I boken Ny norsk kunst – etter 1990 (Fagbokforlaget, 2011) skriver Øystein Ustvedt om det som kjennetegner kunsten fra 1990-tallet til rundt 2005. Et av de viktigste kjennetegnene mener han er oppløsningen av mediene, at kunstnere ikke lenger jobber i spesifikke medier, men krysser over og blander ulike medier. Den amerikanske kuratoren Glenn Adamson har kalt den samme tendensen for «post-disiplinary», fagdisiplinene oppløses (men også at kunstnere ikke er disiplinerte lenger). Ustvedt vier også et kapittel til fremveksten av tidsbasere kunstuttrykk som video, performance og sosiale kunstverk. Dette er ikke nye kunstuttrykk i og for seg, men fra 1990-tallet og utover eskalerer omfanget av de tidsbaserte uttrykkene, og de blir institusjonalisert.
Forsidefoto: Morten Andenæs
I dette nummeret av Kunstforum retter vi blikket mot tidsbaserte kunstpraksiser som videokunst og performance for å se på praksiser som ikke har et tradisjonelt «objekt» som kunstverk. I tyske Hito Steyerls dokumentarfilmer er det forholdet mellom bilder og virkeligheten, og mellom subjekt og objekt, som utforskes. Hun blander sammen egne opptak med bilder og lyd hentet fra for eksempel Hollywoodfilmer og popmusikk, og lager essayistiske filmer som problematiserer globalisering, kjønn, nasjonalisme og «bildets politikk».
Danske A Kassen er et godt eksempel på det «post-disiplinære» hvor prosesser og performative elementer inngår i enkle og ofte humoristiske verk. Også Tori Wrånes, kanskje en av de mest etablerte performancekunstnerne i Norge for tiden, jobber overskridende med flere «disipliner» i sine performancer. Hun blander inn musikk og sang i poetiske opptredener som utfordrer kroppen og tyngdekraften. Selv sier hun at arbeidene hennes er eksperimenter som «handler om å undersøke ulike måter å eksistere på». Wrånes deltar i år på Performa-biennalen i New York.
Performa-biennalen ble grunnlagt av RoseLee Goldberg, en av verdens fremste eksperter på performance. I intervjuet i dette nummeret påpeker hun at performance har vært en del av kunstnerisk virke i mange hundre år: «hvis man går tilbake fem hundre år, var kunstneren alltid involvert i performancer, enten for å feire et Medici-bryllup, eller som danser i en ballett ved Versailles.»
I nordisk sammenheng er Lilith Performance Studio i Malmø et viktig visnings- og produksjonssted for performance. Gjennom studioets residency-program får kunstnere muligheter til å jobbe
med store produksjoner og det viktige for studioets grunnleggere, Elin Lundgren og Petter Petterson, er at kunstnerne skal risikere noe. Samtidig ønsker de å utforske performance-sjangeren og hvordan den presenteres.
I et essay diskuterer Stefan Thorsson «ulike typer tidspiler, deres innebygde karakter og hvordan man kan oversette disse til et kunstnerisk uttrykk.» Essayet går inn i noen grunnleggende spørsmål og kan således fungerer som et overordnet perspektiv på temaet.
Vi ønsker både å belyse generelle problemstillinger knyttet til kunstverk som har varighet – utstrekning i tid – som både et middel og en ressurs i kunstverket, og å løfte frem noen konkrete praksiser.
Teksten er publisert som leder i KUNSTforum #3 2013