en forfriskende konseptuell tilnærming til keramikk. 

Topographies of the Obsolete er et kunstnerisk utviklingsarbeid på Kunst- og Designhøgskulen i Bergen, som har resultert i utstillingen Vociferous Void på British Ceramics Biennial. Prosjektet bygger på omfattende forarbeid og metodisk selvrefleksjon, og er kuratert av Anne Helen Mydland og Neil Brownsword ved KHiB. Kunstnerlisten inneholder både ansatte og studenter ved kunsthøyskolen, i tillegg til utenlandske kunstnere.

Framfor å avgrense utstillingen til å primært omhandle keramikk som materiale, arbeider de omlag 40 involverte kunstnerne med å undersøke keramikk som identitetsmarkør til Stoke-on-Trent; stedet som en gang var verdens keramikkhovedstad. Men hva kan en gruppe tilreisende kunstnere egentlig si om stedet, utover det iøynefallende og uten å dvele ved nostalgien over det som var?

Kunstneren som arkeolog. Fabrikken som ruin.
Identiteten til den lille byen Stoke-on-Trent er keramikk. Siden 1700-tallet har det foregått produksjon der i industriell skala, og på det meste jobbet bortimot 80 000 mennesker med keramikk. I dag er mesteparten av produksjonen flyttet til lavkostnadsland, men den kollektive hukommelsen om at byen en gang var et verdensledende produksjonsentrum for keramikk er fortsatt påfallende.

I 2008 stengte Spode-fabrikken som nå huser biennalen for tredje gang. Selve fabrikken – som er bygget ut og bygget om gjentatte ganger i 200 år – er en opplevelse i seg selv. Forfallet er omfattende, og mens busker og ugress omfavner bygningskroppen ute, ligger kontormøbler og inventar igjen inne. Stedet er en ung ruin, ladet med melankoli, og mens man utforsker fabrikkomplekset oppdager man verkene gradvis; noen glir ubemerket inn i omgivelsene mens andre skiller seg markant ut. Verkene styrer opplevelsen av fabrikken og leder betrakterens blikk mens det både avdekker og konstruerer historier, og det er lett å bli grepet av disse fragmentariske fortellingene.

Som et samlende kuratorisk grep – som for øvrig fungerer utmerket – er det laget en paviljong av etterlatte kontormøbler hvor man kan sette seg ned og bla gjennom forskningsmaterialet til de deltakende kunstnerne. Her kan man skaffe seg overblikk over prosjektet, før man starter å utforske fabrikken. Ikke alle permene er like leservennlige, men det er interessant å få innsyn i arbeidsprosessene gjennom håndskrevne notater, skisser, utskrifter fra wikipedia og ymse dokumentasjonsbilder. I møtet med fabrikken blir kunstneren en slags arkeolog, som anvender forskjellige strategier for å få stedet i tale.

Keramikkens poesi
Inne på fabrikkområdet mellom to bygninger har Corrina Thornton laget et stillas av keramikk. Rustne beslag binder sammen hvite keramiske rør til en klossete konstruksjon som mest av alt minner om en barrikade. Det er noe merkelig vakkert i forsøket på å reparere fabrikken med keramikk, samtidig som det er innlysende at dette materialet er uegnet til å utgjøre en bærende konstruksjon. Men mer enn at verket handler om hvorvidt man kan gjenreise fabrikken med keramikk, gir det assosiasjoner til forhandlingene mellom arbeiderne og eierne, hvor utfallet alltid blir det samme: I et system styrt av profittmaksimering er det vanskelig å vedkjenne at Spode har livets rett. 

Langs et vindu inne i fabrikken har Numi Thorvarsson plassert en rekke camera obscura, laget av støpeformer modifisert med optiske linser som viser oss byen utenfor, speilvendt og uklar. De kan også minne om stasjonære kikkerter man finner ved turistattraksjoner og utkikkspunkt. Samtidig oppleves det som at man ser inn i en alternativ virkelighet, kanskje fortiden, gjennom den slørete linsen. Ikke minst gjelder dette camera obscuraet som Thorvarsson har laget av en lyspære og plassert i en arkivskuff som står på gløtt. Arkivmøbelet skjuler et vindu, og gjennom lyspæren ser man verden utenfor. Mer enn at Thorvarssons verk handler om å oppdage noe nytt i arkivene, viser han snarere hva han selv legger inn i det. Slik blir verket blir nærmest en poetisk konkretisering av hele utstillingen, som lar betrakteren se fabrikken gjennom kunstnerens linse.

Nekrologer
Ved å helle flytende benporselen på gulvet, eleverer Erna Skúladóttir keramikken fra et objekt til et subjekt, en tilnærming til materialet man for øvrig finner igjen flere steder i utstillingen.

Etter hvert som porselenet tørker, krakelerer det og får et rikt spill av linjer og flak i overflaten, mens det sakte forandrer seg gjennom utstillingsperioden. Denne prosessen både fikserer materialet til selve arkitekturen og imiterer forfallet som skjer ellers i fabrikken. Overflaten er kald og livløs, og krakeleringene minner om uttørket jordsmonn. Dette eksklusive materialet som ble utviklet og perfeksjonert på Spode-fabrikken, ligger nå bortkastet og uforløst på gulvet. Skúladóttirs enkle, performative handling er svært virkningsfull, og i et større perspektiv blir verket like mye et bilde på lokalsamfunnet.

Mens Heidi Nikolaisen har laget bronseavstøpninger av fabrikkens støpeformer, og stilt dem ut i glassmontre, har Toril Redalen systematisk samlet støv fra forskjellige deler av fabrikken, og stilt dem ut med beskrivelser av hvor hun har samlet det. Bronseskulpturen blir en ubrukelig, museal gjenstand som vitner om det som en gang var, og støvsamlingen viser til både den hektiske produksjonsaktiviteten og til støv og skitt som har samlet seg etter bygningen ble forlatt. Disse tre arbeidene oppleves alle som nekrologer som nøkternt presenteres gjennom materialene.

Menneskelige tannhjul
Når man utforsker fabrikkomplekset i dag er det lett å glemme at dette for bare fem år siden var en arbeidsplass for mange mennesker. Gjennom kartlegging av den menneskelige aktiviteten utforsker Sabine Popp stedet, og formidler dette videre gjennom videoverk som spilles av på henslengte monitorer i rommet. Samlet sett består Popps installasjon av stabler og hauger av mapper, permer, datamaskiner og inventar, som hun delvis rammer inn med hvite streker på gulvet. Blant alle de etterlatte tingene fant hun et spørreskjema som undersøker arbeidsmiljøet blant de ansatte, og rutiner for hvordan man skal motvirke belastningsskader. I en fabrikk uten arbeidere blir HMS-manualene et utgangspunkt for å gjenoppdage den menneskelige aktiviteten på stedet. Uten at verket konstaterer det ene eller det andre, blir man sittende igjen med spørsmål om hvorvidt det er tilfelle at industriens krav til rasjonalisering og effektivitet omformer mennesket til et tannhjul i et større maskineri, med avgrensede arbeidsoppgaver og repetetive bevegelser.

Fagforeningens møterom er rekonstruert i det som tidligere var fabrikkens utstillingsrom for sitt flotteste porselen. Da fabrikken stengte ble rommet tømt og porselenet overtatt av et museum. Neil Brownsword har igjen fylt rommet, men denne gangen med bord og stoler fra fabrikken, slik at det nå ser ut som et lunsjrom eller lignende. Et stort fotografi på veggen viser utstillingsrommet slik det så ut da det var fylt opp med fabrikkens dyrebare gjenstander, til stor kontrast fra de skitne møblene som står der nå. Brownswords verk skaper en dikotomi mellom de uerstattelige gjenstandene og arbeiderne som ble erstattet. Det samme er tilfelle i verkene til Karin Harsbo som har sydd et stort, hvitt flagg av arbeidsuniformer, og Andrew Brown som har restaurert fabrikkens juledekorasjoner, og hengt de opp rundt på fabrikken. Kanskje hjelper verkene til Brownsword, Harsbo og Brown til å adressere følelsen av svik etter at fabrikken stengte blant de lokale betrakterne, men for meg som ikke har noen tilknytning til stedet, fremstår verkene som overtydelige.

Tidskapsel
Verket som gjorde størst inntrykk framsto først som en liten gest. Anne Helen Mydland og Johan Sandborg har arbeidet med styrets ekstravagante møterom, som er kledd med kryssparkett på gulvet, innfelte utstillingsmontre og mørkt trepanel på veggene, og lyskassetter i taket. Ved første øyekast virker det som om dette rommet har vært hermetisk lukket siden fabrikken stengte, det er uberørt av forfallet som preger resten av fabrikkomplekset. Prosjektet til Mydland og Sandborg innebærer en handling og ikke objekter: de har vasket ned møterommet og restaurert det tilbake til original stand, for så å la rommet stå tomt. Tomheten er trykkende, og bare utstillingsmontrene vitner om at også her har tiden passert. I et tykt lag med støv ser man hvor porselenet sto utstilt, og gjennom årene har det vist seg at fugler klarer å komme seg inn i montrene fra taket. Én fugl kom seg aldri ut igjen, og skjellettet av en vinge ligger blant fjær og ekskrementer i monteret.

Uten å være påståelig, utstråler verket en melankoli. Den jevne fabrikkarbeideren hadde en spesialisert kompetanse som vanskelig kunne overføres til andre arbeidsoppgaver, og det plettfrie møterommet framstår som en tidskapsel, som forsikrer meg om at styremedlemmene klarte seg bedre gjennom denne tøffe perioden, enn arbeiderne. Samtidig er det omfattende restaureringsprosjektet til Mydland og Sandborg en gave til lokalbefolkningen, sammen med en oppfordring om at de må bestemme seg for hva de ønsker å gjøre med fabrikken. Skal den langsomt forfalle, avbrutt av en biennale hvert annet år, eller kan den bli til noe mer?

Kartlesing
Utstillingen er omfattende og det store visuelle mangfoldet er utstillingens styrke, samtidig som det gir den en aktualitet langt utover hvordan den ville blitt om alle kunstnerne hadde arbeidet med keramikk som materiale. I katalogteksten spør kuratorene «hvordan kan vi betrakte materialet (leire/keramikk) til å være eller å utgjøre et sted», og dermed åpner de opp for en rekke interessante tilnærminger til keramikk, uten å diktere materialbruken. Utstillingen er ikke strengt kuratert, men prosjektet framstår helhetlig med en samlende tematisk overbygning. Tittelen Vociferous Void viser til stedets egen stemme, så det er naturlig at kunstnerne gis frihet til å lytte etter denne, for å kunne gjengi den i sine verk.

Hvilken stemme har så stedet, eller riktigere sagt: hva uttrykker kunstnerne gjennom sine stedspesifikke verk? Det er lett å romantisere over den sublime ruinen som danner bakteppet for utstillingen, men det er samtidig vanskelig å bli dypt engasjert av det sentimentale. Dette er heldigvis ikke symptomatisk for utstillingen, som snarere fremstår som sober og undrende, uten at den forsøker å løse byens problemer eller å gi oss noen endelige svar. I stedet er den bygget opp av en rekke verk som oppleves som en pågående forskning som fordrer refleksjonen og skaper et rikt assosiativt univers for betrakteren.