Oslos første performancefestival går av stabelen til helgen. Målet er å vise bredden innen performance.
Alan Armstrong, Acts with Beards (Milking) Screenshot; 2012-13.
Initiativtaker til festivalen er den nystartede organisasjonen Performance Art Oslo (PAO).
– Performance Art Oslo ble stiftet i desember 2012 av seks kunstnere, begynner Franzisca Siegrist. Hun har jobbet innen performance de siste fem årene, og er styreleder i organisasjonen.
– Vi ønsket å styrke performance-scenen i Oslo og har et mål om å fungere samlende for feltet. Det er en medlemsorganisasjon og vi vil arrangere festivaler, workshops, seminarer.
Det finnes en tilsvarende organisasjon i Bergen, Performance Art Bergen, og Tanja Thorjussen, daglig leder for Performance Art Oslo, forteller at PAO ble stiftet med utgangspunkt i søsterorganisasjonen på andre siden av fjellet.
– Vi så hvor sterk performancescene de har bygget opp i Bergen og vi ønsket å gjøre det samme her i Oslo.
Mangler arena
Performance er langt fra et nytt uttrykk i kunstfeltet, likevel har ikke uttrykket hatt en egen fagorganisasjon før nå. Thorjussen forteller at hun var nysgjerrig på performancefeltet og ville se mer av hva som rørte seg av performancekunst i Oslo.
– I september 2012 stilte jeg meg dette spørsmålet. På den tiden satt jeg i kunstnerisk råd i Galleri 69, og jeg foreslo at vi skulle lage en performancefestival eller noe lignende. Ønsket var å invitere så mange som mulig, det var «open call», og resultatet ble det vi kalte Lufthavna Performance Laboratorium. Plutselig var vi samlet, og alle var enige om at vi måtte danne en organisasjon.
Dermed ble Performance Art Oslo «født» og de hadde offisiell lansering i mai i år.
Elisabeth Mathisen, Alt er forgjengelig. Performance med brennesle, jord, mat, meitemark. Foto: Marit Anna Evanger.
– Vi lanserte her organisasjonen og inviterte to kunstnere til å holde performance, oppmøtet var over all forventning, forteller Siegrist
Hun forteller også at det bor mange performancekunstnere i Oslo, men de reiser gjerne ut for å jobbe fordi det ikke finnes så mange arenaer i byen.
– De fleste performancer skjer under en utstillingsåpning, og da er det ikke alltid at performancen får den beste oppmerksomheten.
– Da jeg flyttet hit, trodde jeg det skulle foregå mer, at det er «i Skandinavia det skjer». Men jeg ble skuffet, det var ingen tydelige miljøer å henvende seg, sier Siegrist og forteller at de har fått mange mail i det siste fra folk som ønsker informasjon.
Diversitet og mangfold
Performance er trolig den av (billed)kunstartene som er mest sjangeroverskridende, og grensene til teater, musikk og dans er vage. Men både Thorjussen og Siegrist understreker at det er «billedkunstperformancen» de tar utgangspunkt i.
– Derfra ser vi hvor grensen kan gå, sier Siegrist.
Thorjussen er enig:
– Det skal jo egentlig ikke gå an å si eksakt hvor grensen går, hele kunstfeltet skal være åpent synes jeg!
Nettopp det sjangeroverskridende og den variasjonen man kan oppleve innen performance er det PAO ønsker å vise med sitt første festivalprogram.
– Temaet er «diversitet og mangfold i performancekunsten» for å vise hvor variert kunstformen kan være, forteller Siegrist.
Det er totalt ti performancer som skal vises, av ni kunstnere og en kunstnerduo. De fleste er Oslo-baserte, så er det noen fra Bergen, en tysk kunstner basert i Fredrikstad, en fra Polen, Spania, og Sverige.
Benedicte Clementsen, Willow Tree. Foto: James E. Smith
Festivalprogrammet inkluderer unge kunstnere som Benedicte Clementsen (f. 1986) fra Bergen, og Alan Armstrong (f. 1986) fra UK som har tilholdssted i Oslo, ved siden av mer etablerte kunstnere som Elisabeth Mathisen (f. 1961) og Inger-Reidun Olsen (f. 1976). I tillegg deltar Tonje Lieberg (f. 1977), Terese Longva (f. 1976), Martinka Bobrikova (f. 1981) & Oscar de Carmen (f. 1976), BBB Johannes Deimling (f. 1969), Gustaf Londré (f. 1985), og Arti Grabowski (f. 1977).
Og det performative uttrykket blant kunstnerne er spredt.
– Armstrongs prosjekt tar utgangspunkt i en pågående interesse for forholdet mellom billedmessige betingelser i narrative og dets forhold til sosiale kontekster, forteller Siegrist og Thorjussen.
– Mens Clementsens performancer preges av å være multidisiplinære, visuelle og estetiske, hvor bevegelse og koreografi er en vesentlig del.
Elisabeth Mathisen markerte seg på 90-tallet med utforskning av performance og det kamerabaserte mediet som fremmedgjørende element.
– Hun utforsker tid og materiale i sine performance i møte med mennesker. I Mathisens performancer blir publikum delaktige og medvirkende.
Terese Longva, Dinner for two. Foto: Mia Øquist
Gustaf Londré (f. 1985) jobber på sin side med både performance og installasjoner i en utforskning av språket som både tale og det som konstituerer erfaringen av rom. Siegrist og Thjorjussen utdyper:
– Arbeidene hans tar form som «mellomrommene» – «the in-betweens» så å si, feilene og hoppene. Det er noe som er transformert og oppfunnet på nytt i situasjon når performancen finner sted. Der og da.
Dette er bare noen av prosjektene i festivalen. Og hverken Thorjussen eller Siegrist klarer å peke ut noen favoritter.
– Nei, det har vi ikke tenkt på, vi er bare strålende fornøyde med at alle er med, utbryter Thorjussen.
FAKTA:
PAO Festival 2013 vil foregå over to dager, lørdag 2. november og søndag 3. november. [mer info her]
PAO vil arrangere workshops, seminarer og andre arrangementer, og alt vil foregå på ANX på Olaf Ryes plass i Oslo.