Uforløst samfunnskritikk

Bergen Assembly inneholder krass kritikk av Norge, men har et tema få nordmenn relaterer seg til. Når formidlingen mot offentligheten er fraværende blir det ingen debatt og publikum uteblir.

Jeg står i Bergen Kunsthall og ser på verket til Kiluanji Kia Hend, Icarus 13 (2008). Hend har tatt bilder av monumentene etter det sosialistiske regimet i Angola (1975­–1990). I sin fantasi ser han for seg at bygningene tilhører et romprogram for å nå solen. Arkitekturen er futuristisk, med høye tårn, spir og mindre domer, fra slutten av 70-tallet, og de ligger forlatt ute i et ødeland. Rundt fotografiene er det tekster som beskriver Icarus 13 sin ferd mot solen. Det er nesten så man kjøper illusjonen om en forlatt romstasjon, bygget under optimismen på 60-tallet, men det uttalte målet om å nå solen fra Angola viser at det er helt umulig.

I stedet blir verket et kraftfullt minnesmerke over sosialismens utopier. Å realisere det perfekte samfunn er like umulig som å reise til solen, og historien forteller oss at som de fleste sosialistiske regimer endte også dette eksperimentet i en statsbankerott.

Det er et argument jeg kjenner igjen, men her i en ny fatning. Jeg blir begeistret, og det slår meg at det av og til ikke skal mye til for å glede et borgerlig hjerte i kunstverdenen. Min neste tanke er at det nok ikke er så mange som vil se dette på samme måte som meg.

Verket blir et personlig lite høydepunkt i Bergen Assembly, en triennale som inneholder svært mange sterke verk, et sterkt narrativ, men som likevel ikke får hjertet til å banke.

Rammen
Monday begins on Saturday er kuratert av Ekaterina Degot og David Riff og er inspirert av en science fiction-roman med samme navn, skrevet i 1964 av brødrene Boris og Arkadij Strugatskij. Programmereren Aleksandr Ivanovich Privalov er på ferie i nordre Karelia da han overtales av to haikere til å reise og jobbe som forsker for Forskningsinstituttet for trolldom og magi i en fiktiv by nord i Russland. Noen forskere skulker unna alle arbeidsoppgaver og søker trygghet fremfor utfordringer, mens andre jobber dag og natt, fordi de synes arbeidet er så gøy. Deres arbeidsetikk reflekteres i bokens tittel, som antyder at forskerne aldri tar helg: lørdag er den nye mandag. Budskapet til kuratorene er at denne arbeidsmoralen også finnes blant kunstnere.

Dette er jo ikke feil, men denne type arbeidsmoral gjelder alle skapende yrker. Du finner den blant gründere som jobber døgnet rundt for at bedriften skal få sitt endelige gjennombrudd, eller bandmedlemmene som løper livet av seg på klubber i vårt landstrakte land, for å oppnå drømmen om å fylle Oslo Spektrum.

Det som skiller kunstneren fra gründeren og bandmedlemmet, er at kunstverdenen i Norge er innsauset i offentlig støtte. Derfor kan en type «institutter», eller la oss si atelierer, oppstå der kunstnere kan arbeide dag og natt med noe som ikke har en åpenbar kommersiell verdi. I forordet i katalogen skriver Degot og Riff at kunstscenen i Bergen minner litt om de beskyttede sovjetiske forskningsinstitutter. De har derfor gjort om visningsrommene i Bergen til nettopp 11 forskningsinstitutter.

Øst-europeisk invasjon
Kia Hends verk er plassert i Bergen Kunsthall som for anledningen har fått navnet Institute of the Disappearing Future. Man kunne like gjerne kalt stedet  «visningsrommet for utopier som brast». Du finner det igjen i Ilya og Emilia Kabakovs verk They Are Discussing the New Plan (1930) by Charles Rosenthal der Rosenthal, en imaginær elev av Kaspar Malevich, maler sovjetiske motiver slik han trodde det var, ettersom han aldri hadde vært der. Og det finnes i installasjonen Ivan Melnychuk og Oleksandr Burlaka Grupa Predmetiv som skildrer en sosialistisk modernistisk arkitekt som har solgt seg til oligarkene og nå bygger monumenter for gangstere, noe som blir tydelig i modellen av et av verkene.  

Konstruksjonen i kunsthallen er fiffig og morsom, men det er ikke en konstruksjon du oppfatter på ti minutter. Her forventes det at du bruker tid, og det hjelper godt dersom du har kunnskap om Sovjetunionen. Unionens fall slutter aldri å fascinere kunstnere og historikere, kanskje er det fordi unionen fungerer så godt som ekstremtilfelle. Politikk, kunst og forskning ble styrt av politikken og sensurert, slik det også ble vist i Diktator mot dikter på Nationaltheateret i vår. Samtidig var ikke regimet helt uten suksess, russerne var de første til å sende en mann ut i rommet.

At dette fascinerer historikere er ikke rart, et helt annet spørsmål er om unionen som gikk til grunne for 22 år siden, fremdeles fascinerer ingeniører, elever, siviløkonomer og lærere, kort sagt det allmenne publikum? Jeg tror ikke den umiddelbart gjør det.

Og da står man ovenfor en relativt formidabel formidlingsutfordring. Den har man ikke grepet. Snarere virker triennalen som en vennligsinnet øst-europeisk UFO som har landet. I Bergens Tidende 8. september skriver Erlend Hammer at han har inntrykk av at biennalen kunne vært montert i en hvilken som helst by, og det vil jeg gi ham rett i.

Det betyr ikke at det ikke er interessant, men man starter altså i sterk oppoverbakke dersom man ønsker å skape interesse blant lokalbefolkningen.

For i beste fall tror jeg nordmenn føler en frykt for, men oftere ikke bryr seg, om Russland. Derfor relaterer man seg heller ikke til russiske historier. Vi vet at de trakasserer homofile, begrenser ytringsfriheten, dreper journalister og kaster presidentens motstandere i fengsel. Men det er vel bare å forvente av et land som sendte nesten halve sin intellektuelle elite i konsentrasjonsleirer for mindre enn 30 år siden. Vi snakker ikke om USA, Storbritannia eller Sverige, land nordmenn har en relasjon til.

Norge grenser til Russland
Samtidig grenser Norge tross alt til Russland og levde under den kalde krigen under en konstant følt fare for militær invasjon. Den kom ikke, men Nord-Norge har de russiske kvinnene invadert. Det bodde 1. januar 2012 16 833 russere i Norge, 67 prosent var kvinner og av kvinnene var 69 prosent av gift med en norsk mann.

Dette er temaet til Chto Delats humoristiske grensemusikal A border Musical (2013) som vises på KNIPSU, nå kjent som Institute of Love and the Lack Thereof. Her møter russisk kultur den norske janteloven når Tanja og Ola finner sammen på tvers av landegrensen. Filmen er kritisk både til sosialismen og til den norske konformiteten. I en scene diskuterer to kvinner om staten bør ha ansvar for barneoppdragelsen slik at alle barn får muligheten til å vokse inn i det konforme, moderne arbeidsmarkedet. Dette er virkelig en interessant problemstilling, men så vidt jeg vet, er den ikke kommunisert til publikum.

Faktisk er det i særdeleshet filmene som treffer på denne biennalen, og Institute of Imaginary States vises Jumana Manna og Sille Storihles film The Goodness Regime fortelles norsk krigs- og fredshistorie parallelt med den palestinske kampen for selvstendighet. Også dette er fin nasjonalkritikk, uten at det kommuniseres til publikum.

Utilgjengelig
I Ane Hjort Guttus film Untitled (The City at Night) ser vi et intervju med en anonym kunstner som har sverget aldri å vise noen verkene sine til offentligheten. I utgangspunktet tenkte kunstneren at verket eksisterte selv om ingen visste om det, men i og med at kunstneren gikk med på å lage filmen, har hun innsett at det er en fordel at publikum vet hva det ikke får sett. Det er kun på denne måten kunstverket faktisk eksisterer. Det irriterer meg at jeg nå vet om dette verket, som jeg dog aldri får sett.

Men denne kritikken av en ekstrem form for «kunst for kunstens skyld», og av det norske samfunn har man ikke forsøkt å formidle. Man har ikke fått kunstverdenen, politikere eller næringsliv til å kommentere påstanden om at det norske kunstfeltet ligner en sovjetisk forskningspolitikk. Jeg tror man kunne sendt en mail til Hadja Tadjik, med kopi til VG, og det hadde eksplodert. Da hadde også publikum kommet, men hvem er det som oppfatter all denne kritikken uten hjelp?

I stedet har man latt utstillingen tale for seg selv, og i dag ser vi at den ikke har talens gave, og  det krever for mye av publikum og journalister å sette seg inn i budskapene. Det kan man hevde er synd, men nå er det dessverre slik verden er. Du skal være veldig nysgjerrig hvis du ser 70 timer med film. I utgangspunktet er det kun kunstpressen som har tid til å sette seg inn i et slikt prosjekt.

Dermed fremstår Bergen Assembly som en russisk UFO som har landet, arbeider for seg selv, og for øvrig ikke angår noen andre.

En konsekvens av offentlig støtte
Og her er det en ikke ubetydelig ironi. Bergen Assembly har et budsjett på 24 millioner kroner, mesteparten er offentlig støtte, den er derfor ikke avhengig av høye besøkstall for å gå rundt økonomisk. Følgelig er det også mulig å bygge opp forskningsinstitutter og utstillinger som ikke forholder seg til verden rundt. Parallellen til de sovjetiske forskningsinstituttene er slående. Faktisk er det også en slående parallell til Ane Hjort Guttus verk: Triennalen eksisterer, men i «lukkede» institusjoner.

Og det er svært trist. For denne utstillingen burde lykkes. Det er en god utstilling med mye interessant samfunnskritikk skjult bak den manglende kommunikasjonen. Men dessverre finnes det ingenting som selger seg selv.